Wolves Like Us med ny reiserapport fra Europa

Oslo-bandet Wolves Like Us er på langtur i Europa sammen med Junius,  og skriver postkort hjem til Norge via Pyro. Andre del coming up.

Nok en herlig og billedtung rapport fra rocke-felten gjennom Europas grenser følger.  Blant annet med stand-in på vokal og konsert på homsebar. Første del kan du lese her, om du glippet på den. God underholdning også der. Vi gir ordet til Lars Kristensen og Jonas Thire fra Wolves Like Us. Først Lars:

Forsetter vi på veien nå? Visstnok.

Varierende tyske byer kan komprimeres ned til følgende anekdote. Vi ankommer litt for sent til get-in. Vi måtte jo ha pølse på bensern. Det lastes inn en rimelig tung backline. Lokale gutter bærer det letteste. Fire spørsmål stilles alltid: Er det trådløst nett her? Når spiller vi? Når er det middag? Hvor skal vi bo? Lydsjekk annenhver gang. Lydmannen vår Terje (han er tysk, men oppkalt etter Terje Rypdal) synes vi bør ha lengre lydsjekk. Vi spiller B- Real på PA-en og danser ghetto gjennom lokalet. Junius spiller bra. Vi svetter. Vi drikker øl. Noen er oppe lenge, noen sovner på sofaen backstage. Gjenta.

Vi hadde spesielt bra konserter i Munchen og Køln, steder vi har vært flere ganger før med Wolves Like Us. Fullt, poging, singalongs og generelt god stemning. I Munchen spiller vi med Pelican, og alle gjør rent bord. Fantastisk kveld. Køln var stappfullt og helt sinnsykt.

Så over kanalen til England. Sist vi var her fikk tre av fire i bandet tatovert en hånd som gir tommel ned, såpass ræva var det. Forventingene er mildt sagt lave. Første kveld er Hit The Deck Fest, en slags neonfarget pønkefestival som egentlig ser mest ut som en Bring Me The Horizon-video hvor alle kidsa har knoke- og hals-tattoo (og selvsagt ikke noe på armene). Vi er over tredve og utelukkende kledd i svart, så vi passer ikke helt inn får en si. Overaskende nok har vi en bra kveld, bra med folk og topp stemning. Bortsett fra at jeg blåser stemmen, og faktisk må til legen for å ordne opp i det dagen etter.

De neste to dagene får jeg ikke ut et pip, og merchmannen vår, Jason, synger både i Glasgow og Manchester. Han sang i band i gamle dager, og kan alle tekstene våre, så konsertene funker faktisk overaskende bra (thanks Jason). Aporopos lave forventinger, Glasgow var ok. Greit nok. Greit. Manchester er den værste gigen vi har vært borti som band. Promotøren dobbeltbooket, og flyttet showet til en bar som kun betjener menn, uken før uten å fortelle oss om det. Det er 12 folk på konserten i tillegg til bandene. Fyren klarer til og med å klage til meg at han taper 800 pund på dette showet (jeg klapper meg selv faktisk litt på skulderen for at jeg beholder fatningen der). Unnskyld utrykket, men fakk off, twat. Ok, ferdig.

(foto: Eline Røvedatter)

London er genialt som alltid. Jeg tråkker rundt i Soho alene, kjøper en kaffe og en bok, og stemmen er til og med tilbake. O lykke. Skulle bare ønske jeg hadde mer tid her, selvsagt. Alt bra igjen. Junius er forresten blitt våre nye brødre fra andre mødre fra nå av. For noen gutter. Jeg kommer til å savne dem når dette er over. Konserten i kveld var flott, vi møter gamle og nye venner, og har det litt for moro. Igjen. Nuvel. Jeg lar Jonas ta over fortellinga herfra.

I klassisk Wolves Like Us-stil må vi selvfølgelig sette oss rett i bilen etter showet i London. Det skjedde i Riga, i Køln og nå i London. Og  det kommer til å skje i Amsterdam om noen dager også. Typisk for oss er å ha masse tid i en liten Dorf ingen har hørt om før. Men når det er sagt så er det jo ofte der det blir spontane sjøslag. Vi har blitt ganske flinke sjømenn etterhvert. Så joda, ut av London i hui og hast. Måtte bare bære utstyr gjennom en gigantisk kø inn til en homse bar, og innom Crowbar å drikke et par lynraske singlemalts først. Et par timer senere befant vi oss plutselig på et gigantisk hotell utenfor Dover med fjordutsikt. Sov et par timer og kom oss til helvete vekk fra denne øya. Nok for denne gang. Bra og dårlig. Skikkelig elsk/hat å turnere i United Kingdom.

Så bærer det til Frankrike til en gig vi har gleda oss til. En gammel kompis av Toy setter opp konserter i Le Havre, og klarte å få til det eneste franske showet på denne turen. Helt rått. Roulio Ben Salad er, foruten å ha et fantistisk navn, en veldig fin fyr. Han har vært i Norge på besøk, og vi kjenner han alle litt fra før, så denne kvelden er allerede i boks. Et gøyalt lite punkeshow i kjelleren på en svett bar. Brie, rødvin og barings. Var til og med en kar som prøvde å voldta Hi-Haten min på slutten av settet. Hah. Hvis det er god stemning pleier vi å sette ut cymbalene så folk kan hamre litt på dem på slutten. Moro for unga…

Spiser enda litt mer brie og varme croissanter fra Roulio og kona hans, og setter oss i bilen kl 0800 med kursen mot Tyskland igjen. 10 timer i bil senere, i zombiemodus etter å ha hørt alle Russian Circles (ja, absolutt alle) skivene, er vi i Ahlen. Som nettopp er en slik Dorf ingen har hør om før. Kulturhus-stemning, og helt rett under gjennomsnittlig gig, men digg mat og kule kids som kom på showet. Siden det var lørdag bestemte vi oss fort for å bli med på leken. Vi ville på bar, og en lokal gjeng tok oss med på en nyåpna metal-pub. Kunne ikke blitt bedre. Men gud bedre for en grusom sprit de helte i oss. Den het Korn og var enda jævligere enn bandet… Neste stopp Amsterdam.. (to be continued).

Flere bilder fra turneen kan du nyte under, men først kan du se videoen til Secret Handshakes av Wolves Like Us…

Tags: Europa, Junius, reiserapport, Wolves Like Us