Dette er Tuva Fellmans eksamensbesvarelse:

I DEL A, som var felles for begge, skulle vi peke på sentrale virkemidler i Haldis Moren Vesaas sitt dikt “Å vere i livet. Tre vers til mor”.

I DEL B kunne vi velge mellom fem forskjellige oppgaver. Tuva valgte oppgaven som gikk på å skrive en analytisk tolkning av en modernistisk tekst og peke på modernistiske trekk i teksten.

DETTE ER OPPGAVEN:

Del a – kortsvarsoppgave

Å vere i livet

Tre vers til mor

Rik på kjærlighet

“Å vere livet” kan forstås som et dikt skrevet til forfatterens mor. Etter min tolking går tematikken i diktet ut på at moren nå er død og verselinjene beskriver henne som person i forhold til omgivelsene. Med omgivelsene menes for eksempel familie og venner. Grunnlaget for denne tolkningen ligger blant annet i linjer som “det som gav meining til ferda di”. Det kan forstås som at ferden nå er avsluttet, altså at moren er død.

Et viktig virkemiddel i “Å vere livet” er beskrivelsene av de materialistiske tingene i livet, som er metaforer for kjærelighet og omsorg. Dette kommer frem i første vers hvor det beskrives en intens omsorg som moren opplever og gir. Det står at det er dette som gjør at moren kan føle seg rik. Virkemiddelet står sterkere i andre vers hvor det beskrives et hus som skal bygges og som alle rundt skal like. Huset representerer familien til moren. Dette er noe hun har bygget opp og gjort at alle som kommer inn, føler seg velkommen. Virkemiddelet gjør at leseren ser ting i et annet perspektiv. Når kjærelighet forstås som rikdom, blir det lettere å måle kjærligheten. Dette gjør at forfatteren viser hvor mye moren var elsket, uten å si at hun var elsket høyt. I stedet kan hun si at moren var rik. Det å være rik er noe vi har et tydelig forhold til og et klart bilde av.

Videre er diktet delt opp i tre vers. Dette kan forstås som et virkemiddel som gjør at diktet får en tydelig fremgang. I første vers beskrives det hvordan moren var i livet. Hun var der med omsorg og kjærlighet. Dette kan oppfattes som starten av en historie. Historien videreutvikler seg når det i andre vers fortelles hva moren gjorde. Hun bygde et hus og økte sin rikdom. Det tredje verset blir avslutningen til historien. Her oppsummeres det at moren aldri har vært fattig, selv om livet kanskje var vanskelig. Det avsluttes med at alt i alt har hun fått igjen mer enn hun ga. Som skrevet tidligere skaper oppdelingen en fremgang i form av en start, en midt og en avslutning. Dette gjør at leseren sitter igjen med følelsen av å ha fått fortalt en fortelling.

DEL B

Oppgave 1

 Når du ikke får det til

 Teksten “Mann med koffert” tolker jeg i lys av det moderne samfunn og hvordan mennesker takler hverdagslige og eksistensielle problemer. Tematikken er modernistisk med tanke på den reelle problemstillingen, men samtidig den svevende og ureelle handlingen. Tematikken omhandler en mann som ikke får til å være en del av samfunnet. Det vil si at han hele tiden befinner seg i samfunnet, men føler seg ikke som en verdig del av det.

Gjennom hele teksten er det mye fokus på kofferten mannen bærer på i starten av teksten. Kofferten kan forstås som et symbol på mannens fortid. På samme måte som at vi sier at folk har “mye bagasje”, har mannen alltid med seg denne firkanten fra tidligere av, som kan forstås som opplevelser og erfaringer fra fortiden.

En viktig del av teksten er også mannens barn. Barnet kan forstås som forpliktelsene vi har til resten av samfunnet den dag i dag. Ting som å ta en utdannelse, få en jobb, betale skatt i tillegg til mindre oppgaver, kan for mange virke utfordrende og nesten umulig. På den måten kan de oppfatte presset som en konstant sutring fra en viktig person de hele tiden prøver å tilfredsstille. For eksempel prøver mannen å gjøre det bedre for barnet ved å putte det i kofferten når hun eller han er sliten i beina. Det å putte et barn i en koffert er helt feil måte å takle problemet på. Dette viser at mannen tydelig tar feil valg, men at han prøver.

Et viktig vendepunkt for mannen er når han legger barnet i kofferten og venstre hånden blir ledig. Det at han da har en ledig hånd kan tolkes som at han opplever en følelse av frihet. Det vil si at han oppnår frihet ved å ikke bry seg om omgivelsene. Da de fleste mennesker er høyrehendte, gjør vi ofte de viktige tingene med den hånden. Det at mannen har kofferten i høyre hånd kan symbolisere at han setter kofferten, hans fortid, høyere enn barnet, som er omgivelsene og forpliktelsene rundt han. Men når barnet er i kofferten og forsatt ikke er fornøyd gir han til slutt nytt forsøk på å tilfredsstille det, men også på helt feil måte. Barnet sovner etter hvert inn. Dette kan forstås som at når enkelte mennesker hele tiden prøver å passe inn og tilfredsstille samfunnet, men ikke får det til på grunnlag av feil fremgangsmåte, vil etter hvert samfunnet gi opp og slutte å bry seg. Etter hvert blir sutringen borte og mannen glemmer at den i det hele tatt var der.

Det kan virke som at når folk rundt deg slutter å bry seg, blir spesielt vanskelig å holde seg på rett spor. Dette kommer tydelig frem når mannen ankommer togstasjonen. Han setter fra seg alt han har i en oppbevaringsboks og begynner å drikke. Dette viser at han ikke vil kaste det han har ennå, da en oppbevaringsboks er trygg og kommer til å forbli der den er. Han bestemmer seg for at han kan la kofferten ligge i oppbevaringsboksen. Dette viser at mannen gjerne vil ha litt avstand fra fortiden og erfaringene han har fra før av. I tillegg ligger barnet i kofferten og selv om han blir minnet på at han burde hatt med seg det på toget, reagerer han ikke på det. Det at turen blir beskrevet som fredfull viser at mannen er fornøyd med valget. Altså er han ikke lenger er opptatt av hverken omgivelser eller tidligere erfaringer.

Tiden fremover kan forstås som en tid utenfor samfunnet. En tid fylt med noe nytt og spennende, en mulig tolkning er bruk av rusmidler. Geita mannen treffer kan symbolisere nettopp dette. Den beskrives som blank og frisk i motsetning til barnet, som var lite og slitent. Her kan det trekkes linjer til ting du aldri har vært borti før, men som fremstår som mye bedre enn det gamle. I tillegg forstår han geita som trygg og god. Det vises når den lener seg mot mannen og han kan kjenne varmen fra magen komme over på sin. På denne måten kan det virke som at mannen får tillit til geita, på samme måte man kan få tillit til andre i samme miljø som deg selv. Med andre ord tolker jeg denne perioden som en tid hvor mannen ikke forholder seg til noe annet enn geitemelka, som kan tolkes som rusmidler. I tillegg ligner forholdet mellom geita og mannen relasjonen rusmisbrukere virker å ha mellom seg. Det er de mot resten av verden og de forholder seg lite til tid og sted.

Videre bli mannen svikta av geita. En dag kommer den plutselig ikke tilbake. Det står skrevet at mannen hutrer og at snøen legger seg. Dette kan være et symbol på at mannen innser at han er alene, uavhengig av hva som ha skjedd med geita. Den kommer uansett ikke tilbake. Dermed ser ikke mannen noe annet valg enn å vende tilbake til samfunnet. Det han har å vende tilbake til er oppbevaringsboksen, som inneholder kofferten og barnet. Som skrevet tidligere setter mannen kofferten høyest og derfor blir han glad når han ser at den er like hel. Dette kan forstås som at han finner tilbake til seg selv. Han innser at selv om han har vært borte lenge, har han forsatt erfaringene og opplevelsene. Barnet, de tidligere sutrende omgivelsene, er det nå bare skjelettet igjen av. Og det er først nå han klarer å sette pris barnet. Dette kan tolkes ut i fra beskrivelsen av at han finner en ny klang når han slår knoklene mot hverandre. Alt annet i kofferten kaster han da det er gammelt eller utgått. Det eneste han vil bruke er skjelettet til barnet. Dette forstår jeg som at han kommer tilbake til samfunnet og at barnet eller de tidligere omgivelsene, blir en del av hans nye erfaring. Dette er noe han bærer med seg i sitt nye liv hvor han lykkes på en helt annen måte. Igjen nevnes den ledige venstre hånden. I motsetning til starten av historien hvor han hadde noe i begge hendene, er nå den vestre ledig. Dette viser at mannen opplever frihet på en helt annen måte, forhåpentligvis på en måte han klarer å takle.

Jeg tolker dette som en tekst som viser hvor vanskelig det kan være for enkelte å passe inn i samfunnet. Den viser et ønske om å unnslippe virkeligheten, men også det å innse at det faktisk ikke er mulig. Oppbygningen i teksten er tydelig modernistisk da det er uregelmessige verseinndelinger, i tillegg til at det er både replikker, oppramsing og ufullstendige setninger. Dette kan man også se i tekster av andre modernistiske forfattere, som Erlend Loe.

Dette er Jørn Kaarstads eksamensbesvarelse:

I DEL A, som var felles for begge, skulle vi peke på sentrale virkemidler i Haldis Moren Vesaas sitt dikt “Å vere i livet. Tre vers til mor”.

I DEL B kunne vi velge mellom fem forskjellige oppgaver. Jørn valgte oppgave 4 som gikk ut på å skrive en analytisk tolkning av en reklametekst kalt “Dunk dunk” og kommentere verdiene i annonsen.

DETTE ER OPPGAVEN:

DEL A Kortsvarsoppgave

“Å vere i livet. Tre vers til mor” er et dikt der ei av våre fremste diktere Halldis Moren Vesaas virkelig viser sin brillianse som poet. Det er et tradisjonelt dikt, som er satt sammen av tre vers, som hver har åtte linjer.

Tematikken i diktet til Morten Vesaas er vennskap og kjærlighet. Kunsten å uselvisk gi og få kjærlighet. Hun mener at det å dele livet sitt med noen en er glad i og selv oppleve kjærlighet i retur, er den sanneste formen for rikdom. I diktet fungerer rikdom som en metafor på nære vennskap blant venner og familie, mens “fattig” er sidestilt med ensomhet. Dette ser man f.eks i første vers hvor Moren Vesaas sier “gi både hjarte og hender i omsorg som aldri svik, var det som gav meining til ferda di og let deg få kjenne deg rik”. Her ser vi klart at den valutaen rikdom måles i ikke er kroner, euro eller francs, det er kjærlighet mellom mennesker.

Dikteren fortsetter videre og spiller på Maslows behovspyramide og tryggheten vi alle trenger for å leve: “Og den som er rik vil ha seg eit hus som er såleis bygt at alle som høyrer til huset kjenner det godt og trygt”. Her peker Moren Vesaas på at det er samme hvor mye penger du har, det som teller er at du som menneske føler trygghet og har det bra med deg selv. Deg og din personlighet gir merverdi, ikke størrelsen på lommeboka.

Sterke virkemidler i diktet er repetisjon og tilbakeblikk. Moren Vesaas repeterer sentrale begrep i diktet som rikdom. Tilbakeblikk bruker hun i delene av diktet der personen ser tilbake på livet sitt “Fattig var du om aldri i livet du kjenne fekk at mellom deg og dei andre levande straumer gjekk”. Her besjeles også ord som tillit og varme, med at de er “levande straumar”. Avslutningsvis er vi på dødsleiet til vedkommende i diktet. Moren Vesaas skriver “når alt blir gjort opp” som kan tolkes som en metafor på når en ligger for døden, kun da kan man kjenne etter om man levde et lykkelig liv. Og et lykkelig liv, i dette tilfellet, er et liv levd med flusst av kjærlighet fra ens medmennesker.

DEL B

4.                     Dødsdunket

Musikk er en uhyre viktig del av mange menneskers liv. Vi våkner med det, går til skolen med det, danser til det, gifter oss til det, slapper av til det og ikke minst lever til det. Selv en grå dag kan skinne bare den rette låten treffer trommehinnene dine. Og det er akkurat dette, alle minnene som knytter seg til musikken vår, Jølstad Begravelsesbyrå prøver å formidle i annonsen “Dunk Dunk”.

Den snaut tre år gamle annonsen er satt sammen av et bilde og en tilhørende tekst. Bildet er i sort/hvitt og viser en mikrofon i et tilhørende stativ, med et trommesett og en gitarforsterker ufokusert i bakgrunnen. Men ingen mennesker. Menneskene er borte. Noe som symboliserer død. De er ikke der de engang var. Det er tomt. Kun musikken står igjen.

Teksten på sin side er en noe uortodoks blanding av et dikt og en salgsplakat, et markedsføringstrekk som har blitt mer og mer vanlig de seneste årene. Da får du det beste fra begge verdener og spiller på det på det impulsive og det rasjonelle i mennesket.

Annonseteksten åpner poetisk med noe som med første øyekast fortoner seg som en beskrivelse av et hjerteinfarkt:

“Det er like for.

I sekundene før.

Det er da du merker det.

Følelsens i brystet…”

Når jeg leser dette, og vet at det er en annonse for et begravelsebyrå, tenker jeg automatisk på døden. Jeg tror det handler om at personen, som omtales, merker stikking i brystet rett før et hjerteinfarktet, men så fortsetter teksten “…når en av dine artister skal opp på scenen, forteller hvor viktig musikk er.”

Det er slettes ikke et infarkt det er snakk om, Jølstad vil fram til den deilige, umiskjennelige følelsen av velbehag en får på konsert. Eller egentlig, vil de fram til begge deler, de bare kamuflerer dødsbudskapet og overlater det til underbevisstheten din. For Jølstad Begravelsesbyrå vil selge et produkt og hvordan selger du et begravelsesprodukt? Med frykt. Frykt for døden. Tanken er at du skal oppfatte både død og glede i åpningen av teksten. Snedig gjort.

Videre peker annonseteksten på at gode konsertøyeblikk varer livet ut. Du er f.eks kanskje ikke like glad i Soundgarden den dag i dag, men du husker fremdeles konserten i 1994 med glede. Annonsørene forteller oss her at minner er viktige. Det er et gjennomgående tema i hele annonsen. Minnene om deg må bevares sier de. Og hvordan bevarer vi minner? Jo, med noe som kjennetegner personen vi minnes. I dette tilfelle musikk. Annonsen til begravelsesbyrået prøver å treffe personer med et lidenskapelig forhold til musikk, personer som ikke vil ha en grå A4-begravelse, noe vi f.eks ser her i tekstlinjen: “Musikken du liker kan også si mye om hvem du er. Og en gang, når du er borte, kan den få andre til å tenke på deg”. Her spiller vi igjen på minner og følelser til de etterlatte. Hvem vil vel ikke huske Ivar som den livsglade konsertgjengeren han en gang var? Ikke som en grå kreftpasient uten hår? Kynisk spill på følelser av Jølstad. Det er nå markedsførerne setter inn støtet. Nå har de deg akkurat der de vil ha deg og starter salgspitchen: “Vi i Jølstad begravelsesbyrå opplever ofte hvor stor betydning slik musikk, ens egen musikk kan ha i en periode med sorg.”. Videre forteller begravelsesbyrået om hvordan musikken som definerte deg som person kan være et viktig virkemiddel for å holde deg levende, selv etter din død. Du er kanskje borte, men minnene og historiene om deg lever videre i musikken. Hvis gamle tante Agathe vil huske sin avdøde nevø trenger hun ikke ty til sin stadig sviktende hukommelse, hun kan sette på favorittlåten hans. Da husker hun lettere den sommeren på hytta da han ikke gjorde annet enn å synge på akkurat den låta. Musikk er ofte knyttet til historier. Det er disse historiene Jølstad vil bevare med en musikalsk begravelse.

Derfor tilbyr de konsumenten å arrangere en privat minnekonsert, med levende musikk i egnede lokaler, skriver de. Begravelsesbyrået mener å vite at slike minnekonserter oppfattes som en viktig markering og en meningsfylt opplevelse for menneskene rundt den avdøde.  Her mener jeg Jølstad bommer grovt. Det skinner klart gjennom at det er kapitalismen som rår ikke begravelsesbyråets ønske om å hedre den avdøde. En person med et lidenskapelig forhold til musikk, ville vel aldri blitt hedret av et slappt coverband? Hvis du elsker Bob Dylan, vil du høre mannens egen raspende vokal, ikke 43 år gamle Gunnars, frontmann i “The Bob & The Dylans”. For en ekte fan holder det ikke med et billig substitutt – vi vil ha ekte vare. Er du glad i Jan Werner holder det ikke å hyre inn Rein Alexander fordi han er tjukk og de ligner. Du vil høre mannen selv. Det tror jeg også gjelder for de etterlatte. De vet at du ikke var glad i Kjell Elvis, det var Elvis Aaron Presley som gjaldt. Kongen selv. Da er det vel mye bedre å dekorere lokalet med bilder av Geir Øvyind og Elvis, mens man f.eks spiller nydelige “American Trilogy”, enn å hyre inn en pubsanger fra Farsund? Men nok digresjoner nå – tilbake til annonseteksten.

Avslutningsvis, etter salgspitchen, går annonseteksten over i diktform igjen: “For musikken treffer hjertet. Og blir der.” På mange måter er Jølstad begravelsesbyårenes svar på forsikringsselgere. Begge utviser en kynisme i lefling med andre menneskers følelser for å selge et produkt. Men det funker. Også på undertegnede. Jeg er kanskje ikke solgt på tanken om et coverband, men ideen med å spille låter i egen begravelse er en tanke som har streifet meg. Vi vil jo at de vi er glad i skal huske oss som de individene vi var. Og hvis en Social Distortion-låt er det som skal til for å minnes en person? Hvorfor ikke? Det er slik jeg vil minnes mine venner og familie. Med historier om glede, som den gangen på Hovefestiavlen i 2007. Ikke som fyllmateriale i en sorgtung kiste.

Verdiene Jølstad Begravelsesbyrå fronter i annonseteksten “Dunk Dunk” er at vi alle er unike. Ingen mennesker er like, ei heller etter sin død. Hvorfor skal man ta til takke med en grå upersonlig begravelse som ikke gir de etterlatte noe annet en sorg. Hvorfor si farvel til et blekt lik i en grå og trist kirke, når du kan si farvel med glede? Hvorfor ikke feire personen man var, med å vise deler av personligheten for de etterlatte? Nå er ikke undertegnede veldig bereist i begravelsesbyrå-annonser, men jeg tror de færreste utlyser samme livsglede som Jølstads. Her er ikke sorg den røde tråden. Det er varmen og gleden fra musikken. Den personen man var slutter ikke å eksistere selv om en ikler seg tredressen. Du, som en historie, lever videre. Den gangen du sang av full hals på Rihanna-konsert i O2 Arena i London, den gangen du traff kjæresten din under en Rise Against-konsert på Øya eller søndagen da deg og kompisen din lå hele dagen i sofaen og hørte på Belle & Sebastian, det er det vi husker deg for. Din livsglede opphører ikke å eksistere, den lever videre, i minner.