Siste rapport fra Kvelertak i Australia

Skrevet av: Totto Mjelde
Publisert 11:12 12 March, 2012

Del

(Kvelertak gjør strandtokt med Bill fra Mastodon og Rob fra Machine Head)

Kvelertak gjør Australia på ekte viking-vis. Andre og siste billedtunge rapport fra Vidar Landa kan du lese her.

Kvelertak har de siste to ukene vært en del av den gigantiske og omreisende Soundwave-festivalen i Australia, og mellom slagene har nordmennene også spilt klubbkonserter med to av metalens beste band; Mastodon og Gojira. Andre og siste brev hjem til kalde Norge inneholder historier fengsels-backstager, badeulykker og en allerede legendarisk konsert i Singapore. Vi gir ordet til Vidar Landa. Alle bilder er tatt av Kvelertak selv.

Første reisebrev finner du her.

Etter noen fridager i Sydney fløy vi videre til Adelaide. Vår venn Nathan fra Brisbane hadde advart oss om at det var en merkelig by, og det første som slo oss da shuttlebussen kjørte inn i byen var at innbyggerne her gikk enormt langsomt. Synet må nesten ses, men tenk deg sakte-film zombier i en heftig og fornøyelig hasj rus. Adelaide er også den byen i Australia som har stått for noen av de verste forbrytelsene i landets historie. Vi snakker barnebortføringer, voldtekter og massemordere i tillegg til at det i dag er mye gjengkriminalitet der. Passelig nok var backstagen her lagt til et gammelt fengsel, Adelaide Gaol. Det er en av de eldste bygningene i Sør-Australia, bygget i 1841 og stengt ned i 1988, og har huset over 300 000 fanger. På cellen vi ble tildelt var det inngravert “psycho 1985” i muren.

(Adelaide Gaol, edel backstage..)

Været var fint og vi fikk mulighet til å gå rundt og sjekke ut litt band. Et av våre favorittband på festivalen, Cathedral, er på sin siste turné og spilte for en liten, men dedikert fanskare på scene 7. Jeg tok en rask titt på Fred Durst og gjengen. Lyden var elendig (som bandet), men det funket helt greit i solskinnet med en kald øl i hånden. Ikke si det til noen… Og mens vi er inne på det var det visstnok tanken på å spille før Limp Bizkit som var grunnen til at urokråka Courtney Love trakk seg fra festivalen i siste sekund.

Etterpå spilte vi vårt vanlige 30-minutters sett for en god gjeng hardcore kvelertak-fans og en like stor del stillestående nysgjerrige. Etter å ha opparbeidet oss en solid fanbase i Norge og Europa er det deilig å være i Australia hvor vi begynner på scratch og på ny må overbevise hver eneste publikummer som kommer vår vei. Dagen i Adelaide ble avsluttet med offisiell etterfest. Noe som betyr fri bar og samme gamle visa om igjen.

Fra Adelaide gikk turen videre til Perth og to nye fridager. Opp mot 40 grader og strålende sol sendte meg, Bjarte og Truls rett på stranda. Resten av gjengen ble igjen i hotellbaren. Etter noen timer på stranda var det tilbake til hotellet hvor festival-promotøren tok med alle bandene ut på gratis middag. Soundwave-ledelsen vet virkelig å ta vare på bandene sine. I stor kontrast til de fleste andre festivaler som holder tilbake på det aller meste kjører Soundwave på med fri bar og gratis middager.

Dagen etter sto vi alle opp tidlig og stakk ut til Scarborough beach. Minus Erlend som hadde vært ute på eventyr med Brent fra Mastodon kvelden før. Fear and loathing i Perth stil. På stranden fikk vi selskap av Bill fra Mastodon og Robb Flynn fra Machine Head. Bølgene her er ganske heftige og Truls fikk et ublidt møte med naturens krefter. I det første settet med bølger ble jeg dradd under og gikk med hodet først i bunnen. Når jeg kommer meg opp igjen og kikker rundt står Truls der med blod rennende ned over hele ansiktet og skuldrene. Han hadde gått med ansiktet først ned i sanden og fått seg noen store kutt. Det så heldigvis litt bedre ut da han kom seg opp av vannet og fikk tørket seg.

(Truls versus strand 0-1)

Senere på dagen spilte vi vår siste Soundwave-konsert for denne gang, så Slipknot fra scenen, og var på den siste etterfesten. Å se Slipknot på nært hold vandre ut fra backstagen og inn på scenen med maskene sine er faktisk ganske creepy og skummelt. For et liveband! Vårt første møte med Australia må kunne beskrives som en suksess. Selv om festivalkonsertene har vært bra, og vi har fått muligheten til å vise oss fram til veldig mange, vil jeg trekke frem klubbkonsertene med Mastodon og Gojira som klare musikalske høydepunkt. Det australske publikummet har tatt veldig godt imot oss, og så er det morsomt å se at så mange av bandene på festivalen, fra ulike sjangere, er store fans. Som vi snakket om da vi lå på stranden i Perth er det helt rått å tenke på at noe som startet i et rottehull av et øvingslokale i Kvernavigå for rundt seks år siden har tatt oss til den andre siden av kloden.

(Slipknot sett fra sidestage)

På veien hjem til Norge gjorde vi et lite stopp i Singapore for å stykke opp den lange hjemreisen litt. Hvis du ikke har fått det med deg allerede via de tusen twittermeldingene eller bloggpostene kommer en kort oppsummering her.

Vi landet i Singapore tirsdags kveld og ble kjørt fra flyplassen til hotellet, hvis man kan kalle det et hotell, som lå midt i området kalt Little Bangkok. Her var groupiene byttet ut med unge asiatiske prostituerte som sirkulerte gatene. Sjåføren vår fortalte ivrig at et ligg bare koster hundre dollar og litt selskap på byen koster 20 dollar. Ellers takk. Hotellrommet luktet vondt, var fullt av mugg og diverse insekter lå rundt på gulvet. Rommene gikk, ikke overaskende, på timespris. Stor kontrast fra luksusopplegget i Australia. Men her er vi for første gang og skal spille på en knøttliten klubb for hundre tilskuere. Hva hadde vi forventet?

(Soundcheck Singapore-style)

Turnémanager sender melding fra klubben: “Think of your lowest expectations, and then halve it”. Trenger vel ikke si at forventningene til denne konserten var relativt lave da vi gikk inn på klubben som hverken hadde plass til trommesettet eller alle seks av oss på scenen. I hjørnet av klubben satt arrangørene og klippet sammen hjemmelagde backstage pass. Til hvilken backstage? Vi tok det med godt humør og begynte å glede oss til noe som bare var nødt til å bli en spesiell gigg.

(Konsert Singapore-style)

Etter to lokale oppvarmingsband gikk vi på scenen. Publikum sto helt stille og rolig mens vi gjorde oss klar, men i det Maciek setter i gang med første tone av Sjøhyenar eksploderer lokalet. Bjarte og jeg står mer nede i publikum enn på scenen, Marvin står med en ny asiater på skuldrene for hver sang, Maciek surfer på publikum, og Erlend er som vanlig over alt. Mot slutten av “Utrydd Dei Svake” klarer jeg ikke mer av det kokende lokalet og går mot døren for å forsette utenfor. Bjarte følger etter og sekunder senere er alle bortsett fra Truls og hans fire headbangende fans ute på gaten. Trafikken stopper opp og fansen er i ekstase. I følge dem er dette det største som har hendt her siden Singapore ble selvstending.

(Ekstranummer Singapore-style)

For oss skriver det seg lett inn i minneboka som en av de råeste og kjekkeste giggene i Kvelertaks historie. Et skikkelig “Global Metal” øyeblikk. Klisjéene stemmer. Musikk er et universelt språk og noen ganger trenger du ikke mer enn en magisk kjemi mellom fans og band for gjøre en potensielt katastrofal gigg om til noe legendarisk!

Nå blir det noen konserter her og der fremover mens vi er i øvingslokalet og jobber med nye låter. Så stikker vi tilbake til Salem og Kurt Ballou i august for å spille inn neste plate. Er selvfølgelig helt inhabil her, men det vi har til nå lover jævlig bra!

Vidar Landa/ Kvelertak

Video fra Singapore-konsertens avslutning og flere fine bilder fra Kvelertaks siste eventyr finner du under.