Da puberteten min var over, målte jeg nesten to meter. Det gjør jeg fortsatt, takk som spør. Men husk at svenskene er svært underernærte, og derfor mer kortvokst enn meg selv. Hilsen Magnus Trygve Olsen Devold (Foto: Rashid Akrim, NRK P3)

Dette har vært en reise, og da mener jeg ikke bare en metaforisk reise, men en faktisk reise.

For første gang i mitt liv beveget jeg meg utenfor norges grenser til et fremmed land med et fremmed språk, fremmed mat og en fremmede kultur.

Og hva fant jeg? Fremmede mennesker. Ja, for mennesker er de, i aller høyeste grad. Men hva er menneskets høyeste grad? Jo, det har jeg nettopp fortalt, det er graden svensk.

Jeg vil gjerne si takk til NRK, for å ha gitt meg plass og svenskene en stemme. Vi skal ikke ta for gitt at vi har en allmennkringkaster som tør å vise den usminkede sannheten, se bare på SVT og ”dokumentaren” ”den gravende journalisten” Jan ”Janne” Josefsson serverte oss i vinter.

Kjære Janne, vi kan ikke vende det andre kinnet til, bare fordi det første kinnet har en kvise. Denne kvisen er en metafor for et problem, og problemet er fortsatt ikke løst. Det er bare satt på dagsorden.

Nå har jeg gjort mitt. Det er opp til dere å fortsette jobben. Det er nå dere må rekke ut en hånd, og rekk gjerne ut en hånd du har litt mat i (de er glad i små boller av kjøtt).

Og hvem vet? Kanskje jeg dukker opp igjen med en ny brannfakkel av en dokumentar om ikke lenge? Eller kanskje jeg får muligheten til å lage en lykkelig oppfølgerdokumentar der vi får vite at det mot alle odds har gått bra for Rasmus, Josefine og Line.

Jeg må si takk til dere også, mine beste venner, for å ha gitt elendigheten et ansikt. Husk at dere er mennesker, gode som noen. Takk til deg som har fulgt med også, kommet med ros og kritikk, spredd seriens budskap og dere som ble lurt av mitt kyniske PR-stunt.

Et fotografi av mine nye venner, Line, Rasmus og Josefine. (Foto: Kim Erlandsen, NRK P3)

Helt til slutt, vil jeg gjerne stille deg som har sett på et ikke-retorisk spørsmål:
Hvordan vasker man vekk ordet ”Partysvenske” skrevet med sprittusj i pannebrasken? Jeg spør for en venn.

Tusen takk for meg.

Magnus Trygve Olsen Devold

Bildegalleri:

“Det blir ittj fæst uten skjinnvæst”, sier trønderne, men er svenskene enig i det? Nei, mye kan tyde på at det ikke stemmer, men jeg kan ikke si noe med sikkerhet på dette tidspunktet.

En svenske har her fått låne et eksemplar av den svenske bunaden. (Foto: Colourbox.com)

Jeg befinner meg nå ganske godt under huden på svenskene. De har vist meg sine hjem, de har blottlagt sitt privatliv, tilstått uskikkelige måter å overleve på, deres forhold til penger og kjærlighet. Og nå har det vært mye tungt å fordøye. Det gleder meg stort å si at en fest står for dør.

Hva gjør svenskene på fest, hvordan er de, hva konverserer de om, tåler de alkohol noe særlig godt? Ja, det kan man lure på og det vil man kanskje få svar på.

Svenskers tradisjonelle forhold til fest er knyttet opp mot den svenske födelsesdagen, som i praksis betyr at hver nye dag de får oppleve feires i seg selv.

Dette kommer selvfølgelig i tillegg til at de har overlevd uka og den harde hverdagen på jobb, dersom de er så heldige at de i det hele tatt har en jobb.

I forrige episode lærte vi at svenskene feirer nasjonaldag hver fredag, og at de da pynter seg i den svenske bunaden: Hvite arbeiderbukser, og rosa stoff med knapper. Også dette er en del av den svenske festkulturen.

Mer lærdom: Episode 1 | Episode 2 | Episode 3 | Episode 4 | Episode 5

Onsdag dro jeg et aldri så lite PR-stunt midt i Oslo, hvor bananer og t-shirts var i fokus – men ikke større enn fokuset på at svensker er mennesker.
P3 var der og filmet det hele, se video og bilder her. (Eller klikk på bildet under. Takk.)

Meg i Oslo sentrum under PR-stuntet. (Foto: Rashid Akrim, NRK P3)

Noen ganger må man ta to skritt tilbake for å komme tre skritt fram, og det er akkurat det vi gjør nå.

For å bedre kunne forstå svensker tar jeg et dypdykk i kulturarven deres. Hva har formet de som folkeslag, og hvilke skikker har de bevart gjennom århundrer med diktatur, folkemord og sult – hva vet vel vi om hva som har foregått i et land hvor sensuren er så streng.

Jo, det er ikke mye, men det kan jeg kanskje finne ut av.

Fra en vanlig svensk förfest. (Foto: Scanpix)

Det er få lyspunkt å spotte i en svenskes hverdag, men de har allikevel klart å skape seg et høydepunkt å se fram mot hver uke. Som på bomullsmarkene i gamle Amerika, har svenskene funnet sitt svar på slavenes arbeidssang og japanernes opium – nemlig förfest hver fredagskveld.

Da sjenker de glassene til randen med sin sockerdrikka. I anledning ukeslutt, og pausen fra de norske arbeidsgivernes tyranni, møtes de i gode lag og glemmer sin hverdag. Dette skal jeg komme tilbake til senere, og kanskje jeg har et svar på alle ubesvarte spørsmål da.

De har også tatt med seg sin svenske matkultur over grensen. De holder fast ved sine tradisjoner for å ikke glemme hvor de kommer fra. Det forundrer meg at de er i stand til å holde seg med de svenske råvarene, og ikke minst krydderet. Det er for eksempel umulig for oss nordmenn å lage taco hvis vi er på ferie i utlandet, hvis vi ikke for eksempel har vært på et tex-mexutsalg på Ica og handlet krydder og saus.

Mer lærdom: Episode 1 | Episode 2 | Episode 3 | Episode 4

Kjærlighet. Tredje nedest på Maslows behovspyramide, så er det egentlig et behov vi burde regne med å få oppfylt. det er et godt spørsmål tenker du nok.  Ja, det er det.

I Norge er svaret på det ja, men i Sverige er svaret nei, og for svensker i Norge er det svaret tja. Og noen ganger blir et behov for oppholdstillatelse et behov for kjærlighet, eller kärlek som svenskene sier.

Så hva kommer først? Kjærlighet eller oppholdstillatelse? Eller når en svenske først havner i klemma, og forelsker seg i en nordmann, hvor går veien herfra?

Et drømmende blikk, og en usikker skjebne. (Foto: Scanpix)

Morten Harket tok i sin tid Camilla Malmquist som hun så flott het, til sin kone. På en flyplass i 1986 pekte Morten Harket seg ut en vakker blondine i mengden, og kalte henne til seg. Han visste at svensker ikke har råd til å si nei når en nordmann inviterer dem hjem.

Camilla ga opp sin drøm om å bli skuespiller og satset alt på oppholdstillatelse og tomme løfter, og etter å ha båret fram tre barn  – Jakob Oscar Martinus Malmquist Harket, Jonathan Henning Adler Malmquist Harket og Anna Katharina Tomine Malmquist Harket – kastet Morten Harket henne på dør.

Camilla Malmquist-Harket klamrer seg nå fast til en ny nordmann, i frykt for å bli forvist til det landet hun forlot, og i mellomtiden bærer hun sin eksmanns navn i skam.

Camilla er ikke den eneste som har blitt lokket inn i ulykka. Daglig kommer det flere håpefulle svensker over grensen med ønsker om jobb, penger – og kärlek..

En annen historie tilhører Elisabeth “Bettan” Andreassen.

Bettan. (Foto: Scanpix)

Hun ga avkall på pikenavnet sitt for å bli godtatt i Norge, hun har vunnet Melodi Grand Prix for Norge, giftet seg med en nordmann, og hun har tatt seg av handikappede nordmenn som vil bli sangstjerner. Hun er en snill svenske som er her enda, men det har kostet.

I mange tilfeller har det vakre med kjærligheten blitt ødelagt av industri, for kan vi egentlig tro på blandingsekteskap, hvor de grunnleggende behovene er så sprikende?

Ja, vi håper jo at Bettan har giftet seg av kjærlighet. Kjærlighet til sin mann og til sitt nye land.

Se: Episode 1 | Episode 2 | Episode 3

Nå har vi lært at svensker kommer til Norge for å tjene penger, fordi lønna i Sverige er minimal, om du er så heldig å ha jobb i det hele tatt. Men hva skjer med svenskene i Norge?

Etter en vandring gjennom Oslos gater gjør jeg grufulle oppdagelser – svenskene er stuet sammen i såkalte ghettoer, oppgang etter oppgang er preget av svenske navn, luken av billig, næringsfattig mat og utnyttede sjeler. Etter en nærmere titt finner jeg ut at tilstanden i disse ghettoene minner mye om hvordan jøder levde i konsentrasjonsleire under 2. verdenskrig.

Fire mennesker per kvadratmeter er noe man må regne med når man flytter inn i en ghetto. Er dette hygienisk forsvarlig? Nei, det er det ikke, men det må de akseptere.

Det står ganske dårlig til med de svenske boforholdene. (Foto: Scanpix)

Et annet problem er språket – lærer de seg norsk når de bare er sammen med svensktalende? Nei, det gjør de ikke! Trenger de å lære seg norsk?

Både ja og nei, det kommer litt an på hvor i Sverige man kommer fra, skånsk for eksempel er litt vanskeligere enn Gøteborgdialekten.

Har utfordringene med innvandring en løsning? Ja, det vil jeg si. Skavlan har i hvert fall klart det. Eller har han det?

Han gjør seg i hvert fall forstått på begge sider av Svinesundbroen, og det er det få som har klart før han.

Jeg fortsetter å følge våre svenske venner i håp om å se at de blir velintegrerte mennesker i Norge.

Se: Episode 1 | Episode 2

Micke ber ofte til Gud, og jeg tror det går slik: "Kjære Gud, hjelp folket mitt. Og send meg aldri tilbake til Sverige, la meg bli i Norge. For alltid." (Foto: Martin Röndahl)

HVEM: Mikael Ulf Johnsson, men mange nordmenn kjenner han nok bedre som Paradise-Micke.
HVA: Deltaker i programmet Paradise Hotel, et realityprogram.
HVORFOR: Mikael Ulf Johnsson har bodd i Norge i ett år, og nå har han klart den ultimate utfordringen for svensker; han har blitt kjent med nordmenn (ganske mange av dem), og blitt en del av gjengen. Mikael er integrert.

Hvordan har han egentlig klart dette, lurer jeg på. Og derfor måtte jeg spørre han om nettopp dette, hvordan klarte du å bli integrert?

– Jeg har bare vært meg selv hele veien, forteller Mikael. Etter jeg flyttet til Norge, så jeg meg nødt til å lære litt norsk, og det er kanskje noe andre svensker også bør gjøre.

Mikael forteller at det var utrolig deilig å være i paradis med de andre nordmennene, og så prøver han å overbevise meg om at han ikke merket noe til mobbingen inne på Paradise Hotel. Jeg vet at han holder noe tilbake. Les mer

“Penger er papir, og papir har vi nok av”, er et sleivete norsk uttrykk. Penger er ikke bare papir, det er laget av papir, som igjen er laget av trær, kanskje hugget i en svensk skog? Ikke vet jeg, men vi snakker ofte om å tjene til livets opphold, og det er her pengers funksjon kommer inn.

Tre kronor, eller "Det lille riksvapen" som det egentlig heter. (Foto: Wikimedia Commons)

Men hva vet vi egentlig om svenske penger?

Jeg vet at unge i Sverige ikke har inntekt, de må stjele penger fordi det ikke finnes jobber hvor de kan tjene de selv. På internettet kan man lese om at de unge kun står for halvparten av all arbeidsløshet i vårt naboland, noe som kun kan beskrives som et glansbilde av virkeligheten.

Vi derimot, bor i et av verdens rikeste land, men stemmer egentlig dette? Tja, mange sier det, så da sier jeg det også.

Satt i et regnestykke forståelig for nordmenn, kan fattigdommen i Sverige best forklares med at dagpenger fra NAV, selve symbolet på den norske velferdsstaten, tilsvarer i følge internettet og mine egne beregninger full svensk lønn (for en børsmegler kanskje).

Et regnestykke som svenskene kan forstå er “tre kronor”. Tre kronor er et velkjent begrep i Sverige, det er selve riksvåpenet. Med tre kronor skal de beskyttes, sier de, men hvor mye er tre kroner verdt i dagens samfunn?

Jo, det er tre kroner, og ikke et øre mer. Tre kroner er det første de svenske barna kjenner til. Det er pengene barna får under hodeputa når de mister en tann, mens man i Norge får minst 20 kroner.

Dette er pengebeløpet svenske barn får under huden for at de ikke skal vokse opp med urealistiske drømmer om et velstående liv. De må finne andre måter å berike livet på.

Regnestykket som binder oss sammen er flaskepanten. I Norge er kan du få mellom 1 krone og 2 kroner og 50 øre på de største flaskene, mens i Sverige er du heldig hvis du får 25 øre.

Se: Episode 1

Line, Rasmus og Josefine. (Foto: Kim Erlandsen, NRK P3)

For å gripe tak i den vanskelige situasjonen svenskene befinner seg i, har jeg som en del av arbeidet med dokumentaren møtt tre mennesker som har klart å komme seg over grensen.

La meg introdusere dere for Line, Rasmus og Josefine:

Josefine

Jeg måtte til Sverige for å finne Josefine, nærmere bestemt en møkkete gård. I Norge får hun hjelp av Svenska Föreningen, som forbarmer seg over de forvirrede nyankomne svenskene og stiller med tak over hodet, og tilbud om jobb.

Det blir spennende å se om denne empatiske jenta får troen på livet igjen etter en rakettstart i Norge.

Rasmus

På et hemmelig sted i Oslo arbeider Rasmus, som etter en tid i et svenskeasyl på Jessheim søkte en lysere hverdag i storbyen. Han har forlatt storebrødrene Leo og Love, søsteren Tanya, moren Måd og faren Pecka for et bedre liv i Norge.

Line

Line kom til Norge med Säfflebussen 18. januar 2009. Det er uklart hvordan hun kamuflerte seg over grensen. Med seg i bagasjen hadde hun det mest nødvendige – en fjellrev og løst godteri i lommene hennes, som i realiteten er frokost, lunsj og middag.

Hun bor alene i en 3-roms på St. Hanshaugen som hun leier for 1000 kroner i måneden, og jeg vil ikke en gang tenke på hvordan hun dekker inn resten av husleien, og om det i det hele tatt er et menneske verdig.

HUSK:

Første episode av dokumentarserien min kommer i morgen, fredag 29. april.
Les mine første refleksjoner her.

Det nærmer seg premieredag for dokumentarserien min, og i den anledning har jeg blitt intervjuet av en journalist som jobber for nrk.no. Vi snakket om hvorfor jeg ønsket å lage en dokumentar om svenskenes alvorlige situasjon, og mitt ønske om å bringe svensker og nordmenn nærmere hverandre.

Dette er en trailer for serien som skal gå de neste ukene, 1. episode kan du se 29. april.

Intervjuet bør du forresten lese, det kan du gjøre her.

De siste 20 årene har Norge vært et land i vekst, og et behov for arbeidskraft utenfra har økt.

I det fargerike fellesskapet vi er i ferd med å bli, har vi oversett de gule og blå uten stemme, som står midt i folkemengden og skriker et stille rop om hjelp.

Vi har hatt det for godt til å registrere skandalen som utspiller seg i et naboland vi burde trykke til vårt bryst.

Basert på etterforskning, gjennompløying av gamle kirkebøker og leksikon har jeg funnet ut at det i århundrer vært et anspent forhold mellom Norge og Sverige, med flere beleiringer, statskupp og kriger.

Det brenner fortsatt sårt i mange nordmenns hjerter når man snakker om Bohuslän, Jämtland og Herjedalen, men hva har egentlig svenskene tjent på dette, spør du kanskje? Ja, hva har de egentlig tjent på det. De har tjent areal, men flere mager å mette, sier jeg.

Er dette tilstanden i øst? (Foto: Scanpix)

Det jeg vet er at Sverige ikke kan tilby en fremtid for landets unge. De blir tvunget til å bo hos foreldrene sine, i trange leiligheter, dette for at ikke tomme bygninger skal bli okkupert og at opprørbevegelser skal vokse frem blant de arbeidsledige.

Det sies jo at lediggang er roten til alt vondt, og det er Sverige et meget godt eksempel på.

Jeg anslår at så mange som 9 av 10 svensker under 25 år fortsatt bor med foreldrene sine, og den siste tidelen havner kanskje i Norge og noen også i kriminelle undergrunnsmiljøer her.

Jeg vet, og sikkert dere også, at det bor svensker i Norge. Noen har kommet seg over grensen for en ny start, å skape seg et hjem og en framtid her, men enkelte spekulerer i svenskenes elendige utgangspunkt på ny jord og tar inn svensker på ymse vis over grensen, og stuer de inn i asyl på 20-40 mann, som sett i den svenske SVT-dokumentaren ”Uppdrag Granskning”, som i grunnen er en forskjønnelse av virkeligheten.

Dette er min journalistiske debut. 29. april kan du se første episode på p3.no/svensker.