Dagen derpå.

17. mai ble en følelesesladet dag for oss i Radioresepsjonen. Etter siste sending oppsto det et tomrom, og det var både rart og hardt å våkne opp i dag, låse seg inn på kontoret og vite at man ikke skulle gjøre to timer med lettbeint underholdning på P3. I tillegg skal det sies at vi koste oss litt med restlageret etter Øltesten, og det hjelper jo selvfølgelig ikke på formen (se arrangerte bilder nederst i saken).

Det har vært megagøy å lage Radioresepsjoen, og det har vært en utrolig reise for oss. For å bruke litt flere reisemetaforer så kan man si at vi nå har mellomlandet, dratt hjem for å pakke om kofferten for så ta fatt på en ny reise til fremmede himmelstrøk, det vil si; vi skal lage TV-program. Et lettbeint sådan. På NRK3. Til høsten. Alle har godt av litt forandring, både dere og vi, og vi håper jo at du som har fulgt oss på radio vil gi oss en sjanse på TV også.

Til alle som har hørt på, sendt inn e-post og sms, sendt oss snacks, krydder eller øl – tusen millioner takk. Og til alle dere som har kommet bort til oss på gata og knipset eller sagt “bra radioprogram” eller insistert på å ta bilde med oss – det er veldig hyggelig! Det eneste som ikke var så kult var da noen bestilte en oppblåsbar Barbara til Bjarte. Ikke var hun noe sexy heller. Bortsett fra det så har det aller meste vært postivt.

Som vi nevnte i siste sendingen i går, så kommer denne nettsiden (ikke blogg!) til å leve videre utover våren og sommeren og inn i høsten. Vi har som ambisjon å legge ut klipp og bilder fra TV-produksjonen, og håper at dere som har vært her inne og ment og kommentert, fortsatt vil gjøre det. Faken, søken – dere er litt av en gjeng.

Jeg kan avsløre at vi også holder på med en Radioresepsjonen-bok, som kommer til høsten. Vi jobber med den nå, og tror den blir gøyal. Hvorfor spør du kanskje? Fordi Tore har lyst til å dra på hagefesten til Aschehoug for å møte Anne B. Ragde og Unni Lindell (og kanskje havne i en flørtete sandwich med de to) og fordi vi tror det kan være moro å ha et håndfast RR-dokument, et bevis på at vi faktisk har eksistert. Som alle (ALLE!) andre forfattere har det selvfølgelig også et økonomisk aspekt. Ikke la noen lure deg til å tro at man skriver en bok fordi man har et ubeskrivelig formidlingsbehov, for det er bullshit.

Sjokk og skyt – vi snakkes!