Pyro-stereoen november

Skrevet av: Totto Mjelde
Publisert 11:00 7 November, 2011

Del

Klar for en ny utgave av det som befinner seg på stereoen vår? Hæ? Mange store navn. Og noen ukjente.

Vi hører på rock og metal hele tiden her i Pyro HQ, og mye av det vi lytter til spiller vi i vårt ukentlige radioprogram. Men noe må også velges vekk siden vi bare har to timer til rådighet hver uke. Derfor presenterer vi i denne spalten alt det vi har hørt på i det siste, sånn at du får den fullstendige oversikten. Dette har altså vært på stereoen vår siden forrige gang:

Sebastian Bach-Kicking & Screaming

Sebastian Bach har de siste årene vært mer kjent for å være stor i kjeften enn for å lage musikk. Blant annet skrek han at han skulle banke alle black metal-musikere på hele festivalen i hotell-lobbyen på forrige Norway Rock. Synd ikke Grutle fra Enslaved var der akkurat da… Forrige Bach-plate var en helt ok affære, og nå er Sebastian Bach tilbake med nok en ok affære. Eller muligen ok pluss…? Det er alltid fint å høre den skingrende stemmen til Sebastian Bach. Han var tross alt en av de store vokalistene i hardrocken den gangen hardrocken var på sitt kommersielt største.

Kicking & Screaming varierer fra det solide til det grufulle. Fra hardrock, via post-grunge og køntri-pop, til noe som nesten minner om pop-punk. Det meste, utenom låtene som minner om Nickelback, er riktig så bra. Men minnene om de to første Skid Row-platene vil for alltid henge rundt halsen til Sebastian Bach. Heldigvis eller dessverre, alt etter hvordan du ser på det… Kicking & Screaming er ingen skuffelse, men heller ikke en åpenbaring, som Bach gjerne hadde trengt akkurat nå. Albumcoveret trenger vi ikke si så mye om. Det kan du se selv under her. Og så kan du høre Dance On Your Grave også. Bare for å få den rette feelingen.

Sebastian Bach-Dance On Your Grave

Steel Panther-Balls Out

Fra Sebastian Bach til noen som gjør narr av hele scenen han kommer fra, men som gjør det på en herlig og svært morsom måte. Steel Panther er Spinal Tap for den nye generasjonen, og har vel aldri levert et intervju som ikke er hysterisk morsomt. På plate har de også levert så langt, og det er ingenting som tyder på at vitsene og låtene om glamrock-scenen på 80-tallet blir avlegs på en stund. Steel Panthers siste plate inneholder akkurat det du forventer. Herlige og melodiøse hardrock-anthems med ekstremt morsomme tekster. Om du tar vitsen. Handlingen er selvsagt lagt til nakne damer, erigerte peniser og det generelle rockestjerne-livet. Steel Panther er herlige. Og de kan spille. Bare hør i 17 Girls In A Row…. Og les noen ord jeg skrev om bandet i forrige uke her.

Steel Panther-17 Girls In A Row

Junius-Reports From The Threshold Of Death

Junius kommer fra Boston, har holdt det gående i nesten ti år, og spiller svevende og melankolsk hardrock midt i den gaten som Deftones eier. Og det er vanskelig å høre denne platen uten å la tankene fare til nettopp Deftones. Til det er musikken for lik. Junius byr på svært melodiøse låter som fester seg til hjernebarken veldig fort, og om du har alt av band som Deftones og Khoma fra før kan dette være neste steg på rangstigen. Nedover altså. Tøffere albumcover enn Sebastian Bach. Den skal de ha. Junius tok forøvrig over som support for Enslaved på USA-turen etter Ghost, som ikke klarte å søke etter riktige papirer til USA i tide. Lytt til All Shall Float under:

All Shall Float

Blink 182-Neighbourhoods

Som mange vet har vi en soft-spot for pop-punk i Pyro. Og da kanskje spesielt de morsomste og mest fengende av de alle; Blink 182. Som ga seg for noen år siden, laget en hel del små-dårlig musikk hver for seg, og som nå er gjenforent med albumet Neighbourhoods. Og vel har medlemmene blitt litt eldre, og toucher dermed enda litt mer opp mot den emosjonelle rocken, men her er det også en god bunke med super pop-punk for de som tåler ting litt mykt og melodiøst. Blink 182 gir oss både kjappe og rolige låter som alle passer perfekt i bilen en høstdag. Jeg har forsøkt. Gang på gang oppover highwayen kalt Fjøsangerveien i Bergen. Vel trommer Travis Barker vilt og voldsomt her, men Blink 182 er som AC/DC, de gjør det enkle meget bra. Og bare spør hvilken som helst musiker, å gjøre det enkle bra er noe av det vanskeligste…. Den mest rocka låten på platen heter Heart’s All Gone:

Blink 182-Heart’s All Gone

Chickenfoot-3

Andre album ut fra supergruppen Chickenfoot, selv om de altså artig nok har kalt platen 3. Du vet det gjerne fra før, men Chickenfoot er resultatet av det Sammy Hagar (Montrose, Van Halen), Chad Smith (Red Hot Chili Peppers), Michael Anthony (Van Halen) og supergitarist Joe Satriani får til i studio sammen. Chad Smith har vel sluttet i bandet nå som RHCP er på farten igjen, men spiller på albumet. La oss ta album-kunsten først. Coveret til 3 er nemlig pakket inn på en finurlig måte. Selve fronten ser rar ut helt til man tar på seg brillene som ligger inni. Da forandrer coveret seg hvis man blinker med det ene og andre øyet. Moro. I innercoveret ser du bilder av bandet som får en voldsom 3d-effekt med brillene, og vedlagt er også samlekort med bandet som også er i 3d, og som i tillegg inneholder Q&As med bandmedlemmene. Lekkert! Artig at det er gamle rockere i Chickenfoot og ikke Lady Gaga som kommer opp med slikt.

Men så er det musikken da. Som strengt tatt ikke er så enormt mye å skryte av. Vel visste jeg at dette kom til å dreie seg om avbalansert og bluesete hardrock. Men avbalanseringen trengte vel ikke å være sååå fremtredende. Chickenfoot leverer greie nok låter, men 3 tar aldri av, og gir aldri noen form for gåsehud verken her eller der. Spesielt ikke der. Kanskje bortsett fra på låten Three And A Half Letters, som handler om USAs raserte økonomi og personlige skjebner i jobbmarkedet for krigs-veteraner. Intet mindre. Sterke saker. Hør låten under. Pluss også for første låt ut fra platen tidligere i år, Big Foot, en rakkar av en rocker. Ellers er 3 noe langtekkelig. Synd det. For coveret er enestående. Invester heller i biografien til Sammy Hagar. Og last ned nevnte låter. For de er freidige.

Chickenfoot-Three And A Half Letters

Jane’s Addiction-The Great Escape Artist

Jane’s Addiction. Hvor skal jeg starte….? Jeg har vært fan siden 80-tallet, og for meg er det stort bare at bandet igjen er funksjonelt. At de også har gitt ut en ganske så strålende plate er nesten for mye av det gode. På sitt beste er The Great Escape Artist helt vanvittig bra, på sitt dårligste er platen ganske så bra. Summert opp blir det svært bra. Svææææært bra. Les mer om hva jeg synes om platen her. Sjekk også låten Underground under.

Jane’s Addiction-Underground

Bulk-Guardian

Bulk er et Oslo-band som jeg har hørt om i lang tid, men som først nå har fått ut debuten sin. Vi snakker åtte låter med fullt metal-trøkk produsert av Sylvia Massey i USA (som snart har produsert alle norske hardrock-band..). Starten med det seks og et halvt minutts lange tittelkuttet minner om like norske Svölk og El Caco med litt moderne Metallica-schwung. Så blir det kortere, hardere og like konsist utover platen. Bulk ligger i et landskap mellom Pantera, thrash og stoner, og er et riktig så fint orkester, viser det seg. Tungt øs fenger alltid her i huset. Guardian har fått mange snurrer på stereoen, og i en så release-tung høst er det et godt tegn. Sjekk det herlige tittelkuttet under.

Bulk-Guardian

Cage Of Torment-Cage Of Torment EP

Cage Of Torment er fra Florø og spiller deathcore. Altså blandingen mellom death metal og hardcore. På et vis… Litt vel enkelt forklart, jeg skjønner det. For det er masse annet blandet inn her også. Det har jo blitt en egen sjanger dette, og jeg er vel ikke den største tilhengeren av den. Cage Of Torment gjør sine saker bra på denne debuten, men villskapen i det musikalske utrykket, med blandingen av beinhard metal, svært dyp growling, musikalske brudd i form av skriking og galskapslyder, er ikke noe min hjerne helt klarer å absorbere. Kall meg gjerne en idiot, som Bob Hund en gang sang, eller bare sjekk om du liker det selv under her. Låten heter Blood Violence.

Cage Of Torment

Iced Earth-Dystopia

Iced Earth er tilbake med mer melodiøs heavy metal, og ikke minst med ny vokalist. Stu Block sang tidligere i Into Eternity, men steppet inn i Iced Earth etter at Matt Barlow ga seg etter Wacken-konserten tidligere i år. Nå er ikke jeg en som har fulgt Iced Earth tett gjennom karriæren, men bandet har alltid vært der, og det virker som om de alltid har levert klassisk heavy metal av ganske godt kaliber. Så også på Dystopia. Med låter om en grå fremtidsverden presser Iced Earth ut en rekke fengende låter i Priest-gaten. Og det er vel en gate de fleste kan ferdes i uten å bli skremt eller trøtt? Av og til blir det vel rolig og melodiøst, men på sitt beste er Iced Earth svært gledelige for de som liker sin metal tradisjonell. Om Dystopia vil fenge fansen aner jeg ikke, siden jeg ikke er en av dem, men som nysgjerrig utenforstående er dette albumet mer engasjerende enn jeg hadde trodd på forhånd. En av mine favoritter på platen heter Equilibrium. Gi den en sjans under:

07__Iced_Earth_-_Equilibrium

Megadeth-Thirteen

Megadeths nye album har fått lunkne kritikker mange steder, men jeg er nødt til å si meg uenig. Jeg har hatt stor glede av Thirteen så langt. Litt mer punkete fra Dave Mustaine denne gangen, og jeg synes det kler bandet i 2011. Det handler fremdeles om snerrende og kritisk metal, og det fungerer nesten like bra som på den svært sterke Endgame som var forrige plate fra gjengen. Litt opp og ned, men mest opp. Sjekk forresten Asbjørns anmeldelse av platen hos Lydverket. Lunken…. Hør så Black Swan under.

Megadeth-Black Swan

Warbringer-World Torn Asunder

Warbringer spiller old-school thrash der inspirasjonen mest av alt synes å være hentet fra Exodus. Det i seg selv er slett ikke dumt. Men så finnes det så veldig mange nye band som henter inspirasjon fra samme kilden, altså vintage-thrash, at Warbringer, til tross for sin helt fine plate, faller litt gjennom. Så lenge Municipal Waste, Toxic Holocaust, og Evile med flere klarer å presse ut bedre låter enn Warbringer, så er det lett å putte dem et stykke bak i ny-thrash-køen. Ikke dårlig, bare ikke bra nok. Shattered Like Glass hører du uansett her.

02__Warbringer_-_Shattered_Like_Glass

Cute Crash Combo-Olympus Mons

Cute Crash Combo har tilholdssted i Trondheim, og fikk ganske stor oppmerksomhet her hjemme med sin debut i 2007. Blant annet listet P3 en del av låtene deres. Om jeg husker riktig handlet det den gangen om herlig frekk rock med svært lys vokal, og forventningene var faktisk relativt store i heimen da Olympus Mons ble satt i spilleren. Og på sitt beste blir forventningene innfridd. Men problemet er at Cute Crash Combo har gjort så mange stilarter her at det er vanskelig å like alt. Som oftest høres CCC ut som et annet band man kan forkorte, nemlig svenske The Soundtrack Of Our Lives (TSOOL). For på samme måte som svenskene har de ett bein i den klassiske rocken, men så pøser de også på med Nick Cave-lignende crooning og noe som til tider minner om indiefisert rock. Ganske schizofrent. Hylestemmen er ikke like fremtredende denne gangen, og personlig synes jeg bandet passer best i det klassiske rockelandskapet der låtene har gjenklang av Kiss, AC/DC og Wolfmother. Men det gjelder omtrentlig bare for halvparten av låtene. Litt vel sprikende? That’s what he said… Sjekk den fine Six Ways To Sunday under.

Cute Crash Combo-Six Ways To Sunday

Skeletonwitch-Forever Abomination

Skeletonwitch serverer knallhard metal, som de har gjort helt siden debuten i 2004, og har med denne siste platen virkelig fått mye oppmerksomhet i spesielt den skrevne metal-pressen. Metal Hammer Norway roser blant annet denne platen opp over skyene, og det samme gjelder søstermagasinet i England. Men er egentlig Skeletonwitch sååååå bra? Småcatchy låter, fete riff, en blanding av growle- og skrikende black-metal-inspirert vokal, men jeg gjentar; er egentlig Skeletonwitch såååå bra? Jeg ender på nei. Asbjørn liker dem bedre. Engasjerende, men ikke det mesterverket som mange vil ha deg til å tro. Minner ikke det hele litt om Arch Enemy? Ikke at det er noe drawback, men likevel. Jeg trykker post på sangen Of Ash And Torment, så kan du avgjøre selv.

Of Ash And Torment

Nekromantheon-We’re Rotting

Norske Nekromantheon fra Kolbotn ga i fjor ut en strålende plate kalt Diviniti Of Death, og nå dukker den første demoen deres fra 2007 opp, der du i tillegg får låtene som bandet ga ut på en split-singel med Abigail i 2008. Og dette er saker! Kjapp, brutal og helt nydelig thrashifisert speed-metal med deilig små-råtten lyd som passer perfekt til låtene. Necro-speed? De ti sangene tikker inn i gjennomsnitt på under tre minutter, og det er som å få en pose med bacon i ansiktet. Litt vondt i starten, men så går det opp for deg at du kan føle deg heldig. Tittelkuttet We’re Rotting under.

Nekromantheon-We’re Rotting

Black Tide-Post Mortem

Husker du småguttene i Black Tide? De ga ut en herlig debut i 2008, ble Pyro-favoritter med sin svært fengende rocke-metal, og spilte også på Hove-festivalen samme året. Da var de knapt ute av tenårene, og nå er de tilbake, både eldre og enda mer fengende enn forrige gang. Det handler om små-teknisk og klinisk heavy metal i samme ånd som In Flames og Trivium, men Black Tide er enda mer melodiøse, og jeg faller pladask. Perfekt kjøre-musikk. Perfekt synge-med-i-dusjen-musikk. Mykt som bare det, men ikke vær redd for det myke. Vær positiv. Vær et menneske. Nok en gang Pyro-favoritter. Dritbra. Åpningskuttet Ashes under her.

Black Tide-Ashes

Fairmount-Pulverize

Vi fortsetter mykt. Denne gang norsk mykhet. Fairmount er et Oslo-band som består av folk fra forskjellige verdensdeler, og albumet deres er faktisk kun utgitt i Sør-Amerika (!). Men la ikke det stoppe deg fra å sjekke dem ut om du liker rock. For dette handler definitivt mer om rock enn om heavy metal. Men vi liker rock i Pyro. Den saken er grei. Småtunge riff og gode låter gjør dette til en debut som virkelig overbeviser. For de som har gode følelser for band som Muse og Biffy Clyro kan dette være et lite eventyr. Indie med store gitarer. Fint det. Låten med den voldsomme tittelen Fake Souls And Molotov Coctails hører du under.

Fairmount-Fake Souls And Molotov Coctails

The Answer-Revival

The Answer. De skulle hatt en medalje for å holde den klassiske rocken i live. De Nord-Irske og svært hyggelige karene ga nyss ut sin tredje plate, og ikke stort er forandret fra forrige gang. Trygt og greit det. Det handler om rett-frem rock som kan fenge selv den mest tonedøve. Problemet denne gang, som alle gangene The Answer har gitt ut album, er at de mangler de helt store rocke-anthemene, og at de ikke klarer å holde kvaliteten gjennom hele platen. Revival er slett ikke et steg i feil retning, det er bare ikke et byks i riktig retning. Rival Sons laget en ekstremt bra classic rock-plate tidligere i år, og The Answer klarer ikke helt å følge opp. Den store positive overraskelsen er låten Nowhere Freeway som de gjør sammen med Lynne Jackman fra Saint Jude. En dame med fantastisk stemme. Hør sangen under.

The Answer-Nowhere Freeway

Tags: Black Tide, Blink 182, Bulk, Cage Of Torment, Chickenfoot, Fairmount, Junius, Nekromantheon, Sebastian Bach, The Answer

Pyro-stereoen november

Del "Pyro-stereoen november"

Neste sending

Siste kommentarer

Pyro på Twitter

Hør Pyro om igjen!

Info

Kontakt

Besøk