Siste del av reisebrevene til Wolves Like Us

Wolves Like Us har nyss gjort turné gjennom Europa med amerikanske Junius. På veien har de levert billedtunge rapporter til oss i Pyro. Tredje og siste del coming up.

Lars fra Wolves Like Us tar over den virtuelle pennen:

Les forresten del 1 og del 2 hvis du glippet på de.

Vi ankommer Amsterdam etter en slapp dagen derpå i Ahlen, og med vår 7 meter lange og 2, 7 meter høye Sprinter var det mildt sagt interessant å lete etter parkering i denne trange byen. Vi ankommer ca. 4-5 timer før showet, så vi har god tid til å sjekke ut festlighetene. Junius og halve Wolves Like Us setter seg på en liten trivelig bar. Etter et par øl bestemmer en av oss seg for å checke inn på Facebook, slik man gjør i disse dager. Det viser seg raskt at det er en logisk forklaring på hvorfor betjeningen har sett litt rart på oss da vi finner ut at vi har okkupert to bord på en pitteliten homseklubb. Ja, ja. Vi er åpne menn, trygge på oss sjæl. Tror det var mer utfordrende for staben, med tanke på at 8 – 9 svartkledde skjeggete menn på tur sikkert lukter litt eksotisk.

Innlessingen av utstyr på klubben foregår i en gågate som er like aktiv som Carl Johan på 17 mai. Helt gjennomsnittlig gøy å rulle vår Guns N Roses-backline 100 meter gjennom 7320 fjerne turister som alle er akkurat like lite hypp på å flytte seg. Lydrestriksjoner har de også, og desibelmeteret går i rødt allerede da vi sjekker skarptrommen. Vår gitarist Espen påpeker at ”du kan sikkert kan ha en trekant med griser rundt hjørnet her, og du kan kjøpe deg 20 gram pot etterpå, men du må ikke finne på å spille over 100 db”. Man må passe på hørselen.

Grei konsert, og da vi gjentar loadinga etter showet er vi alle mye mer ustø på bena enn for få timer siden. En eller flere av oss er i såpass godt humør at det ropes og synges litt. Det liker ikke politiet, så vi får streng beskjed om å laste utstyret vårt ned en trang og jævelig bakgate to kvartaler unna. Omlag dobbelt så lang vei med andre ord. Topp stemning Van Der Snutefaen.

Vi har booket et hotell noen kilometer utenfor byen, og da vi ankommer har nattevakten tre store problemer. 1. Han kan ikke engelsk. 2. Han har rotet bort bestlillingen vår. Og det verste: 3. Det sitter et brudepar i lobbyen som ikke får rom. Herregud. Vi får nå rom til slutt etter litt kjefting.

(Chuck fra Hot Water Music, Lars, Toy og Joel fra Junius. Nytt band??)

Dagen etter bærer det mot Groezrock i Belgia. Dette har vi gleda oss til. Hot Water Music, Refused og Thrice skal spille. Grei lineup. Gorilla Biscuits og 7 Seconds også. Og oss da. Vi ankommer tidlig, og vi skal først ut på en scene som er like stor som det grønne teltet på Roskilde, og vi rekker ikke frokost engang før vi spiller. Til min store overraskelse er teltet halvfullt når vi begynner, og fullt da vi er ferdige. Booking-agenten vår antyder at vi hadde minst to tusen i publikum klokka elleve om morgenen. Ståpels og total opptur, og da jeg etter showet sitter på en grønn leiedass tenker jeg at det er det største publikummet jeg har spilt for. Nervene kommer etterpå, kan du si. Men alt kan repareres med matbonger og øl.

(Wolves Like Us er festivalgjengere på Groezrock)

Resten av dagen går med til å være en normal festivalgåer, det drikkes, tas bilder, prates med diverse belgiere i Wolves Like Us-skjorter. Dagen er såpass absurd at jeg ikke engang vil si annet enn at jeg godt kan bli vant med dette.
Dagen etter har jeg bursdag, og vi skal til Schweinfurt, en by jeg ikke vet noe om, bortsett fra at Amulet visstnok hoppet ned i en elv fra en bro sist de var her og ble arrestert. Turen begynner å gå mot slutten. Det er en fin dag, og sommeren leverer i Bayern. Vi spiller bra, og har en liten bursdagsfest på backstagen etterpå.

Selveste 1. mai skal vi jobbe i Wiesbaden, et sted vi spilte i fjor med stor suksess, så stemninga i bilen er god på vei dit. Alt det vanlige skjer, og etter konsert tar vi en fest i lønnskampens ånd. På byggeplassen ved siden av klubben står to store heisekraner, og vi er 15 gutter på tur. Så kan du legge to og to sammen, så blir det sikkert til ca. det som skjedde. Flaks at vi var 15 mann dagen etter også.

Siste show er i Hamburg, på Hafenklang. Hamburg er den første byen vi noen gang spilte i utenfor Norge, og dette er 4. konsert vi gjør her. Alle i reisefølget er litt nedfor i dag. Vi har blitt gode kompiser, og innser alle at det kan bli lenge til neste gang vi sees, om vi sees noen gang i det hele tatt. Jeg kjøper noen gitardeler på en lokal butikk, og tar en tur alene rundt i byen. Jeg liker meg her. Det er en sånn by man tenker at man burde bo i en dag. Ingvar Ambjørnsen trives her veit jeg.

(Lars, Dana fra Junius, Dustin fra Thrice, Guro og Jason vår merch mann)

Konserten var bra, og det er mer eller mindre fullt da vi spiller. Etterpå var det meninga at vi skulle ta det rolig siden Junius skal fly til Russland. Vi tar det ikke rolig i det hele tatt, og da Junius spiller kler vi oss alle som vokalisten Joe, som alltid spiller med lue og hettegenser. Det er utrolig varmt da vi stormer scenen. Vi fester igjen, og når jeg kommer til meg selv, er bilder tatt, farvel-klemmer gitt, og lovnader som sikkert aldri blir holdt gitt dyrt og hellig. Jeg regner ikke med å se dem igjen, og det er trist da de amerikanske gutta drar før vi står opp. Håper vi sees igjen, Joel, Joe, Dana, Mike, Mike og Justin.

(på scenen med Junius på siste konsert, alle kledd ut som Junius-vokalisten)

Wolves Like Us signing off, for denne gang… Sjekk flere bilder fra denne delen av turen under.

(siste kveld med gjengen)

(lagbilde fra Stockholm)

(opprigg Groezrock)

(Bartulf liker Jupiler)

Tags: Junius, Pyro, reiserapport, Wolves Like Us