Andre rapport fra Enslaved i USA

(Enslaved og Kokken Joe, foto: Finn Arne Nystad)

Enslaved fikk seg nyss nok en nominasjon til Spelemann, og er akkurat nå på turné i USA. Ivar Peersen rapporterer hjem til gamlelandet via Pyro.

Enslaved gjør Amerika for tiden, og som vanlig leverer gitarist Ivar Peersen lesverdige rapporter hjem. Dette er del to, og om du gikk glipp av del en kan du lese den her.

Showbiz er ingen dans på roser. I skrivende stund har vi noen timers stopp i Golden, British Columbia (Canada), og jeg har tilbrakt siste døgnet med full feber og tilhørende kroppslige utslag. Man får tilskrive det ren flaks at det slo ut siste konsertdag før fridag, og håpe det er bedre i morgen. Det er jo ikke akkurat som om vi kan ta en telefon til klubben i morgen og si at vi har en million i feber, og om ikke vi kan få penga likevel. Tenk på den neste gang du drar en tre-dagers på grunn av vond stortå for å se den nye sesongen av «Sexy Ancient Vampires With Remarkably Updated Hairdos».  Konsert må det blir uansett (vi har aldri avlyst en konsert siden 1991, hverken på grunn av sykdom eller noe annet som var i vår makt).

Forrige ukes eskapader ble avsluttet med at vi rullet inn i Richfield, Utah. Det var fint lite å ta seg til der utover å skrive reiserapport til dere og få unna litt av den alltids truende bunken med «haster!» på skrivebordet. Over veien fra hotellet lå det en fristende liten diner ved navn Wingers. Så når presset etter hvert ble for sterkt var det tid for lunch. Det ble Fish’n’Chips Southern Style – med gyldenstekt malle og stekte poteter. Wingers-brødrene (som var av norsk opphav en generasjon eller to tilbake) brygget sitt eget øl innomhus, og deres Hazy Wheat Hefeweizen var ikke verst, men det er fortsatt tyskerne som kan Weissbier. Det ble enda mer blogging med dårlig tv i bakgrunnen på rommet, og så bød turnemanager Vikky på et italiensk hjemmelaget herremåltid på bussen med pasta, grønnsaker og pesto. Marveloso. Mye mer enn det var det ikke som skjedde i Richfield, og helt ærlig er vel dette sannsynligvis en av byens mer spennende dager noensinne.

SÃ¥ var turen kommet til en av godbitene pÃ¥ turneen: Fredagskonsert i L.A. Forventningene lot seg ikke dempe av at vi var sedvanlig forsinket inn til byen. Vel fremme ble vi møtt av en svært hyggelig overraskelse. Min favoritt-restaurant i L.A. er med klar margin Manuel’s El Tepeyac i East L.A. Porsjonene er sinnsyke (Bekkis er f.eks sjanseløs, just sayin’), og eieren selv Manuel Rojas er mildt sagt legendarisk. Første gang vi spiste der i 2007 endte jeg opp pÃ¥ fortauet utenfor klokken 10 om morgenen. Jeg var sÃ¥ full av livsglede, burrito og Tequila (nye gjester mÃ¥ drikke med Manuel – som selv er tørrlagt) at jeg rett og slett mÃ¥tte legge meg nedpÃ¥ litt i East L.A.-solen. Denne gangen var det dessverre ikke tid for noe Manny’s. Trodde vi. I det bussen parkerte spratt det ut en meget fornøyd kar fra en bil tvers over gaten. Han hadde, pÃ¥ oppdrag fra plateselskapet vÃ¥r, kjøpt inn verdens sannsynligvis største svine-burrito til oss alle pÃ¥ bussen. Etter at 7-8 røslige karer hadde spist det vi var gode for var det fortsatt rikelig igjen til nattmat.

(foto: Vikky)

Ja, det stemmer jo! Vi var i L.A. for å spille konsert. Blir av og til litt ivrig på maten her. Som Herbrand en gang så klokt sa om reisebrevene: «Det handler jo bare om mat, jo!». Typisk tynne folk. [Advarsel: resten av avsnittet inneholder tidvis grov produktplassering] Uansett, før konserten tok jeg turen opp til Peavey sitt showroom på Sunset Boulevard. Vel fremme hadde jeg reist fra lommeboken, så ned igjen til bussen og plukke opp den igjen. Som mangeårig sponsor av meg selv og bandet er dette et selskap vi har et veldig godt forhold til. Artistrep Brandon tok i mot og viste frem det siste innen amper og gitarer. Vi har stort sett brukt modellen 6505+ i kombinasjon med Classic 30 (for «renlyd»), men jeg er jo alltid klar for å prøve noe nytt (som brura ikke nødvendig alltid sier). Resultatet ble uansett en gryende forelskelse i den nyere modellen Peavey 3120.

I tillegg fikk de imponert meg med en gitar som stemmer seg selv uten noe lydforringelse. Hvordan får de til? Hva blir det neste? Menn på månen? Jeg har faktisk opplevd mer enn en gang i USA å stille den spørsmålsrekken og få til svar «yeah, we already did that way back, man». Tiltroen til at vi europeere kan lese og skrive er ikke alltid like høy her borte, ei heller deler vi samme hang til ironi og sarkasme. Så når du lander i L.A. og en brande bak deg med army-cut roper ut «hell yeah! U-S-A!» så er det godt mulig at han mener det (faktisk hendelse, november 2012). Ja, nå skal ikke vi nordmenn snakke for høyt heller da. Sett nordmenn «prute» i Syden? Eller vært på jobb på julebord («berre sett igjen flasko, håhå!»)? Eller prøvd å spise romantisk middag på Potetkjelleren med Veidekkes «arbeidsmøte» på nabobordet («husk dåkk bordellet i Hamburg, eller-håhå!). Så basically er vi alle idioter, da. Nice.

(hos Peavey, foto: Peavey)

Etter nerding hos Peavey var det tilbake til klubben, og litt henging med våre venner i plateselskapet Nuclear Blast pluss litt lydsjekk, testing av elektriske sigaretter i sigarsjappen ved siden av (merkelige greier), litt sushi på bussen og tilbake for å henge på klubben. Kompis Finn Arne hadde tatt turen over for å følge oss på de to konsertene i California. Trivelig med litt besøk fra gamlelandet! Men det var også andre celebre gjester der denne kvelden. Merharban Singh fra Space-X tok turen innom for å hilse på, og delte ut jakker og fete kulepenner med satellitter som fløt rundt inni der (som de gamle pennene med undertøy som sklir av damene når man snur pennen). Det er vel første gang vi har kunnet si at vi hadde en rakettforsker backstage helt fritt for ironi. Space-X bygger og fyrer av raketter som leverer forsyninger, og snart tar med folk, opp til romstasjonene der ute. Utrolig spennende å treffe og snakke med en sånn fyr. Selvsagt er Meshuggah favorittbandet hans (han er jo rakettforsker), men veldig trivelig at Enslaved er helt der oppefor ham også. Før vi gikk på scenen kom det gledelige budskapet om at det var over utsolgt (de ble litt ivrige og fortsatte å selge litt til), og for en jubelkveld dette ble! Litt teknisk trøbbel borte på min side gjorde at jeg nok ikke leverte min beste scenefremførelse (i det lyden faller ut for 97. gang på 3 låter begynner man å bli litt engstelig for å bevege seg for mye). Men hva jeg ikke leverte ga Grutle og Arve tilbake med tifold!

Etter showet ble jeg invitert med Loana, Merhaban (Space-man) og noen kompiser av dem på Canters, en jødisk deli-restaurant ikke så langt fra klubben. Jeg skulle vel klare meg uten alt for mye melk, bacon og skalldyr neste timen, og dessuten må jeg innrømme at jeg aldri har prøvd denne etniske varianten. Jeg bestilte et Corned Beef & Sauerkraut-smørbrød med tidenes beste pickles. Yum! Utrolig bra! En av kompisene som var med het Joe og var selv av jødisk opprinnelse, og er dermed en av de som kan fortelle vitser om folket sitt uten at det bærer helt galt av sted. Joes bidrag til turneens vitsesamling var helt enkelt: «Hva er en jødisk manns største dilemma? Gratis bacon». For en dag, for en konsert, for en nattmat! Legg turen innom Canters neste gang dere er i L.A., dere vil ikke angre!

(Canters er delien Guns N’ Roses spiste gratis pÃ¥ i starten av karrieren fordi delien er eid av familien til Marc Canter (som nÃ¥ driver delien). Marc Canter ga nylig ut en flott billedbok med gamle fotografier og historier fra starten av Guns N’ Roses).

Neste dag våknet vi opp på vei inn til San Fransisco, og for et skue denne byen er i solskinnet! Med de klassiske bakkene, havnen, broene, freaksene. Første oppdrag var Guitar Center for litt kabler og dippedutter, og deretter en fånyttes jakt på artige kostymer (fant et hotdog-kostyme her sist). Det viser seg at de beste sjappene bare er åpen i ukene før Halloween. Vi får se om vi finner noe i New York til slutt. Tilbake på Slim’s nærmet det seg lydsjekk, men først var det å hilse på vår gode venn; Kokken Joe. Igjen lurte han på hvordan det gikk med Turboneger (må vel være favorittbandet hans) og spesielt Hank. Igjen var det å melde alt vel om førstnevnte og ikke-så-fantastisk med sistnevnte. Men han var meget fornøyd med den nye sangeren, så topp stemning. Han kjenner tydeligvis igjen en matentusiast når han ser en, for han dro meg inn på kjøkkenet for å servere meg som første gjest for dagen. En nydelig suppe på koriander og bacon lovet mildt sagt godt, men hovedretten tok kaken: saftig oksestek med rosmarin-poteter. Way to go, Joe! Vi kunne ikke annet enn å takke for maten og gi fyren ei «Riitiir»-skive.

Konserten ble helt avsindig. Igjen var det stinn brakke med over 700 mann og hæla i taket. San Fransisco-gutta kan gå på konsert, det skal være sikkert. Alt i alt et av de beste showene jeg har gjort. Også veldig artig å høre at selveste Jello Biafra (ex. Dead Kennedys) hadde vært på konserten. Men det artigste var vel at kokken Joe på veien hjem hadde tenkt at matmonsen i Enslaved sikkert var sulten etter giget, og kom innom med en godporsjon krydderkylling og salat til meg backstage. For en omsorg! For en menneskekjenner!

(fullt hus i San Fran, foto: Finn Arne Nystad)

Så kom en langtur fra San Fransisco til Portland, Oregon. Det som hadde vært av varme var en saga blott, og gitt den lange turen var vi temmelig forsinket da vi kom frem. Overgangen fra glade San Fran til et dystert industristrøk i Portland slo mot oss i det vi hastet av bussen for å loade inn på klubben (de lokale folkene var unnasluntrere på høyde med Smørbukk). Ikke var det backstage og artistbaderommet var kledelig dekorert med et lag urin over hele gulvet. Hva gjør man i en sådan mørk stund? Snuser opp turneens beste spise- og drikkested, selvsagt. Litt etterretning fortalte meg om et sted ved navn «Fire on the Mountain Buffalo Wings». Det var ikke bare et «bra» sted, det var selve Nirvana. Sugen på smak, og å rette opp forrige ukes fadese på vinge-fronten spurte jeg om å få det mest ekstreme de hadde. Den nest sterkeste var Ghost Chili Wings, men de var etter sigende relativt greie i forhold til Jefe-varianten. Så Jefe it is, then. To stykker gikk ned ganske kjapt og føltes som «ganske sterkt». Så kom det. Det mest sinnsyke jeg har vært med på – svette, tårer, hud; alt rant. Jeg følte meg som på en relativt infernalsk bad-trip der jeg satt i hjørnet alene og prøvde å late som om jeg ikke trodde ansiktet mitt holdt på å smelte av meg. Jeg hørte meg selv bestille flere av husets egne IPA, «Shocks of Sheba IPA», og klarte etter hvert å få innpå alt. Etter en times tid kom jeg til meg selv og spankulerte svært så fornøyd tilbake til klubben som nå fikk være så bedriten som den bare ville. Dagen var uansett en suksess.

(på kjøkkenet til Fire On The Mountain Wings)

Det må ha vært ganske tydelig at jeg var fornøyd; Grutle meldte seg på en ny tur opp etter lydsjekk. Og ny runde med Jefe på meg og mer IPA. For et fantastisk sted! Kommer til å legge turen innom der igjen mang en gang. Publikum i Portland holdt en høyere standard enn lokalene. Igjen stinn brakke (populært blant de unge dette Enslaved-opplegget) og stormende jubel. Litt skuff at Oregon-lovene forbyr inntak av alkohol på scenen, men vi klarer jo et gig uten skåling. Etter konserten kom vår bryggeri-venn James innom med en spesiallaget Enslaved-IPA som smakte fortreffelig! En dag som begynte dårlig, men som endte opp akk så bra! For øvrig første dagen jeg har spist så sterk mat at det har endt opp med ekstreme smerter ved vannlating. Fullstendig og totalt verdt det.

(Ivar tripper på Jefe-wings, foto: Grutle)

(Grutle med Enslaved-øl, foto: Bekkis)

Videre til Seattle og en ny klubb vi ikke har vært på. For så vidt greit det, vi pleier å spille i en temmelig sjuskete del av byen, så helt i orden å spille på Broadway Avenue med masse ålreite butikker og en helt kul klubb; Highline Bar. Litt sært med en 100% vegansk klubb, men det veganske de laget der var i alle fall av høyeste klasse. Må ha vært første dagen hele Enslaved inntok null kjøtt i løpet av en «arbeidsdag». Spesielt kylling- og fiske-imitasjonene til veganergjengen var svært imponerende. Det er jo ikke vanskelig å skjønne at folk blir veganere i dagens verden, særlig her borte, men det blir nok neppe en livsstil for meg. Men som mye annet må det prøves før man gjør seg opp noen mening om det.

Nede i lå platesjappen Spin Cycle hvor jeg fant fete plater med blant annet Kraftwerk, Slowdive og Roy Orbinson. Grutle fant en haug med Beatles-snop, og vi var meget fornøyde. Så fornøyde at vi inviterte fyren som eide sjappa på konsert som takk for innsatsen for det fysiske format. Han hadde uansett tenkt å se Pallbearer, men kjente ikke Enslaved så godt. Skal si fyren så lyset/mørket! Etter konserten stormet han tilbake på sjappa og hentet ut to sju-tommere som gave til meg og Grutle, som takk for «oppdagelsen». Han husket tydeligvis smakene våre, for Grutle fikk en Beatles-single mens jeg fikk en Mighty Mouse limited edition-single. Fantastisk! Konsertstedet var for øvrig på størrelse med Garage i Bergen, og var tjåka fullt. Ikke verst på en mandag! Konserten var topp, selv om lysriggen var såpass enerverende dårlig at en lommelykt eller to i hendene på de fremste publikummerne hadde gjort samme eller bedre nytte. Min spøk om at det fantes en norsk utgave av Frasier (Seattle er jo Frasier-byen) med Grutle i hovedrollen, slo godt an. I den norske versjonen ga Grutle samme rådet til alle som ringte inn: kjøp en kasse øl og hør på heavy!

(gaver i Seattle, foto: Bekkis)

Så var det over grensen til Canada og Vancouver. Tirsdagen begynte relativt vilt med annonsering av at vi var nominert til Spellemannprisen for «Riitiir». Utrolig artig! Samme hvordan det går er det jo en stor ære å bli nominert! De siste rundene i Vancouver har vi spilt på klubben Rickshaw i et helt forferdelig område (av mange beskrevet som noe av det verste den vestlige verden har klart å produsere den senere tid). Da OL i Vancouver gikk av stabelen i 2010 fant noen luringer ut at de skulle dumpe alle junkiene og de mentalt syke opp i området rundt East Hastings Street. Kjempelurt. Nå ser det ut som noe som ble ansett som for drøyt for en drøy film. Totalt og fullstendig helvete på jord. Spør (eller kanskje ikke) band som har spilt i området om hva de har sett av menneskelig fornedrelse, og du vil ikke tro historiene. Så det var en kjærkommen avveksling å skulle spille i en annen del av byen denne gangen.

(feiring av nok en hyggelig nominasjon til Spelemann, foto: Vikky)

Først var det frokost nede i byen på den ikke helt metal-klingende restauranten Crepes. Men bra var det; egg, bacon og sitron-crepes. En kjapp halvannen times spasertur seinere og jeg var på klubben. Nok en kontordag, men jeg tok i alle fall med maskinen ned på puben i første etasje sammen med Grutle og Mirjam (som var fløyet inn på besøk, og sjelden har vel uttrykket hans bedre halvdel kommet mer til sin rett) som så på hockey. Timene fløy og plutselig oppdaget jeg at puben ble fylt av folk med morske fjes og ishockey-drakter. Det var tid for kamp for det lokale laget Vancouver Canoucs. Det gikk samtidig opp for meg at å sitte på det beste bordet midt i lokalet og streve med momsoppgaver og turneregnskap under en ishockeykamp kanskje ikke var helt det store, så vi pakket sakene og flyttet oss til klubben. Vi hadde igjen besøk av gode venner; mor og datter Tupper var for andre dag på besøk med gavekurv (leker, snop og vin), og far og datter Andrew og Celina var også innom. Artig med disse to-generasjons-parene som dukker opp og følger Enslaved rundt omkring. Skal man først ha en felles hobby kan Enslaved være et ålreit alternativ, tydeligvis. Igjen var det topp oppmøte og bra konsert, selv om feberen nå begynte å veie tungt på kraniet for undertegnede.

Og der er vi; fridag i fjellene med lite annet å ta seg til enn å pleie helse, ta badstu og spise boksemat (ikke mye vits å flotte seg uten smaksløker). Men mye av det beste gjenstår, i morgen i Edmonton er det ventet mye folk, dagen etter i Calgary (sagt med Sølve Grotmol-stemme) ryktes det om nært utsolgt. Og ikke minst, i morgen regner jeg med å være back in business hva angår det gode liv. Jada, det blir mer smak, mat, drikke, utforsking og moro. Til slutt et minneord om tidligere nevnte Manuel Rojas, som døde fire dager etter L.A.-besøket vårt av høy alder. Han begynte å nærme seg 100, så det var vel ventet. Takk for fantastisk mat, Manny!

Tags: Enslaved, Ivar Peersen, reisebrev, USA