Relityserien Diktaturet, hvor åtte unge mennesker sperres inne i et fiktivt diktatur, har blitt kalt alt fra «sjokk-reality» til «mental risikosport». Men i den virkelige verdenen har det skjedd langt drøyere sosiale eksperiment.
1. Beordret til “drap”
Har du noen gang lurt på hvor mye du kunne skadet et annet menneske dersom du fikk ordre om det? Den amerikanske sosialpsykologen Stanley Milgram lot det ikke være ved tanken. Han rekrutterte flere frivillige forsøkspersoner til et eksperiment der de skulle teste hukommelse. De frivillige fikk beskjed om å straffe forsøkspersoner med elektriske støt hver gang de svarte feil på et spørsmål. Disse forsøkspersonene var i realiteten skuespillere, og fikk aldri støt. Selv om skuespillerne vred seg og skrek i den elektriske stolen, bare på liksom naturligvis, fortsatte de fleste testpersonene å gi dem elektrosjokk. Til de “døde”. Kun fordi de fikk ordre av en autoritetsperson.
Forsøket ble i etterkant avslørt for deltakerne. Flere fikk problemer ved tanken på å være i stand til å påføre andre nærmest uutholdelige smerter. Milgram publiserte forskningen sin i 1963 og eksperimentet utløste en debatt om hvorvidt det er greit å bruke mennesker som testobjekter.
2. Stol aldri på doktor Smith
Et lignende eksperiment gikk ut på at sykepleiere fikk ordre fra en “doktor Smith” på telefon om å gi pasienter en farlig dose medisin. I Milgram-studien kunne man argumentere for at testpersonene ikke forstod hva de gjorde. I Charles Hoflings eksperiment (1966) visste sykepleierne nøyaktig hvor giftig dosen ville være. Likevel ville trolig 21 av 22 sykepleiere ha utført injeksjonen, men ble stoppet på vei inn i pasientrommet, med medisinen klar i hånden.
3. Tankekontroll med CIA
På 50-tallet var det ikke uvanlig at uvitende amerikanere fikk påspandert en syretripp (å være i narkorus, eller bli narkorusa, red.anm.) av CIA som en del av tankekontrollforskningen som pågikk i godt over et tiår, kjent under kodenavnet MK-ULTRA. Eksperimentene gikk ut på å dope CIA-ansatte, doktorer, mentalt syke mennesker, prostituerte og deres kunder, samt vanlige folk for å studere deres reaksjoner. LSD og annet dop ble spredd uten at testpersonene ble varslet på forhånd, eller hadde samtykket til å bli dopa.
Til operasjonen “Midnatt klimaks” ble flere prostituerte rekruttert til å få med sine kunder til sikrede CIA-lokasjoner, forkledd som bordeller. Inne på overvåkede rom utstyrt med enveis-speil ble kundene dopet og filmet. Opptakene ble brukt til… tja. Hva tror du? Det er mulig vi aldri får noe svar. I 1973 beordret nemlig CIA direktøren Richard Helms at alle MK ULTRA filer skulle tilintetgjøres.
4. Monsterstudien
I 1939 bestemte Wendell Johnson ved universitetet i Iowa for å forske på stamming og talefeil. Han delte 22 barn fra et barnehjem inn i to grupper, hvor den ene gruppen fikk skryt og ros for talen sin, mens den andre ble fortalt at de stammer og kritisert for dette. Eksperimentet skulle bevise at stamming har sammenheng med sosialt miljø, og varte i flere måneder, men ingen av barna begynte å stamme. Flere utviklet imidlertid talefeil og selvtillitsproblemer som ofte forbindes med stamming. Enkelte fortsatte å slite med det hele livet. De fikk et pengebeløp som erstatning 68 år etter at eksperimentet var gjennomført, og universitetet i Iowa unnskyldte seg offentlig for studien i 2001.
5. Liksomfengsel på campus
En psykologisk studie av mennesker skulle ta for seg forholdet mellom autoriteter og innsatte i fengsel. Eksperimentet ble utført av Philip Zimbardo på Stanford universitetet i 1971. Frivillige studenter ble plassert i kjelleren på Stanfords psykologibygning. Noen skulle være fengselsvoktere, andre innsatte.
Studentene tilpasset seg sine nye roller skremmende raskt. Eksperimentet skulle pågå i to uker, men måtte avsluttes etter seks dager. En tredjedel av “vaktene” hadde nemlig vist genuint sadistiske tendenser, mens mange “innsatte” opplevde emosjonelle sammenbrudd. Vaktene nektet dem å sove, strippet dem som straff og brukte trange skap som isolasjonsceller.
6. Placebo-kur mot syfilis
Etter børskrakket i USA i 1929 ble 600 svarte menn med på et eksperiment i regi av Tuskegee-instituttet og den offentlige helsetjenesten, i bytte mot gratis mat og gratis legebehandling. Mennene ble fortalt at de skulle delta i et nasjonalt behandlingsprogram mot «dårlig blod». De ble ikke fortalt at 399 av dem var smittet av syfilis.
Motivasjonen for eksperimentet var å observere sykdomsutviklingen dersom den ikke ble behandlet, blant annet for å se om syfilis utviklet seg annerledes hos svarte enn hos hvite. Forsøket fortsatte selv etter at penicillin ble tatt i bruk som medisin mot syfilis i 1947, og til tross for Helsinkideklarasjonen (1964) som krevde informert samtykke i forskning hvor mennesker deltar. Forsøket ble først avsluttet da pressen ble tipset av varsleren Peter Buxton, en tidligere forsker i det offentlige helsevesenet.
I løpet av de 40 årene forsøket pågikk, omkom 28 testpersoner direkte av syfilis. Rundt 100 døde av komplikasjoner knyttet til sykdommen, hvorav 40 koner og 19 barn av forsøkspersonene hadde blitt smittet.
7. Å lære en baby frykt
Lille Albert var ikke redd for noen dyr til å begynne med. Så bestemte psykologene John B. Watson og Rosalie Rayner seg for å forske på om et barn kan lære å frykte bestemte dyr eller gjenstander. Ni måneder gamle Albert ble presentert for ulike dyr, og så ut til å like en hvit rotte spesielt godt. For å se om det kunne endres, begynte forskerne å lage en ubehagelig lyd ved å slå på et metallrør hver gang rotten ble presentert for gutten. Etter dette var gjentatt flere ganger, begynte Albert å gråte bare ved synet av rotten, selv uten lyden. Han viste dessuten tegn til frykt for objekter som kunne minne om rotten.
«Lille Albert»-studien har i ettertid blitt kritisert for å være uetisk, men er likevel en klassiker i psykologien. Hvordan det gikk med Albert i ettertid, og hvem han var, er et stort mysterium.
