Reiserapport fra Enslaved i Europa 2013

       

(The Leprechaun King Bekkis bak trommene i Belfast, foto: Brian McClain)

Enslaved fikk mot tradisjonen ikke Spelemann i år, men humøret er på topp når Ivar Peersen igjen rapporterer hjem til Norge fra den europeiske motorveien. Europablogg del 1 følger.

Jeg gir bare det skreve ord til Ivar Peersen fra Enslaved siden han tar så godt vare på det:

Bussen vugger frem og tilbake. Det hogger i bremser og spinnes i hjul. Nei, ikke USA igjen! Det er en glugge i bunken som jeg drar til side, og vi står på tvers over skinnegangen i et eller annet snø-inferno. Det virkelig interessante er at synsfeltet fylles av et tog, på vei mot gluggen og bunken min. Det hadde vært en relativt forståelig drøm å ha etter helvetes-uken i Nord-Amerika vi nettopp kom hjem fra. Etter at neste vugg påførte meg et solid kakk i knollen ble det dessverre klart at det ikke var noen drøm. Vi var ankommet Paris midt i en eller annen idiotisk snø-rekord (selvfølgelig), og sto nå kledelig fast på tvers av en skinneovergang.

(avreise igjen, foto: Ivar Peersen)

Kvelden før hadde vi flydd inn til Køln, hvor det tok et par timer å finne tollkontoret. Hver gang vi er utenlands må vi innom tollkontoret for å deklarere import av instrumentene vi har med oss for å unngå moms smelt på toppen når vi kommer tilbake til Norge. Tror muligens disse reglene var beregnet på folk som krysser grensene med tonnevis av pels, fisk og kinesiske oppblåsbare ulver (google «inflatable wolf», det er en egen industri), og ikke fem musikere med hver sine instrumenter og pedaler.

Uansett, alle skilt med «customs» på geleidet oss til diverse stengte tax-free refusjonsskranker (tax-free refusjon er vel strengt tatt ikke det samme som «customs»?). I det vi skulle til å gi opp (vi var på dette tidspunktet omtrent de eneste igjen på flyplassen) spurte jeg et par bygningsarbeidere som var på vei ut av bygningen om de visste noe om toll og ikke minst tollere. Joda, det var i enden av den trange gangen der borte, inn den åpne døren på venstre siden. Den døren uten skilt eller merking. Og jaggu, der inne satt et halvt dusin tollere og lurte fælt hva de skulle finne på midt på natten. Jeg vurderte å tipse dem om at det ville bli mer action om det faktisk var mulig å finne dem, men lot være. Det er noe med tyskere i uniform som ikke innbyr til sarkasme og harselas. Det de manglet på tilgjengelighet tok de igjen på effektivitet; blekket sprutet og stemplene fløy gjennom luften. Vi kom oss på bussen til gode gamle Andy, og kunne legge i vei til Paris.

Toget stoppet heldigvis i tide, vi kom oss av skinnene, og fikk parkert ved Centre de Science et de l’Industrie utenfor Paris sentrum. Solen skinte, og det var bare å dure i retning downtown Paris; Europas Tromsø (den går man aldri lei). Jeg tok trikk og metro ned til Pigalle som er et legendarisk område for konserter og snusk. Her finner man Moulin Rouge, og samtlige strippe-/sexklubber i Paris. Utenom de som eventuelt har noe klasse, da. Her er det nedslitt, begredelig og etter sigende ikke så reint lite farlig å begi seg ut på kjødets smale sti. Jeg var derimot her i musikkens medfør, slik jeg pleier å være, og hadde ikke like mye å frykte.

Sulten holdt på å ta knekken på meg, så det ble en liten nødstopp på McDonalds før jeg nådde frem til klubben. Der kunne jeg konstatere at bussparkeringen som vanlig var gått åt merde. Når noen har prøvd å reservere bussparkering løser den franske bilist det hele på en veldig elegant måte. Først setter arrangør opp en sperring tilsvarende lengde på bussen (gjerne med henger og litt ekstra), med tillatelser og så videre. Så kommer første Pierre eller Nathalie kjørende forbi på jakt etter en parkeringsplass. Han/hun hopper ut av bilen og «krymper» sperringen litt sånn at de får plass i en av endene. Og slik fortsetter det til barrikader og sperrebånd er en liten bylt på tvers mellom de to sist ankomne bilene.

Men det finnes grunner til å ikke ville avlive alle franskmenn (noe man effektivt kunne gjort ved f.eks å tvinge de til å spise samtlige måltider på McDonalds en hel uke). Noen av dem er greie folk, inkludert min kompis Nicholas som jeg nå møtte utenfor klubben. Vi gikk noen kvartaler vekk fra Pigalle, og inntok en vanvittig bra lunch på Cafe Qui Parle («kafeen som snakker»; må være en slektning av Bekkis). Gåselever akkompagnert av søt vin, biff tartar og sjokoladefondant fulgt til alters av en herlig fruktig rødvin, og til slutt en digestive i form av overraskende god pærebrennevin (det høres jo suspekt ut).

Glad og mett var det tilbake på klubben Divan de Monde for lydsjekk, og ting var imponerende på skinner til å være første dag på turen. Et par intervjuer seinere var det bare å varme opp og komme seg på scenen. Oppmøtet var upåklagelig, og stemningen sto i taket som den pleier å gjøre i Paris. Etter giget ble det tid til en drink med kompiser på en nabopub, og igjen kom jeg på at man ikke må kjøpe mat på selve Pigalle; turistfellen. Ostene smaker mindre enn en Norvegia Lett når du er forkjølet, og eventuelt kjøtt som kommer på bordet bør man ikke spekulere i hvor kommer fra en gang. Kort oppsummert er Pigalle stedet for musikk, men lite annet.

(Herbrand holder liv i stemmen med peppermynte, that’s metal for you!, foto: Bekkis)

Vi kom oss over til Storbritannia etter litt forsinkelse på grensen ved Kanalen på grunn av amerikanerne i crewet. Når man vet hvordan det er andre veien er det vel ikke så rart at andre land hevner seg litt på amerikanere på tur. Vi kom oss uansett til Manchester til slutt, og det ble tid til en tur på ekte engelsk pub for et par Magners-cidere på tapp (den dagen et parti går inn for holdningsendring til cider og forbud mot Grävens snakker vi mulig innmelding). Vi fikk møtt supportbandene Winterfylleth og Ancient Ascendant (sistnevnte er bare med til og med London). De virket som svært trivelige folk, lydsjekk gikk fint, og jeg og Grutle fikk fyrt i oss en libanesisk middag med lammekebaber som smakte helt fortreffelig. Det var bra oppmøte på Live NQ, og solid trøkk i de som var der.

Neste morgen våknet vi til et litt uvant scenario. Vi hadde parkert i naturskjønne, rene og grønne omgivelser! Vi var i North Wales for å gjøre vår debut på festivalen Hammerfest. Festivalområdet var rett og slett et gigantisk campingområde hvor konsertene foregikk i en slags underholdnings-storsal. Til backstage fikk vi utdelt fire gedigne campinghytter – nytt, rent og halvluksuriøst. Første sak på agendaen var en signerings-session på Starbucks der det var møtt opp en god del folk. Heldigvis også en nordmann sånn at vi kunne få utløp for alle «Hammerfest – festivalen eller den norske byen?»-vitsene våre.

(hytteliv på Hammerfest, foto: Vikky)

På vei til intervjurunder i pressesenteret traff vi på gutta i Candlemass. De skulle ikke spille før dagen etter, og var i et episk (doomisk og metallisk) fest-humør. Jæklig trivelig gjeng, altså. Intervjuene var helt ålreite, og så var det middag. Hehe. Et stykk panert og mur-fritert fisk, noen erter og en temmelig bakt potet. Etter hyggelig påtrykk fikk man ut litt eddik og salt/pepper, noe som gjorde det hele helt levelig. Ikke alle bandene var helt forberedt på gruvearbeider-menyen, og etter sigende skal enkelte tyske band ha blitt «sjokkert og opprørt» over cateringen. Etter et par timer med hytteidyll var det på tide å komme seg på scenen, og det ble en topp debut på Hammerfesten for oss! Litt spesielt at det var både Burger King og pizzakjeden Papa Johns i salen, men det er jo en første gang for alt.

(publikum Hammerfest, foto: Ivar Peersen)

En kjapp dusj senere var det tilbake på bussen utenfor området. Det vil si, den og alle de andre hadde allerede kjørt over til motsatt side av hele området for å loade utstyret. Et kvarter for tidlig. Med tanke på hvor mye jeg maser og bruker meg i løpet av en kveld skulle man jo tro at det mulig å legge merke til at jeg ikke var der når de kjørte. Eller var det kanskje akkurat det de hadde gjort, og gitt seg selv et lite frikvarter? Det var min tur til å bli sjokkert og opprørt, men jeg fant til slutt både Bounty og mannskapet.

Jeg fikk ikke med meg mye av turen over til Dublin, og da jeg våknet kjente jeg at en lørdag i Dublin var midt i blinken. Første post på programmet var lunch med Grutle. Vi gikk nok litt for kort av gårde, for Guinnessen vi fikk servert nede i gata var fra boks. Den var jo god og alt, men ikke det vi var på jakt etter. Maten var det mer suksess med. Vokalist-kollegaen inntok tradisjonell irsk frokost (som var mye det samme som tradisjonell engelsk frokost, bare en anelse mindre grotesk og fettdryppende), mens jeg gikk for en smak av det irske kjøkken: kål og bacon. Ikke frokostbacon, men den tykke, saftige typen man gjerne kaller «kanadisk» bacon på andre siden av Atlanteren. Sammen med fløtegratinerte poteter og et glass Bulmers (som er det samme i Irland som Magners er alle andre steder, pga opphavsrettighetsgreier) var det en kongelig lunch. Men det gjensto å få smake en ekte Guinness. Som alle sier er så meget bedre i Dublin enn alle andre steder.

(en ekte Guinness i ekte Dublin)

Grutles kompis Dave dukket opp etter lydsjekk, og fungerte som en utmerket guide resten av dagen. Sammen med Bekkis (trommer og legendarisk atferd) og Vikky (merch og turnemanager) kom vi oss ut av turistløypa og fant en liten sidegate med en overfylt pub. Mer enn vanlig på grunn av Paddy’s (St. Patricks Day) dagen etter. Men vi fikk oss nå hver sin Guinness som smakte helt vidunderlig og silkemykt. Jeg skjønner at man ikke kan fly til Dublin hver gang man blir tørst, men da finnes det jo masse flotte ting på tapp i Norge som ikke er bleke kopier av noen fjern original. Jeg hører heller på noe annet om coverband er eneste alternativet til det jeg egentlig vil høre, om du skjønner hva jeg mener.

Etter en god del timer pÃ¥ denne flotte puben, og etter Ã¥ ha blitt kjent med en del lokale (irer mÃ¥ jo være de mest sosiale pubgjengerne i verden), var det pÃ¥ tide med litt middag. Nok en gang var det svært gunstig Ã¥ ha en proff lokalguide. Dave tok oss med pÃ¥ Jewel in the Crown – en helt fantastisk indisk restaurant i hjertet av Dublin. Jeg bestilte en sterk Jalfrezi, min nye indiske favoritt. Retten er ikke opprinnelig indisk, den stammer visstnok fra kineserne back in the days, og er en smakseksplosjon av oljer, krydder og grønne chilier. Oppladningen kunne altsÃ¥ ikke vært særlig bedre, og konserten bar preg av den gode stemningen; bÃ¥de pÃ¥ scenen og i salen. Dublin mÃ¥ det returneres til snarlig!

Det var søndag og St. Patricks dag, men heldigvis foregikk det i relativt rolige former i Belfast. Vi hadde opplevd et inferno av alkoholforgiftning, spying og offentlig degradering i fjor i Birmingham på samme dagen. Kanskje det var alle årene med borgerkrigslignende tilstander i Belfast som ikke gjorde Paddys til noe ekstraordinært her. Mens vi filosoferte over dette kjørte en politibil forbi, som for å illustrere tankerekken. Det var rett og slett en bitteliten tanks med jerngitter rundt absolutt alt som kunne skades på utsiden av bilen, og selvsagt skuddsikre, sotede ruter. Note to self; som generell regel skal man unngå klammeri med politiet, men særlig i Belfast. Det skjedde ikke noe særlig denne dagen utover litt Skyping og forefallende kontorarbeid. Litt snasen nuddel-takeaway seinere og vi var klar for scenen. Som forventet var det ikke all verden med folk, opp mot 150 eller noe sånt (ikke verst da egentlig for en søndag), men skal si de var klar for Enslaved. Konserten var kanon, og merchsalget etterpå var håndfast bevis på at de virkelig likte det de hørte og så.

(live pÃ¥ St. Patrick’s Day i Belfast, foto: Brian McClain)

Mandag var egentlig fridag, men vi hadde business i London denne mandagen, så det ble første fly til Heathrow, mens crewet krysset over til Skottland og kjørte sør-øst mot London for å møte oss igjen på kvelden. Nøyaktig hva vi fant på denne dagen kommer litt seinere (neste blogg?), men moro og stort for oss var det. Etter nok et indisk herremåltid (jeg synes indisk er best i Storbritannia), Jalfrezi igjen, kom bussen rullende inn og vi var tilbake på skuta.

Neste stopp var Sheffield og klubben Corporation. Et litt dystert lokale i en litt dyster by, og kanskje ikke den helt store konserten. Visst var det tirsdag, og oppmøtet var helt greit, men det var liksom ikke mulig å få de med dit vi ville ha de. Kanskje vi hadde latt oss skjemme bort de siste dagene?

Bristol er kjent som cider-byen i England, så etter et par kjappe telefonintervju på bussen var det ut og finne en pub for lunch. Grutle og Herbrand hadde lokalisert en trivelig kneipe hvor vi inntok et par lokale cidere og enda litt Magners. Som den idioten jeg er lot jeg meg rive med av reklame for noen «really hot wings». Som om de vet hva «really hot» er i England. Det gjør de ikke. Men så er jo kyllingvinger helt straight i seg selv. Den lokale cideren Black Rat (som lignet mistenkelig på tåkete beina-dine-blir-gele-cider fra Hardanger) fikk tommelen opp fra Grutle, og vi ruslet videre til vi fant en Brew Dog-pub.

Dette anerkjente mikrobryggeriet har et veldig kult pub-konsept. Jeg kan bare drømme om at Nøgne Ø hadde satt i gang noe lignende (de hadde for øvrig et solid utvalg av sistnevnte merke i hyllene). Man kan sette sammen sample-brett fra alle typene de har på tapp, eller få hjelp til å sette det sammen ut fra preferansene sine, og personalet er utrolig kunnskapsrike og hjelpsomme. Jeg fikk som IPA-fan satt sammen en sampler av fire IPA-er (rangert fra mildest til sterkest, i bitterhet, ikke nødvendigvis alkoholvolum): «Dead Pony Club» (fin og mild IPA for «nybegynnere»), «IPA is Dead» (straight IPA), «Libertine Black» (min første sorte IPA, helt knall) og til slutt vinneren «Hardcore IPA» (akkurat det navnet lovet). En runde med brettspillet «Who Wants to be a Millionaire?» fikk ettertrykkelig bevist at tålelig kurant norsk allmennkunnskap ikke lar seg oversette selv om man kan engelsk. Pinlig. Før jobb ble det bakte østers og sushi på en ikke særlig trivelig japansk restaurant. Konserten var derimot en opptur, og den vesle skuffelsen fra kvelden før var fort glemt.

(Brew Dog-sampler i Bristol, foto: Ivar Peersen)

Tilbake i London begynte dagen med presse for meg og Grutle, heldigvis uten for mange spørsmål om britisk allmennkunnskap. Vi fikk blant annet besøkt våre venner på Metal Hammer og gjort en podcast for dem. Med tett timeplan ble det ikke tid til de store kulinariske utskeielsene, men en aldeles nydelig shish kebab med lam på Town Grill i Camden ble det tid til før lydsjekk. Konserten var utsolgt på The Underworld (som forrige gang) og publikum var i fyr og flamme.

Etterpå var det å ta farvel til Ancient Ascendant, som var ferdig nå som Storbritannia var unnagjort. Vi kan bare ønske dem det beste. Makan til positivt og proft supportband skal du lete lenge etter. Det vil si, går du til neste garderobe finner du Winterfylleth, som også er en drøm å reise med. Jovisst har utenlandske band i mange år sett mot Norge for inspirasjon og for å lære om profesjonalisering av ekstrem metal, men norske band har også mye å lære av utenlandske band. Når man for eksempel er support, som vi selv også har vært mang en gang, skjønner utenlandske band (og særlig disse to) at man er med for å støtte opp turen på best mulig måte. Man vil være med å selge billetter, man gjør sitt for å få ting til å gli lettere, og har en viss form for ydmykhet til rollen.

Dette vil jeg påstå vi har vært ganske gode på selv når vi har blitt beæret med supportjobber for større band, som Dimmu Borgir og Opeth. Mitt inntrykk har etter hvert blitt at med norske band i supportrollen får man ofte et litt trist inntrykk av at alt dreier seg om å komme seg ut av supportrollen på turneen. Man har liksom havnet nederst på plakaten på grunn av alfabetet og tilfeldigheter. Hovedbandet har dårlig basstrommelyd, er ikke joviale nok (ja, for dere vet hvordan det er å være heltidsmusiker som har jo turnert i tjue år og hatt karrierer som svinger verre enn Ole Ivars beste låter), man har for kort spilletid, og så videre. Mye bra med Norge altså, men jeg tror muligens «det er typisk norsk å være best»-mantraet kan få ta seg en liten pause i blant. Det er enormt med bra band fra andre land som er villig til å jobbe hardt. Just throwing it out there, som brura sa.

(med supportbandene i Sheffield, foto: Ivar Peersen)

Turen tilbake til kontinentet gikk smertefritt, og vi var tilbake i Vosselaar og klubben Biebob. Vårt fjerde gig på rappen på samme klubben (takk for tillitten!). Det er ganske nøyaktig ingenting som skjer i denne byen, så det ble film, Skype, jobb og generell henging denne dagen. Klubben serverte et kyllingmåltid som ene og alene ble holdt oppe av den kanskje beste peppersausen jeg har smakt. Konserten var faktisk hakket vassere enn det pleier å være her (de er nok litt sedate her av natur, er jeg redd), og selv om det ikke var helt fullt hus var det greit med entusiasme, og vi duret videre til Den Bosch i Nederland.

Dagen i Den Bosch var ikke spesielt mye mer spennende enn Vosselaar, bortsett at de faktisk har en by man kan traske rundt i her. Etter byvandringen traff jeg sågar på en nordmann fra et sted på vestlandskysten som takket for i går. Han hadde fått julegave av konen: tur til Belgia og Nederland for å se et par Enslaved-gig. Enten en veldig god, eller en veldig utspekulert kone der altså. Klubben W2 vartet opp med anstendig middag (chorizo løfter pytt-i-panne-konseptet hakket opp til «nokså sivilisert»), og både nordmannen og resten av det gode oppmøtet syntes å digge konserten. Det gjorde også vi. Dette var for øvrig kvelden for den hjemlige Spellemannprisen, og vi kunne gratulere Nekromanteon med velfortjent harpe!

Det andre og siste Nederlands-giget falt på Amstelveen, en liten forstad til Amsterdam. Selve Amstelveen var ikke så mye mer enn et kjøpesenter og busstasjonen vi sto parkert ved, så jeg benyttet sjansen til å busse inn til Amsterdam for en beta lunch, kaffe og boklesing (ikke akkurat «The Dirt»-materiale, men trivelig lell). Klubben P60 ble drevet av noen få profesjonelle, med svært god hjelp av et kobbel svært dyktige og dedikerte unge frivillige. Alltid artig å se mesteparten av folkene som er på jobb i moshpiten under konserten, det er ikke hver dag! Konserten ble en skikkelig opptur. Søndag kveld og langt ute i Suburbia tok det faktisk godt av ute i settet, og vi dro frem det vi hadde av ekstralåter. De fleste kjente to ukers sammenhengene jobbing på kroppen og dro inn årene på bussen, mens Grutle og Bekkis gikk for «her-skal-det-feires»-modellen. Nå er det morgen på denne første fridagen, og den har jeg tenkt å tilbringe i sin helhet i Amsterdam. Solen er oppe, og det er jaggu Grutle og Bekkis ennå også. Sånn går nå dagene. Snakkes når det hele er over neste uke!

Ivar

Tags: blogg, Enslaved, Europa 2013, Ivar Peersen, P3, Pyro, reisebrev