Siste amerikabrev fra Enslaved

2
Skrevet av:
Publisert 13:10 27 February, 2013

1EnslavedGrutle og Ivar Bushwacker Regina photo Mirjam Vikingstad

(Ivar og Grutle, foto: Mirjam Vikingstad)

Spelemanngrossistene i Enslaved har vært på turné i USA, og underveis har de rapportert hjem til gamlelandet via Pyro. Siste reisebrev tikket inn i dag, og vi takker og bukker for fenomenal underholdning.

Enslaved-gitarist Ivar Peersen har levert beretninger og betraktninger til oss fra den amerikanske og kanadiske landeveien, og har nå landet trygt i Bergen. Siste reiserapport inneholder blant annet historien om da Enslaved ble fanget i en snøstorm, og det hele er som vanlig meget lesverdig.

Les også del 1 og del 2 om du glippet på disse. Nå over til Ivar….

Jeg kan vel røpe såpass at vi klarte oss gjennom denne turen også. Uten å overdrive egen betydning helt, hadde dere vel hørt om det om det hadde skjært seg helt siste uken. Men det skar seg nesten; til stadighet denne siste uken. Fra og med nå døpt helvetesuken.

Det begynte bra. Utover fridagen etter Vancouver, en eller annen plass i ødemarken, begynte formen gradvis å gå seg til. Jeg fikk jobbet litt, gløttet med et halvt øye på tv-en om jakten på eks-politimannen som barrikaderte seg i en hytte utenfor L.A. (noe de etter hvert løste elegant ved å brenne ned både fyren og hytten) og vasket litt klær. Midt på natten gikk turen videre mot Edmonton, litt nord og øst i Canada, en by vi har spilt en del i de siste årene. Denne gangen skulle vi spille på enda en ny venue; Pawn Shop nede i byen. Og dette var et bra sted med særdeles service-minded personale. Det er ikke hver dag man blir tilbudt kaffe eller te når man kommer inn døren på et spillested i Nord-Amerika!

Ironisk nok ble det en del timer uten mye annet som skjedde enn at forrige ukes blog ble ferdigstilt, renskrevet og sendt avgårde (stikkord: ironi, samtid, ikke tid til opplevelser pga blogging om opplevelser). Etter lydprøve var det på tide å komme seg litt ut. Grutle og Mirjam hadde snust seg frem til et ålreit sted; Canadian Tap House nede i gaten. Jeg fikk retningsanvisninger per telefon, og traff dem der. Med hockey på skjermene og et bra utvalg drinker, øl og mat, var det et fint sted å lade opp til konserten. Smaksløkene mine hadde så smått begynt å vurdere et comeback, så jeg begynte rolig med benløse kyllingvinger av typen «ekstremt hot» og fries av søtpotet. Sistnevnte var strålende (skulle brukt mer søtpotet her hjemme) mens «ekstremt hot» i virkeligheten var «I think not». Det er skikkelig dust med type sterk mat som egentlig bare er standard chili tilsatt noe kjemisk dritt som skal få det til å brenne på leppene dine. Det svir ja, men du merker at det ikke blir med i blodstrømmen; du får ikke noe «high» av det. Litt som å bli svimmel av tett luft på rommet versus å bli svimmel av utsikten på peaken av fjellturen. Men Moscow Mulen (Vodka og ingefærbrus), og IPAen deres var det ingenting å si på.

1Enslaved soundcheck Edmonton photo Kabel

(soundcheck Edmonton, foto: Kabel)

Det kom (for en gangs skyld på denne turen, får vi i rettferdighetens navn si) mindre folk enn både vi og promotøren hadde håpet på i Edmonton. For all del, det var topp stemning, men det hadde som sagt vært håp om masse walk-ups (folk som kjøper i døren heller enn å kjøpe på forhånd), og det var «bare» femti-seksti mann som kjøpte i døren i tillegg til de drøyt to hundre som hadde kjøpt billett på forhånd. Vanligvis når man blir skuffet håper man instinktivt på en forklaring utenfor seg selv. Men etter å ha hørt promotøren resignert slå fast at folk sto over konserten for å prioritere Valentines Day, var det nesten så jeg håpet at det heller var fordi vi var så dårlige at mindre folk enn ventet dukket opp.

De kan jo ikke i fullt alvor mene at de kunne tenkt seg å gå på konsert med Enslaved, men havnet i en knipe fordi det var Valentines Day? Valentines Day må jo være det dummeste påfunnet noensinne. Sett fra forbrukerens side, selvsagt. Fra handelsstandens side er det genialt. De har introdusert en dato hvor man rett og slett forplikter seg til å bruke en haug med penger på et bestemt vareutvalg – i stedet for å prøve seg på jevn småromantikk året gjennom. Og her borte er det ikke alltid lett å skjønne at det i det hele tatt er spiselig for noen av kjønnene slik det fremstilles i reklamene. I forkant av, og på selve dagen, ruller flere reklamer over skjermene med samme grunn-plot: typen kjøper noe fabelaktig (og relativt dyrt), damen blir overbegeistret og rørt, mens det avsluttes med et slags lurt hint om at «nå får typen belønningen sin». I bunn og grunn dreier det seg altså om en transaksjon som kunne blitt gjort mye kjappere og mer miljøvennlig (uten bamser i polyester og sjokolader i fem-lags plastinnpakning): mann gir dame penger, dame gir mann tilgang på kropp. Høres kjent ut?
Dette skulle altså Metal-fansen i Edmonton heller drive med. De om det. Vi gjorde ein framanifrå konsert og raste av gårde mot Calgary.

Her begynte dagen ikke helt genialt. Vi hadde spilt på Dickens Pub før, men da var det to betingelser som var på plass: heis og kompetente bærehjelper. I dag var begge deler høyst fraværende. Det vil si, det var både heis og bærehjelper til stede – noe som gjorde det enda mer irriterende. Heisen var ikke lov å bruke fordi den tilhørte forretningsgutta i etasjen over (Dickens Pub ligger et par plan under gatenivå) og for ikke lenge siden hadde et band «ødelagt heisen» (ordrett sitat). Hvordan ødelagt heisen? Hadde de tegnet Metallica-logoer inni den? Hadde de prompet i heisen? Ok, som de pragmatiske kjernekarene vi og crewet vårt er, var det bare å brette opp ermene og gyve løs på trappene. Det vil si, det hadde vi gjort om de lokale bærehjelpene hadde vært noe annet enn komplett evneveike. To av fire var inne på noe, rett skal være rett.

Etter en halvtime med forsøk på avstikking som ville fått både George Constanza og Guffen Duck til å rødme ga vi mer eller mindre opp, og overlot de til seg selv mens vi gikk avgårde for å skaffe litt mat. Her snakker vi om en utvikling fra først å stå i baren og «tørke svette», «puste ut» og styrte vann (for så vidt fornuftig å gjøre etter du har båret ting, men virker litt rart i forkant av arbeidet), til deretter å indignert slå fast at Enslaved har med seg for tungt utstyr (noe som ble punktert av at vår turnemanager Vikky på 1,65 løftet opp ene siden av kassen de pekte ut som eksempel på hvor ille det var, og spurte om noen kunne ta andre siden eller om det var å foretrekke at hun tok den selv), for til slutt å slå fast at det var vanskelig for dem siden de begge to nettopp hadde blitt knivstukket (til alt hell og lykke hadde de ikke blitt påført synlige skader). Vanligvis pleier jeg ikke å henge meg opp i klærne til folk, men skal man ha den slags arbeidsmoral er det bare tragisk å ikle seg skotsk kilt.

Dagen ble litt speilvendt av dagen før – denne begynte svakt, men ble deretter bedre og bedre. Mens jeg var ute og fikk i meg en kurant sjømatsalat og en hveteøl på en lokal kneipe, klarte de til slutt å buksere ned utstyret vårt. Lydprøven var topp, og mens vi satt i bussen og ventet på kveldens konsert (ingen backstage her) så vi at det strømmet på med folk. Når tiden var inne for konsert var det stappende fullt i lokalet. Og som vi husket fra forrige gang var det ellevill stemning fra begynnelse til slutt. Vi pakket oss ut og oppdaget den ene tingen som kunne gjøre kvelden enda litt bedre; en mobil bratwurst-kiosk rigget opp inntil bussen. I kid you not! Det var suverene pølser, rett fra skikkelig jerngrill bak vogna, med surkål, sennep og alt som skulle til. Til utrigg hadde promotøren fått tak bærehjelper som var villig til å bære, så den biten gikk også strålende. Arbeidsseier.

1Enslavedkonjakk-Larsen photo Grutle

(Konjakk-Larsen, foto: Grutle)

Så var det Regina (uttales som … akkurat, ja; om du prøver å «hjelpe» de lokale ved å legge trykket litt annerledes blir du korrigert: «no, no – like…»… akkurat, ja); en liten men meget trivelig by på vei østover i Canada. Det er ikke all verdens publikumspotensial her, men du verden, de som kommer er meget entusiastiske, og ikke minst er den lokale arrangøren et særdeles hyggelig menneske. Her var det i tillegg til den vanlige brødmaten hjemmelaget humus, endeløst påfyll av kjølig brygg og ferske grønnsaker i enorme mengder. Utmerket. Det som er enda mer utmerket med Regina er bryggeriet Bushwacker nedi gaten fra venuen The Exchange. Her hadde vi vært før, og dette så jeg frem til som et virkelig høydepunkt på turen.

Bryggeriet er innomhus, og det de lager er fantastisk godt. Jeg hadde hørt rykter om at solbær-mjøden de lanserte før jul hadde vært helt eksepsjonell. Historien forteller om 6000 flasker solgt på 72 timer, samt lange køer fra natten før lanseringen første søndag i desember. Når vi kom inn fortalte et skilt på døren til bryggeriet at siste fat med mjød var koblet på. Det var bare å bestille, og for en mjød! Episk blir et litt puslet ord her, men jeg kommer ikke på noe bedre. Til å akkompagnere mjøden bestilte hele gjengen, som sist, villsvinburgeren med bacon og salat. Sweet. Ja, bandet Sweet dukket for sikkerhets skyld opp i baren to meter fra bordet vårt. De med «Ballroom Blitz», vet dere. Og hva i all verden gjorde de her? Som så mange andre band litt over «middagshøyden» hadde de hatt en eller flere opptredener på casinoet i byen. Det er jo dit deres fans fra glansdagene henger nå om dagen. Det er ikke alltid lett å bestemme seg for om det er kjekt eller litt trist å se band klynge seg til karrieren så lenge, men de skal ha for innsatsen. Og frisyrene – de var temmelig intakte fra 70- og 80-tallet.

Tilbake på The Exchange ble det som forventet en veldig bra konsert med mye moro i felles backstage med de andre bandene. Vi slet voldsomt med å komme oss avgårde på grunn av isdannelse under dekkene på bussen, men det løste seg ved hjelp av iherdig innsats fra spesielt Royal Thunder og noen sponplater de fant frem. Pallbearer mente det godt, men vi er ikke sikre på om deres vannlating på bussdekkene spilte like mye inn på det lykkelige resultatet. Et frampek om mørke skyer og snøstormer på horisonten var det i alle fall.

Vi kom frem til Winnipeg neste morgen, til en klubb som var åpen, men stort sett ikke mer. Ingen var på jobb, og en kjapp sjekk av fasilitetene sendte meg i ekspressfart tilbake på bussen. I stedet for backstage hadde de en avtale med hotellet i samme bygningen om at bandene fikk rom der som backstage. Første urovarsel var at internettilgang bare ble gitt ut på timesbasis. Hvem er det som trenger et rom i en time? Akkurat ja. I gangene møtte man på menn med ville øyne og damer med altfor lite klær til minusgrader. Jeg fant meg en femøring og snudde på den. Over gaten så jeg en diner/bakeri som så koselig ut. Hadde jeg sett litt bedre etter, hadde jeg kanskje sett at det så litt vel koselig ut. Vel plassert ved et bort merket jeg meg at det var barn ved alle bordene, og hjerteballonger på små stativ plassert på dem (bordene). Kanskje litt spesielt med en metalfyr som spiser omelett blant alle Winnipegs småtasser som hiver innpå kake og ruser seg på sukker og familiehygge? Jeg syntes det var helt topp jeg. Mye bedre enn helveteshuset over gaten. Og når man savner sin egen lille krabat hjemme i Norge (som for øvrig ignorerte fars instruksjoner om å vente med å begynne å gå til han kom hjem igjen), så er det ikke dumt med litt kakeselskap rundt seg til å bøte på savnet.

De klarte etter hvert å trylle frem litt lokale teknikere, og det ble en overraskende bra konsert ut av det hele. Det må ha vært merkbart bedre med folk denne gangen i forhold til forrige runde i 2011 (noe som for øvrig også gjaldt gårsdagen i Regina). Et par bøtter med nydelig kinesisk nuddel-suppe fra China Spice House oppe i gaten sørget for varme i skrotten etter konserten, og en høyst påkrevd men ikke spesielt luksuriøs dusj på Crack Motel-rommet rundet av kvelden… og den hyggelige delen av turen…

… jeg våknet av dekk som spant vilt da bussen så vidt rikket seg fremover gjennom siste lyskryss før den amerikanske grensen (vi skulle gjennom et stykke USA på vei til siste del av Canada-datoene på østsiden). Ute var det stort sett hvitt. Rett etterpå kjørte vi inn til grensekontrollen som gikk kjapt og greit. Der fikk vi vite at vi var et av de siste kjøretøyene til å komme frem til grensen, før veien hadde blitt stengt bak oss. Og nå var den stengt foran oss. Vi fikk tildelt en parkeringsplass ved stasjonen, og vi hadde i alle fall tilgang på toaletter der inne. Klokken var ni mandag morgen og fridagen så ut til å skulle tilbringes i bussen.

1EnslavedUtsikt strandet i buss i et døgn grensen USA Canada utenfor Winnipeg photo Bekkis

(utsikt fra strandet buss, foto: Bekkis)

Folk er jo veldig kjappe til å snakke om brakkesyke (nordmenn er jo generelt veldig kjappe til å snakke om alt med «-syke» i seg). Og den skal ikke undervurderes. Selv har jeg lært meg at det ikke skal all verdens med tiltak til for å klare å bevare en helt ålreit sinnstilstand. Selvfølgelig; man er lei etter uker på bussen allerede, vinduene fryser til, og hele universet ditt består av åtte kvadratmeter gulvflate, sengene og et par salongstoler. Og dette må du dele med ti andre. Det sier seg selv at dersom planen din består av å «se litt på veggen» eller «håpe internett begynner å virke snart», så er det gode utsikter til å bli litt klam i nøtten. Har man derimot små prosjekter, skriverier, bøker, regnskap og andre ting å putle med, uten for mye tanker om at det må løse seg snart, så går det fint. Det løste seg ikke snart i det hele tatt. Utpå kvelden mandagen sto vi der mens snøen føk rundt oss, og vi måtte ringe og avlyse hele Toronto kvelden etter. Noe som gjorde ubotelig skade for både moral og økonomi. Dette skulle være en av de største gigene, både hva angikk besøkstall og salg av merchandise. Nå gjaldt alt å krysse fingrene for kvelden etter i Montreal.

1Enslavedmens vi venter på bedre vær photo Bekkis

(mens vi venter på bedre vær, foto: Bekkis)

I morgentimene tirsdagen, nøyaktig ett døgn etter at vi ble satt fast av stengte veier foran og bak, kunne grensepolitiet informere om åpnede veier. Selv om neste konsert var onsdag kveld var det bare et tynt håp om å kunne rekke det. Avstandene er enorme i verdens neste største land. Vi la i vei på overfylte veier (vi var ikke de eneste som hadde blitt stående fast), og uten anledning til annet enn lynkjappe stopp på like overfylte bensinstasjoner. Tirsdag kveld måtte det tas pause, og det ble stanset utenfor Applebys (den kjeden faren til Will Ferrells rollefigur blir kastet ut av i «Talladega Nights: The Ballad of Ricky Bobby») for en kjapp middag. Som den naive fyren jeg er ble jeg begeistret over å se en restaurant med masse ledige bord. Jeg så for meg at vi ti skulle dele oss opp i små grupper og virkelig nyte den tilmålte tiden utenfor bussen. Neida, som en sildestim med kollektiv bevissthet stupte hele gjengen inn rundt det samme bordet. De to timene utenfor de åtte kvadratene på bussen skulle da heller brukes på to kvadrat, enda litt tettere inntil hverandre. Før hjernen fikk summet seg hadde beina mine snudd meg om og fraktet meg utenfor, i retning Hvorsomhelstbareetannetsted.

Nede i veien fant jeg en Hooters, og slo meg ned i egen booth der for å breie meg litt. En runde god gammaldags ovnsbakte potetbåter med ost, rømme og bacon, pluss noen herlige lokale Indian Pale Ales seinere, og jeg kan ikke si at jeg følte meg spesielt preget av to døgn på bussen lengre. For de som lurer på hva Hooters er, så er det en helt topp restaurant/barkjede med damer som er relativt sommerlig antrukket gjennom hele året – i shorts og topp (uten noe annet til felles enn at de er damer, det er ikke noe spesielt påfallende rent «hooters-messig»). Hvor lettkledd? Så lettkledd at det hadde brutt ut borgerkrig i Bergen og Norge om Hooters åpnet her, men såpass påkledd at det hadde gått greit de fleste andre steder hvor kvinner får lov til å kjøre bil. Familien på nabobordet hadde med kidsa også.

Tilbake i bussen. Utpå onsdagen må det vel sies at det trente øye begynte å observere tegn til fremskreden brakkesyke hos enkelte. De om det, mer regneark og forefallende arbeid for meg. Turnemanager holdt løpende Montreal orientert om fremgangen utover onsdagen – nå var det ellers klart at ingen av de tre supportbandene kom til å rekke det (de ble stående fast i Winnipeg siden de ikke kom seg ut før veiene stengte slik vi gjorde). Takket være innbitt innsats fra promoter Rob i Montreal holdt publikum seg på plass og ventet tålmodig. Han klarte å trylle frem to lokale band som underholdt, og på et tidspunkt var han på scenen med Grutle på tråden fra bussen som forsikret om at vi skulle levere tidenes show bare de holdt ut og ventet. Veiene var såpeglatte, og sjåføren kanskje litt vel på den sikre siden, men fyren hadde nå kjørt med minimum hvile på tredje døgnet, så det var vanskelig å skulle kreve mer av han.

Vi kom frem 23.30. Det skulle vise seg å holde! Selvfølgelig hadde det rukket å utvikle seg noen konspirasjonsteorier om at vi ikke var på vei, telefonsamtalen på scenen var falsk etc., og totalt 20 mennesker hadde bedt om refunderte billetter og fått det. Fem stykker hadde sågar skapt en skikkelig scene i billettluken og skjelt ut arrangøren etter noter, fått igjen pengene, og i det de går kjeftende ut døren ser de turnebussen komme skliende inn foran klubben, Les Foufounes Electriques. Pipen fikk en annen lyd, de ville inn igjen, og en særdeles fornøyd arrangør kunne be de ta med seg de refunderte midlene sine og ta første fly dit pepperen gror. På andre siden av bygningen løpte vi alle inn utstyret, til massiv applaus fra et godt og fullt konsertlokale. Igjen er ordet episk på sin plass. På grunn av trapper, vanskelig tilkomst til scene og en lokal P.A. som streiket (bare det som manglet) tok det en time å komme i gang, men så ble det da også konsert! Ren og skjær vilje, rent og skjært hardt arbeid. Ren og skjær Metal.

Neste dag skulle ikke kunne bli verre, nå måtte eneste veien være opp. Akkurat, ja. Det begynte med sjåfør som kom to timer for seint tilbake fra hotellet (ok, igjen – lov å være sliten), og fortsatte med en dynamo som røk i det han startet opp bussen. Deler av bussen gikk fra kjølig til Fridtjof Nansen på minutter, og enda færre kvadrat å være jo mere vi er sammen på. Etter et par timers kjøring, innkjøp av «Skyfall» og «Argo» på DVD som tidsfordriv, viste det seg at sjåføren for sikkerhets skyld hadde kjørt et godt stykke i feil retning. Åååålreit. Nå var det slutt på å tenke at stakkaren hadde kjørt langt. Dette var på vei i retning «utilgivelig».

1Enslavedpå vei UT av snøstorm North Dakota photo Grutle

(foto: Grutle)

Tilbake i rett retning, og ny runde med ringing til kveldens promotør. De gode nyhetene var at alle de tre andre bandene var vel fremme, men kveldens konsert i Boston måtte vi rekke. Det så fortsatt bra ut. Vi ville komme frem mens første bandet var på scenen. Ingen problem. Jeg pakket meg inn i noen dyner bak i kjølerommet og tenkte at jeg i alle fall fikk være uthvilt før nok en stressende kveld med løping inn med utstyr og så videre. En times døsing seinere kom det en litt annen beskjed. Nå hadde motoren brutt sammen, og vi sto parkert to og en halv time fra Boston og klubben The Sinclair, midt på motorveien. Heldigvis skjønte turnemanageren hvor lite sjåføren tok innover seg dramatikken rundt en avlysning i Boston, og heiv seg selv på tråden til det som kunne krype og gå av verksteder og mekanikere i området. Hun fikk tryllet frem en fyr i løpet av tjue minutt (sjåførens innsats ga et anslag om en time-halvannen). Dette geniet av en fyr fra firmaet Night Owl krøp inn og fikset greiene på mindre enn to minutt, og plutselig var vi tilbake in the game. Men nå var det kommet til veis ende hva angikk sjåførens toleranse for stress.

Med bare veier og lite trafikk lå vi konstant 15-25 km/t under fartsgrensen, slik at GPS-ens estimerte ankomsttid bare krøp oppover og oppover. Om fyren rett og slett streiket på grunn av alt stresset, eller om han bare var utbrent av det hele vites ikke. Ingen appeller fikk han til å sette opp farten. Klokken 23 ville vi miste giget, og det var ingen mulighet for utsettelse for tidspunktet for slutt på lyd i Boston. Etter forsøk på ren kommandering fikk vi opp farten litt siste timen, og sklei inn foran klubben 22.58. 23.02 begynte innrigg, og 23.30 sto vi på scenen. Da har et tremannssterkt crew (med litt hjelp fra bandet) rigget opp full heavyband-backline inkludert backdrop, satt opp egen lydmixer og monitorsystem, lydsjekket og fått oss på scenen i løpet av 28 minutter. Ikke verst. Konserten ble steinbra, og jubelen sto i taket på scenen og i salen. Over fem hundre mann inne var heller ikke noen dårlig nyhet. Ja, jeg tør si det: vi er et av de hardest arbeidende metalbandene du kommer til å møte.

Så var det slutt på den mørke perioden. Turen til New York gikk fint. Det var tid til å gå ut og spise litt skikkelig. En skikkelig fancy italiensk lunch med Prosecco, noen glass Primitivo, pizza med prosciutto og skikkelig mozeralla, grappa og espresso. Sivilisasjon! Før konserten ble det et lengre intervju med Sam Dunn til en episode om Ekstrem Metal i serien «Tungrockens Historie» (som gikk på Nrk i fjor) siden det aldri ble tid til en egen episode om Ekstrem Metal i orginalserien. Det blir det nå! Litt spit med supportbanda ble det også tid til (stikkord: døve ordspill på plakater, fart-machine og slowmo-pingpong), før vi gikk på scenen foran et fullsatt Bowery Ballrom og ga siste bit av jernet. Fett! Etterpå var det ut å feire med kamskjell-suppe og pastrami-burger. Det gikk jo bra til slutt.

Sees på Europaturne i mars?

Tags: , , , , ,

Del "Siste amerikabrev fra Enslaved"