Jørns oppgave!

Dette er Jørn Kaarstads eksamensbesvarelse:

I DEL A, som var felles for begge, skulle vi peke på sentrale virkemidler i Haldis Moren Vesaas sitt dikt “Å vere i livet. Tre vers til mor”.

I DEL B kunne vi velge mellom fem forskjellige oppgaver. Jørn valgte oppgave 4 som gikk ut på å skrive en analytisk tolkning av en reklametekst kalt “Dunk dunk” og kommentere verdiene i annonsen.

DETTE ER OPPGAVEN:

DEL A Kortsvarsoppgave

“Å vere i livet. Tre vers til mor” er et dikt der ei av våre fremste diktere Halldis Moren Vesaas virkelig viser sin brillianse som poet. Det er et tradisjonelt dikt, som er satt sammen av tre vers, som hver har åtte linjer.

Tematikken i diktet til Morten Vesaas er vennskap og kjærlighet. Kunsten å uselvisk gi og få kjærlighet. Hun mener at det å dele livet sitt med noen en er glad i og selv oppleve kjærlighet i retur, er den sanneste formen for rikdom. I diktet fungerer rikdom som en metafor på nære vennskap blant venner og familie, mens “fattig” er sidestilt med ensomhet. Dette ser man f.eks i første vers hvor Moren Vesaas sier “gi både hjarte og hender i omsorg som aldri svik, var det som gav meining til ferda di og let deg få kjenne deg rik”. Her ser vi klart at den valutaen rikdom måles i ikke er kroner, euro eller francs, det er kjærlighet mellom mennesker.

Dikteren fortsetter videre og spiller på Maslows behovspyramide og tryggheten vi alle trenger for å leve: “Og den som er rik vil ha seg eit hus som er såleis bygt at alle som høyrer til huset kjenner det godt og trygt”. Her peker Moren Vesaas på at det er samme hvor mye penger du har, det som teller er at du som menneske føler trygghet og har det bra med deg selv. Deg og din personlighet gir merverdi, ikke størrelsen på lommeboka.

Sterke virkemidler i diktet er repetisjon og tilbakeblikk. Moren Vesaas repeterer sentrale begrep i diktet som rikdom. Tilbakeblikk bruker hun i delene av diktet der personen ser tilbake på livet sitt “Fattig var du om aldri i livet du kjenne fekk at mellom deg og dei andre levande straumer gjekk”. Her besjeles også ord som tillit og varme, med at de er “levande straumar”. Avslutningsvis er vi på dødsleiet til vedkommende i diktet. Moren Vesaas skriver “når alt blir gjort opp” som kan tolkes som en metafor på når en ligger for døden, kun da kan man kjenne etter om man levde et lykkelig liv. Og et lykkelig liv, i dette tilfellet, er et liv levd med flusst av kjærlighet fra ens medmennesker.

DEL B

4.                     Dødsdunket

Musikk er en uhyre viktig del av mange menneskers liv. Vi våkner med det, går til skolen med det, danser til det, gifter oss til det, slapper av til det og ikke minst lever til det. Selv en grå dag kan skinne bare den rette låten treffer trommehinnene dine. Og det er akkurat dette, alle minnene som knytter seg til musikken vår, Jølstad Begravelsesbyrå prøver å formidle i annonsen “Dunk Dunk”.

Den snaut tre år gamle annonsen er satt sammen av et bilde og en tilhørende tekst. Bildet er i sort/hvitt og viser en mikrofon i et tilhørende stativ, med et trommesett og en gitarforsterker ufokusert i bakgrunnen. Men ingen mennesker. Menneskene er borte. Noe som symboliserer død. De er ikke der de engang var. Det er tomt. Kun musikken står igjen.

Teksten på sin side er en noe uortodoks blanding av et dikt og en salgsplakat, et markedsføringstrekk som har blitt mer og mer vanlig de seneste årene. Da får du det beste fra begge verdener og spiller på det på det impulsive og det rasjonelle i mennesket.

Annonseteksten åpner poetisk med noe som med første øyekast fortoner seg som en beskrivelse av et hjerteinfarkt:

“Det er like for.

I sekundene før.

Det er da du merker det.

Følelsens i brystet…”

Når jeg leser dette, og vet at det er en annonse for et begravelsebyrå, tenker jeg automatisk på døden. Jeg tror det handler om at personen, som omtales, merker stikking i brystet rett før et hjerteinfarktet, men så fortsetter teksten “…når en av dine artister skal opp på scenen, forteller hvor viktig musikk er.”

Det er slettes ikke et infarkt det er snakk om, Jølstad vil fram til den deilige, umiskjennelige følelsen av velbehag en får på konsert. Eller egentlig, vil de fram til begge deler, de bare kamuflerer dødsbudskapet og overlater det til underbevisstheten din. For Jølstad Begravelsesbyrå vil selge et produkt og hvordan selger du et begravelsesprodukt? Med frykt. Frykt for døden. Tanken er at du skal oppfatte både død og glede i åpningen av teksten. Snedig gjort.

Videre peker annonseteksten på at gode konsertøyeblikk varer livet ut. Du er f.eks kanskje ikke like glad i Soundgarden den dag i dag, men du husker fremdeles konserten i 1994 med glede. Annonsørene forteller oss her at minner er viktige. Det er et gjennomgående tema i hele annonsen. Minnene om deg må bevares sier de. Og hvordan bevarer vi minner? Jo, med noe som kjennetegner personen vi minnes. I dette tilfelle musikk. Annonsen til begravelsesbyrået prøver å treffe personer med et lidenskapelig forhold til musikk, personer som ikke vil ha en grå A4-begravelse, noe vi f.eks ser her i tekstlinjen: “Musikken du liker kan også si mye om hvem du er. Og en gang, når du er borte, kan den få andre til å tenke på deg”. Her spiller vi igjen på minner og følelser til de etterlatte. Hvem vil vel ikke huske Ivar som den livsglade konsertgjengeren han en gang var? Ikke som en grå kreftpasient uten hår? Kynisk spill på følelser av Jølstad. Det er nå markedsførerne setter inn støtet. Nå har de deg akkurat der de vil ha deg og starter salgspitchen: “Vi i Jølstad begravelsesbyrå opplever ofte hvor stor betydning slik musikk, ens egen musikk kan ha i en periode med sorg.”. Videre forteller begravelsesbyrået om hvordan musikken som definerte deg som person kan være et viktig virkemiddel for å holde deg levende, selv etter din død. Du er kanskje borte, men minnene og historiene om deg lever videre i musikken. Hvis gamle tante Agathe vil huske sin avdøde nevø trenger hun ikke ty til sin stadig sviktende hukommelse, hun kan sette på favorittlåten hans. Da husker hun lettere den sommeren på hytta da han ikke gjorde annet enn å synge på akkurat den låta. Musikk er ofte knyttet til historier. Det er disse historiene Jølstad vil bevare med en musikalsk begravelse.

Derfor tilbyr de konsumenten å arrangere en privat minnekonsert, med levende musikk i egnede lokaler, skriver de. Begravelsesbyrået mener å vite at slike minnekonserter oppfattes som en viktig markering og en meningsfylt opplevelse for menneskene rundt den avdøde.  Her mener jeg Jølstad bommer grovt. Det skinner klart gjennom at det er kapitalismen som rår ikke begravelsesbyråets ønske om å hedre den avdøde. En person med et lidenskapelig forhold til musikk, ville vel aldri blitt hedret av et slappt coverband? Hvis du elsker Bob Dylan, vil du høre mannens egen raspende vokal, ikke 43 år gamle Gunnars, frontmann i “The Bob & The Dylans”. For en ekte fan holder det ikke med et billig substitutt – vi vil ha ekte vare. Er du glad i Jan Werner holder det ikke å hyre inn Rein Alexander fordi han er tjukk og de ligner. Du vil høre mannen selv. Det tror jeg også gjelder for de etterlatte. De vet at du ikke var glad i Kjell Elvis, det var Elvis Aaron Presley som gjaldt. Kongen selv. Da er det vel mye bedre å dekorere lokalet med bilder av Geir Øvyind og Elvis, mens man f.eks spiller nydelige “American Trilogy”, enn å hyre inn en pubsanger fra Farsund? Men nok digresjoner nå – tilbake til annonseteksten.

Avslutningsvis, etter salgspitchen, går annonseteksten over i diktform igjen: “For musikken treffer hjertet. Og blir der.” På mange måter er Jølstad begravelsesbyårenes svar på forsikringsselgere. Begge utviser en kynisme i lefling med andre menneskers følelser for å selge et produkt. Men det funker. Også på undertegnede. Jeg er kanskje ikke solgt på tanken om et coverband, men ideen med å spille låter i egen begravelse er en tanke som har streifet meg. Vi vil jo at de vi er glad i skal huske oss som de individene vi var. Og hvis en Social Distortion-låt er det som skal til for å minnes en person? Hvorfor ikke? Det er slik jeg vil minnes mine venner og familie. Med historier om glede, som den gangen på Hovefestiavlen i 2007. Ikke som fyllmateriale i en sorgtung kiste.

Verdiene Jølstad Begravelsesbyrå fronter i annonseteksten “Dunk Dunk” er at vi alle er unike. Ingen mennesker er like, ei heller etter sin død. Hvorfor skal man ta til takke med en grå upersonlig begravelse som ikke gir de etterlatte noe annet en sorg. Hvorfor si farvel til et blekt lik i en grå og trist kirke, når du kan si farvel med glede? Hvorfor ikke feire personen man var, med å vise deler av personligheten for de etterlatte? Nå er ikke undertegnede veldig bereist i begravelsesbyrå-annonser, men jeg tror de færreste utlyser samme livsglede som Jølstads. Her er ikke sorg den røde tråden. Det er varmen og gleden fra musikken. Den personen man var slutter ikke å eksistere selv om en ikler seg tredressen. Du, som en historie, lever videre. Den gangen du sang av full hals på Rihanna-konsert i O2 Arena i London, den gangen du traff kjæresten din under en Rise Against-konsert på Øya eller søndagen da deg og kompisen din lå hele dagen i sofaen og hørte på Belle & Sebastian, det er det vi husker deg for. Din livsglede opphører ikke å eksistere, den lever videre, i minner.