Rapport fra Dunderbeists eventyr i Tyskland

De reisevante herrene i Dunderbeist er tilbake på veien, og gir deg selvsagt insideinformasjon via Pyro.

Forrige gang Dunderbeist reiste langs europaveiene var da de spilte oppvarming for Fear Factory og Devin Townsend Project før jul, og nå har de reist fra gode gamle Noreg igjen for å spille rocken sin for lydhøre tyskere. Vi kjører suksessoppskriften med rapporter fra veien igjen her på Pyro.

Reisebrev fra Germania
(Del 1 av 3)

Dunderbeistet rapporterer tilbake fra selveste Tyskland, hvor de har fått det farefulle oppdraget å varme opp publikummet til DER W et par ukers tid. Som forrige gang blir dette topp underholdning i form av ord og bilder, formidlet på Pyros rocka nettsider. Aller først: hvem, hva, hvor og hvorfor ikke?

Reisefølget består denne gangen av: Torgrim, Åsmund, Kristian, Fredrik, John og Ronny. Også kjent som Dunderbeist.
Petter skrur lyd og hører på tung bluesbasert rock.
Katrine blinker lamper og tar seg en sporadisk joggetur.
Ivo kjører buss og er fra Tsjekkoslovakia.

Og det er i Tsjekkoslovakia at denne historien begynner. Et turnesultent (og alltid tørst) Dunderbeist flyr til Praha der møter vi den utvandrete Mossekråka Petter som fløy inn et par timer tidligere fra sin nye hjemby Lisboa, smørblid i skjegget og klar for tur. Her møter vi også Ivo, en stillferdig og trivelig tsjekker som vi greide å lure til å transportere oss rundt i bussen sin de neste ukene. Men bussen var ikke klar enda da vi landet, så fikk vi oss en guidet sightseeing gjennom alle kriker og kroker og humpete trange brosteinsgater i downtown Praha, som for øvrig er en fantastisk fin by.

Den innleide backlinen blir gjennomgått og godkjent, henger blir pakket, og bussen er klar for å fylles med beist og brygg. Bussen er for øvrig en mini-nightliner, og i en helt annen verden en monsterdoningen vi reiste rundt med på forrige turne i høst. Bussen lyser av østblokk, og er akkurat passe stor til at det akkurat er plass til 9 mann, både vertikalt og horisontalt. Og med kald pils i hånda og tung og mørk bluesrock på anlegget er ikke vi en veldig kravstor gjeng på veien.

DAG 1

Bussen går hele natta og de skjeggete hedmarkingene (vel, stort sett i hvert fall) våkner opp i Köln, i selveste Den Tyske Bundesrepublikken. Vest er best. Enda bedre enn hest. Og Köln er en stor og trivelig by som vi nå besøker for tredje gang, og er et finfint startpunkt for denne turneen.

Forventningene våre er nok ganske store til denne turneen, og vi vet at dette blir en litt annen tur enn den vi rapporterte hjem om i november. Denne gang er det større spillesteder, bedre catering, bedre kår jevnt over, og det skal faktisk være mulig å få seg en dusj og noe proviant uten store problemer. Luksus. E-werk heter klubben på turnedag 1, og vi gliser godt når vi ser store og fine lokaler som rommer 2500 folk. Vi blir ekstremt godt tatt i mot av det tyske crewet, og alle er så latterlig positive og effektive og hjelpsomme hele tiden. Tyskere as!

Litt om hovedattraksjonen og de andre folkene:
Der W var et totalt ukjent navn for noen av oss før vi ble booket med på denne turneen, og det er det nok helt sikkert for de fleste nordmenn også. Men man kan kanskje sammenligne bandet med DumDum Boys på noen måter (bare litt hardere). De er dritstore i Tyskland, synger på tysk, og allsangen sitter like løst hos publikummet som på en britisk fotballstadion. Frontmannen, Stephan Weidner, også kjent som «der W» er mannen alle roper på og som alle kjenner. Og de fleste kjenner han vel best som frontfigur i de smått legendariske Böse Onkelz som herjet på 80-og 90-tallet med sitt noe frynsete rykte. Men det er proffe og flinke folk, og vi kan absolutt se kvaliteten i det de leverer, selv om det rent musikalsk er langt unna det meste som er representert i noen av beistenes platesamlinger.

Vi kommer veldig godt overens med alle mann fra første stund, og sammenlignet med småsure amerikanske primadonnaer som vi hadde friskt i minnet er jo dette kjempeluksus for slike som oss. Første konsert på turneen gikk veldig bra. E-werk var utsolgt og fullt på tre nivåer i salen, og vi gjorde nøyaktig det vi skulle. Dette var også vår aller første konsert med inear-monitoring på alle mann, noe som var fryktelig uvant, men samtidig også fryktelig deilig. Klokkeklar lytting direkte inn i kraniet! Eneste minuset med dette opplegget er at noen gitarister savner en kasse (monitor) de kan sette foten på i front på scenen når de skal tøffe seg litt ekstra… Beistet omvendte mang en tyskertøs og var storfornøyde med hvor vi hadde lagt turnelista på første kveld. Dette ble feiret med øl og tequilas. Prost!

DAG 2

Så var det på høy tid med en fridag. Hehe, vi hadde ikke noe annet valg, da det var lagt inn en day off på denne dagen. Vi som så vidt hadde begynt turneen fikk en hel dag i Wurzburg hvor vi sov, spiste texmex, spilte fotball og så tv-serier. Siden vi sto parkert utenfor klubben vi skulle gjøre neste konsert på slo vi like godt i hjel noen timer der på kvelden, drakk lokalt brygg, og hørte på en metal-dj sammen med mye rare metaltyskere. Mer var det vel strengt tatt ikke å si om fridagen i Wurzburg, annnet enn at det var en kjempegod ide å fylle kjølern på bussen med masse take away chili con carne til nattmat. Noe som skulle vise seg å ikke være en like god ide dagen derpå…

DAG 3

Fortsatt i Wurzburg, med nattmat utover hele skjorta og gode, oppblåste chilimager. Men ny dag med gig og fullt opplegg betyr også god catering, miljøforandring, og tilgang på sanitære frynsegoder. Posthalle het dagens kontor, og det er en svær venue inne i en postterminal midt i den snodige tyske småbyen. Størrelsen på stedet er vel omtrent som i Köln, og det ble sagt at vi kunne vente oss i underkant av 2000 publikummere denne kvelden.

Nå må det også nevnes en liten forhistorie til turneen. Stephan Weidner (Der W-frontmann) hadde en sykkelulykke noen dager før turneen, knakk tre ribbein, går på en tung diett av smertestillende, og måtte til og med avlyse den første uka med turne. Dette gjorde også at på en del av konsertene (slik som i Wurzburg) kom det en del tilreisende som fikk gratiskonsert som plaster på såret for avlysningene som ble gjort i nærliggende andre byer. For vår del hadde jo dette lite annet å si enn at vi fikk flere folk på konsertene, og at hovedprimadonnaen stort sett var fraværende bortsett fra under sin egen konsert.

Trivielle fakta fra dagen til glede for lokale lesere: Kristian fikk seg en fin ny hårklipp og ble et halvt år yngre.

Konserten i Posthalle gikk fint, og selv om publikummet ofte er litt vriene og skeptiske i starten av settet vårt, mykner de godt opp underveis, og mang en tysker ble igjen bebeistret etter en godt levert gig. Og selv om konsertene våre slutter med to låter på norsk (Hatet og Gjør som far din) er det liten merkbar forskjell hos et publikum som ikke forstår stort engelsk allikevel.

Setlisten som virker gjennomgående for turneen ser for øvrig slik ut, for de som skulle bry seg:
La Guerre du Feu
Father Serpent
Shields Alligned
Songs of the Buried
Lucifer Eyes
Four of the Seven
Centuries
Through the Peephole
Hatet
Gjør som Far Din

Kvelden blir avsluttet med flerstemte barnesanger i kano og svensktopper backstage, godt selskap og mere lokalt brygg, før beistet legger ut på nattevandring på leting etter mer sterk diett (og noen havner på 80s disco party på en lokal klubb og danser til Falco..).

DAG 4

En ny dag truer. Denne dagen er vi i en forstad til Frankfurt som heter Neu Isenburg. Dette er også hjembyen til hovedbandet, og det er satt opp intet mindre enn syv band for kvelden. Det regjerer fullt kaos. Vi er en gjeng folkesky hedmarkinger som prøver å være minst mulig i veien for stressa tyskerere (pluss svensker og dansker denne kvelden faktisk), og holder oss mest for oss selv. Så lenge vi har tilgang på viktige ting som mat og øl så plager vi ingen..

Dørene åpner så tidlig som klokka fire, og rundt 1500 folk møter opp på Rocknroll Fiskeboll søndagsmatinè med punkrock og metal på menyen. Dunderbeist går på ca. åtte som de andre kveldene, og selv om energinivået før konsert er labert henter vi frem flere ekstra gir fra uante plasser og leverer igjen et rockesirkus på godt over middels nivå. Publikummene tar oss godt i mot, og fornøyde nordmenn forlater åstedet godt varmet opp til de store lokale heltene i Der W.

Vi er alle slitne etter gig og tar en tidlig kveld for en gangs skyld, hele gjengen. Sikkert ikke dumt med tanke på at de neste to døgnene skal tilbringes i selve syndens pøl..

Neste stopp: Hamburg! (hjelp!)

Auf Wiedersehen!
Der RÃ¥skinn, Dunderbeist

Tags: Dunderbeist, Pyro, reisebrev, reiserapport, Tyskland