Siste rapport fra Dunderbeist i Europa

Dunderbeist er vel hjemme etter support-turné for det populære tyske bandet Der W i deres hjemland. Siste rapport fra karene tikket inn i morges.

Vi takker for herlige og billedtunge reisebrev fra pølserike tyske byer, og bare nevner at del 1 kan leses her og at del to finnes her. Nå over til Ronny fra Dunderbeist.

Dunderbeist
Reisebrev fra Germania
del 3 av 3

DAG 10

Rockeekspressen ankom det sydlige Tyskland, nærmere bestemt Stuttgart, og denne dagens arbeidsplass hadde virkelig sjel. LKA Longhorn hørtes på forhånd mer ut som en biffrestaurant (eventuelt en båt), men viste seg å være en knallbra Rockefeller-ekvivalent, tett tapetsert med plakater på tak og vegger fra tidligere besøk. Det var nesten vanskelig å finne et fett band som IKKE hadde spilt der. Til og med das dass var dekket av stickers og hilsener fra alt mellom Obituary og Turboneger, og rockesjela hadde spist seg godt inn i veggene på Stuttgarts rockevenue nummer eins.

Selv om Der W reiste med full produksjon og rocketrailer med eget lyd- og lysanlegg, så skulle til og med lyden vise seg å bli magisk i Stuttgart. Noen lokaler bare funker så utmerket til dette formålet, og dette var et slikt lokale. Så etter en finfin soundcheck var motivasjon og humør på topp. Lokal kusine og lokalt brygg ble inntatt, og tulletysken satt ekstremt løst. «Paty mit bier», og alt som rimer på dette kan erstatte en hvilken som helst annen sangtekst, og de fleste udødelige rockeklassikere fikk gjennomgå denne voldtekten på backstagen før (og etter) showtime.

Stuttgartpublikummet var ekstremt hyggelige med oss, og vi var ekstremt hyggelige tilbake. Live-kjemien fungerte også utmerket denne kvelden, og denne konserten var vel i ettertid den feteste på hele runda. Utsolgt lokale fylt med i underkant av 2000 rocketørste sørtyskere, kongelyd, et ladd hedmarksbeist som sprutet på scena og rop og klapp og topp stemning. Rett og slett dritfett!

«Paty mit bier» ble vel til og med annonsert fra scenen, og dette mottoet fortsatte utover kvelden etter endt konsert og til de sene timer. Og når det var tomt for bier to party mit, så koster jo ølkasser i Tyskland en brøkdel av det nordmenn er vant til, så da ble suksessen ytterligere feiret (mit bier, ja), og et samlet beist var enige om dette hadde vært en råflott aften, som ble avsluttet med buss, rødvin og Clutch. Heia Stuttgart!

DAG 11

Oppkast skulle vise seg å bli stikkordet for denne dagen i Oberhausen. I Nurnberg to dager tidligere hadde Henning (der W bassfar) vært spysjuk, og i løpet av denne natta hadde halve bussen til tyskerne ligget utslått og spydd fra begge høl. Sånne ting smitter fort, og spesielt når man bor så tett på hverandre. Ronny i norgebussen var eneste heldiggris som led samme skjebne, og bussturen vår til Oberhausen var ikke spesielt trivelig for hans vedkommende. Reisefølget var en paranoid gjeng da vi ankom den tyske gruvebyen (visstnok), og folk ble bare mer livredde etter å ha hørt historier fra den andre bussen og lagt sammen to og to etter Ronnys nattevandring, som plutselig kunne vise seg å meget sannsynlig skyldes annet enn bare party mit bier.

At dealen med Oberhausen ikke inkluderte catering ved ankomst gjorde heller ikke motet noe sterkere hos gjengen som gikk redde rundt på tom mage helt til etter soundchecktid. Men Ronny følte seg bedre en stund, og soundcheck i den digre gamle tyske hallen som så ut som en gammel fangeleir var grei skuring, som til slutt ble belønnet med pizzamiddag på en sportsrestaurant(!). På vei hit fant vi også en diger og ledig hall full av innendørs fotballbaner, noe som ble flittig brukt av sporty beist i ventetimene som fulgte. Fussball izt cool.

De ikke like sporty beista lå strødd på backstagen, mette, trøtte og slitne. Dette kom til å bli en tung dag på jobb. Men når salen fyltes opp med tre tusen gærninger, klare for en dose hardrock, så entret beistet scena med et par ekstra gir, hentet fra uante steder. Ikke akkurat hverdagskost for oss å spille for slike folkemegder. Moro moro, selv om responsen og atmosfæren kanskje ikke var helt som i Stuttgart.

Etter nok en vellykket konsert returnerte oppkastspøkelset og Ronny forsvant på das dass og tilba porselensguden. Store øyne ventet da han kom ut igjen og paranoiaen blomstret for fullt igjen. Hvor er munnbind og gummihansker hen?? Stemninga resten av kvelden var forholdsvis laber og engstelig, men heldigvis slapp resten billig unna. Vel, våre folk i hvert fall. JC, tyskertrommis, satt med ei bøtte bak seg på scena og spydde med jevne mellomrom under hele Der W showet.. Stakkars krek.

DAG 12

Vi befinner oss plutslich i Bremen, og det er et nytt hull i turnékalenderen. En fridag med andre ord. Og det er sool, og det er varmt og deilig! Ikke bare det, men formen er på plass igjen og hælvete er over. Beistene er fornøyde, har sovet godt og lenge, og etter frokost på Starbucks parkerer vi de sie rompene våre i campingstoler i parken (en liten gressflekk på kaia..) og nyter goværet med pilsnerskum i skjegget. Stereoanlegget for anledningen er en Iphone oppi et plastkrus (funker som faen!). Fotballen blir flittig brukt på parkeringsplassen, og Torgrim får seg nesten en svømmetur i havnebassenget etter en noe misberegnet Flo-pasning.

Pier 2 heter morgendagens spillested, og det er utenfor her vi får stå parkert på fridagen. Venue-manageren er også så elskverdig å låne oss lokaler, das dass, dusj og en hangout med wifi noen timer. Rekreasjonen er et faktum, og fornøyde beist tar seg en trikketur til downtown Bremen som vi på forhånd hadde hørt mange fine ting om. Sentrum viste seg å være fantastisk fint med gamle svære bygninger og kirker og hele sightseeingpakka. Dessuten var alt samlet slik at man ble ferdig med dette spetakkelet på cirka fem minutter, så da vandret saueflokken videre gatelangs på jakt etter en real matbit.

Etter deilige, feite burgere og enchiladas med lokalt brygg attåt hadde vi fått nok av sentrum og returnerte med tysk trikk tilbake til Der Vippetangen retning bussen. Men på veien måtte vi selvsagt på en handletur for å fylle opp kjøleskapet. John og Fredrik var i slaget, og syntes plutselig det var en kjempegod idé å ta seg en stunt-snarvei på vei tilbake til bussen. Luftlinje er alltid korteste rute, og den skulle plutselig benyttes. Så gutta hopper over gjerder og toglinjer og forsvinner inn i det ukjente på idiotoppdrag. Vi andre tar heller den trygge gode gå-ruta rundt industribygget som ser ut som blanding av et krigsfengsel og en ubåtfabrikk, og oppdager da vi ankommer campingstolene våre i parken at luftlinje tydeligvis ikke var det raskeste alternativet allikevel.

Fredrik obeserveres i casual gange over fengselsgårdsplassen (la oss kalle det fengsel, da det gjør historien litt mer spennende), men hvor er John? Jo, han henger fast på et gjerde han måtte klatre over og ser ikke spesielt elegant ut der han roper på hjelp. Og siste hinder mellom fengslet og campen vår er et høyt gjerde med piggtråd surret godt over alle flater, mest sannsynlig satt opp for å hindre folk fra å komme seg INN. Men problemet til John og Fredrik nå var jo å komme seg UT. Fredrik løste dette fint ved å klatre opp noen trapper til et tårn, og gjør et helt fantastisk superhelthopp uten å nøle over gjerdet og lander på taket av et strømhus, og hopper lett ned på plenen og setter seg ustresset ned i campingstolen og jekker seg en pils. Side note: dette stuntet ble gjennomført i tresko! Han andre rømlingen trenger derimot hjelp opp og ut gjennom piggtråd og over gjerder, men kommer seg til slutt helskinnet i mål. Flukten fra fengslet er unnagjort og latteren satt løst, mye på Johns bekostning de neste timene. Batman og Robin, som de ble omdøpt til, var endelig frie menn og tilbake i rockehverdagen.

DAG 13

Etter en natt på en buss som for en gangs skyld ikke har vært i bevegelse var det en uthvilt gjeng som våknet opp utenfor Pier 2 i Bremen. Latteren og Robin-mobbingen satt fortsatt løst og friskt i minne, og det generelle humøret var godt. Catering var på plass og dagsrytmen kunne opprettholdes på en tysk, effektiv og røddig måte. Frokost klokka 12. Loading klokka 14. Soundcheck kl 16. Middag kl 18. Konsert kl 20. Ordung muss sein. Og dette ble en røddig aften også, med mye folk, topp stemning og bra levert konsert. Bremenpublikummet var riktig så trivelig, og med god direkte feedback leverer vi alltid litt ekstra.

Bremen var egentlig ment å være turnéavslutningen, men på grunn av de tidligere avlysningene i starten av turneen (hæ, sier du? Les del 1) hadde det underveis blitt booket en ny konsert i München til påfølgende dag. Selvfølgelig veldig stas. Men rutinga var ikke like stas. Bremen ligger helt nord i Tyskland. München ligger helt sør. Tyskland er et stort land. Med andre ord betød dette forholdsvis tidlig avreise (etter litt merchsalg og intervjuer og tullball) og en skranglete buss i bevegelse hele natta og påfølgende morgenkvist. Så kjølern ble igjen fylt opp med klirrende emballasje og Creedence skulle stå på anlegget hele veien til München, om nødvendig. Spell no Creedence a! Selvfölgelich! Klirr klirr. Glugg glugg. ZzzzzzzzzZZZ (Åsmund drev sitt eget trevirke bakerst i bussen, og jobbet knallharde nattskift, til varierende popularitet).

DAG 14

Siste dag på turne! Hjemmene våre i Oslo og Hamar (ja, og Lisboa da) er så nære så nære, men allikevel så fjerne her, helt sør i Tyskland. Og jaggu våkner vi ikke opp i selveste Syden også. Du veit, en sånn dag som vi har tre ganger i løpet av en norsk sommer hvor det er skikkelig skikkelig årntli varmt og deilig, nesten litt for mye av det gode? Sånn var formiddagen i München. Store deler av denne dagen ble tilbragt utendørs. At traileren med hele lyd og lysanlegget var noen timer forsinket, som igjen gjorde hele den tyske tidsplanen urøddig, gjorde ikke oss så mye. Vi hadde sol. Og gratis kalde flasker med Becks. Og mat. Og kaffe. Og sol. Nevnte jeg sol? «Titten raus! Es ist sommer», som n’Åsmund til stadighet fortalte tyskerne..

Men det morsomste av alt var hvor vi var plassert, og alt som skjedde rundt oss mens vi satt der og ventet i sola. Dagen derpå var himmelspretten (eller Kristi himmel farsdag, den andre farsdagen i året, kom vi frem til på et punkt..), og kvelden i forkant er visstnok den store partydagen i Tyskland. Og hvor befant vi oss? Midt i hele spetakkelet. Det ble parkert sportsbiler rundt oss, som vi hørte at skulle bli vasket grundig av bikinimodeller. Ikke var bilene særlig møkkete i utgangspunktet, men vaskes skulle de. Og det ble heiset ned et bur på andre siden av oss, her skulle det visst danses inni. Og det ble montert rodeo-okser, partytog, barer, scener og det ene med det andre, rundt den plassen vi satt, som lå rett på utsiden av inngangen til spillestedet. Mein Herr. Her skulle det visst partyes mit bier ja. Det skal visst feires skikkelig at en fyr i en bok hoppa skikkelig høyt en gang for et par tusen år siden.

Men vi er tross alt profesjonelle musikere på jobb (!?), og det skal rigges, sjekkes og spilles, og så rigges ned igjen. Så business before pleasure. Tonhalle het klubben i München, og det var et stort og trivelig sted som rommet i overkant av 2000 mennesker. Det var mye usikkerhet rundt nøyaktig hvor mange som kom til å dukke opp, nettopp fordi dette var et show som ble booket veldig nylig, som en erstatning for det avlyste München-showet noen uker tilbake.

Dunderbeistene var klare som kinderegg for å gi tyskerørene juling en siste gang (i denne omgang), og det var faktisk flere oppmøtte som hadde blitt utsatt for dette flere ganger på turneen. (En liten gjeng som vi snakka med senere samme kveld hadde nettopp unnvært sin femte Dunderbeistgig på denne turneen. Wow!). Så vi ga alt vi hadde igjen av superkrefter (Batman og Robin også), og leverte en siste kickass gig i München, og det viste seg å bli forferdelig morsomt! Publikummet likte oss tydeligvis veldig godt denne kvelden, og da er det alltid sjukt fett å spille. Alt stemte, og et verdig punktum på konsertrekken i Tyskland ble satt.

Danke Schön, Deutschland! Hit skal vi definitivt tilbake (ja, faktisk allerede i August på Wacken festivalen). Deler av det siste Der W-showet ble iakttatt, biler ble vasket (men ble tydeligvis aldri rene nok) utenfor venue, akkompagnert av mugger med bayer (Bayern München??), tårevåte (nuvel) avskjeder med crew og band ble tatt, og beistene avsluttet Tyskland med moro på den lokale rockepuben med biljard, metal, motorsykkel, drinker og currywurst.

Skranglebussen transporterte et tungt sovende beist over grensa til den Tsjekkoslovakiske republikk (?) og Praha internasjonale flyplass hvor mårratrynene våre tok farvel med Ivo bussjåfør, grep med seg overvektsbagasjen, og ramlet inn i retning fly og hjem til kjære Norge (og hjem til Portugal for Pettern..).

Auf wiedersehen!

Til slutt: tusen takk til Pyro og alle leserne, og tusen takk til alle tyskere og andre som har bidratt som vi har møtt og spilt for (og som gidder å lese dette via google translate).

Over und ut på vegne av Dunderbeist
Ronny RÃ¥skinn

 

Tags: Dunderbeist, Europa 2013, reiserapport