Navn: Ekachai Khunsaenkhao
Født: Lopburi, Thailand
Alder: 28
Sivilstatus: Singel
Jobb: Sushikokk
Favorittlåt: Z ro og Tray – let me live my life
Liker damer som: Er morsomme og har stor rompe
Funfacts: Bodde sammen med Leo i to år. Brukte å knuse han i tv-spill.
Beste med Norge: Sosialpenger og damene
Verste med Norge: «Dagsen» og kulda
I Bergensregnet, på jakt etter “Tom Soya”, løper jeg inn på Ichiban sushi og prøver å se over disken etter U-landslagets desidert korteste medlem. Han jobber her, som sushikokk.”Hvor er Soya?”. Det høres rart ut, spesielt i en sushirestaurant, men det funker. En hvit lue beveger seg bortover bak disken, og der disken ender ved kassaapparatet møter jeg en sjenert fyr med et stort blygt smil. Noe gutta i U-landslaget har til felles: De smiler hele tida.
Ekachai Khunsaengkhao, som han egentlig heter, må være på jobb i ti minutter til. Han kutter grønsaker, ruller maki, setter bokser med sushi forsiktig i hvite papirposer og strekker seg litt ekstra over disken hver gang han gir dem til en kunde.
Kallenavn
Jeg er oppkalt etter mannen på en soyaflaske og etter “Tom Saywer”.
– Vi liker kallenavn i gjengen vår. Det var Leo som kom på mitt, fordi jeg ligner på fyren på en soyaflaske, og når du putter Tom foran blir det liksom “Tom Saywer”. Jeg er på en måte oppkalt etter begge deler, sier Soya fornøyd, mens han kvitter seg med den hvite arbeidslua og henger fra seg forkleet sitt.
I likhet med de andre disiplene til Leo i U-landslaget, lyser han opp når han snakker om Messias (Ehh..altså Leo), og det er enkelt å forstå hvem NRKs bosniske stjerneskudd er i gjengen. Han er limet.
– Jeg liker AP og Jamal kjempegodt, men vi møtes vel egentlig bare når Leo er i byen. Det er liksom da det skjer ting. Leo er kul å henge med. Det er aldri noe stress med han.
Hvordan har det vært å være på opptak med gjengen da?
– Det tok jo litt tid å bli vant med kameraet, men det var veldig gøy. Jeg tror det blir utrolig morsomt å se det på tv. Vi sier så mye dumt.
Soya rister på hodet.
Dårlig norsk
– Vi har sett på noen av opptakene og jeg blir helt overraska over hvor dårlige vi er til å snakke norsk. Det er helt ille. Jeg trodde ikke jeg snakka så dårlig.
Soya kom til Norge da han var ti-elleve år gammel, sammen med mora og søstra si. Nå har de dratt tilbake til Thailand.
I Norge er det vanskelig å bli kjent med mennesker.
– Det var vanskelig da vi kom hit. I Norge er det så vanskelig å bli kjent med mennesker. Du snakker med folk, men neste gang du møter dem er det ikke sikkert at de husker deg en gang, og så må du liksom starte på nytt, sier Soya.
Han trives godt nå, men det er ikke sikkert han vil bo i Bergen eller Norge for alltid.
– Nå er det ingen i familien min her i landet, men jeg vil være her for å finne ut av meg selv, så kan det hende jeg flytter tilbake når jeg føler at jeg er ferdig med det.
“Finne ut av deg selv”. Leo og U-landslaget har kanskje hjulpet til med noe av det?
– Ja, vi har opplevd mye rart. Jeg har jo møtt min største frykt. Det er nok det beste og verste med hele serien for min del.
På gata i Bergen går Soya alltid noen skritt foran meg. Han kjenner byen sin. En horde av paraplyer passerer oss, og Soya når bergenserne som passerer såvidt opp til skuldra. Litt typisk at gutten som er vant til å være nærmere bakken enn de fleste, har høydeskrekk så det synger.
– I episoden som handler om selvrealisering måtte vi rappellere oss ned fra et hotell. Jeg trodde ikke jeg skulle klare det, og jeg veldig fornøyd med å ha gjort det.
Skogens mann
Med Leo i spissen har gutta gjort mye de ellers ikke ville gjort. Gay-parade, chaterferie, skogstur, hyttetyr, yoga, after-ski, snøballkrig, nav og 17. mai er noen av stikkorda. Sistnevnte har kun betydd en av årets travleste arbeidsdager for Soya, inntil nå.
– Det var gøy å få være endel av feiringa på ordentlig. Fra nå av har jeg lyst til å feire 17.mai, selv om jeg tviler på at jeg får fri da.
Men det er også andre aktiviteter som frister til gjentagelse.
– Å dra på skogstur. Det likte jeg godt. Det var mye mygg, men det var så deilig og stille å være i naturen. Og så følte jeg at vi alle har egenskaper som gjorde at vi var et veldig godt team der.
Har du blitt mer integrert da?
– Litt, kanskje. Jeg er ikke så sjenert som jeg var før. Jeg tør å snakke mer med folk. Men jeg har skjønt at jeg alltid vil være en utlending, uansett, sier Soya uten å virke spesielt misfornøyd med det.
Arbeidsinnsatsen til Soya er i hver fall mer asiatisk enn norsk av seg, skal man tro klisjeene. Det er ettermiddag og Soya har allerede vært en hel arbeidsdag på jobb. Nå må han stille opp igjen.
– Sjefen er blitt sjuk, så jeg må tilbake nå. Men det gjør ingenting. Det er bra med litt ekstra penger.
Han smiler og skyter fram knyttneven. Like etter ser jeg Soya forsvinne i mengden, nesten hoppende under paraplyene til travle bergensere, og jeg lurer på om det er slik han holder seg tørr i Bergen uten regntøy eller paraply.