Jane’s Addiction er tilbake, men er de fremdeles fantastiske?

Jeg har ventet pÃ¥ gjenforeningsplaten til Jane’s Addiction i mange mÃ¥neder. NÃ¥ har vi endelig møtt hverandre. Ble det fest eller kolera?

Jane’s Addiction har vært et av mine absolutte favorittband helt siden jeg ved slump hørte albumet Nothing’s Shocking i en platebutikk i Bergen sentrum en tidlig høstdag i 1988. Den gangen var Jane’s Addiction bindeleddet mellom hardrocken og den alternative rocken, noe folk som Nirvana og Soundgarden nøt godt av flere Ã¥r senere.

Jane’s Addiction laget angstfull og hard rock som traff bÃ¥de de som likte heavy metal og de som likte indie. Det store gjennombruddet kom med platen Ritual De Lo Habitual i 1990, og ikke minst med hit-singelen Been Caught Stealing. Deretter gikk alt galt innad i bandet, og det første bruddet kom Ã¥ret etter. En gjenforening mÃ¥tte komme for et band som kun hadde laget to studio-album (de startet faktisk karriæren med en live-plate…), og da platen Strays dukket opp i 2003 var vi alle lykkelige igjen. For en kort periode. For det gikk selvsagt galt. PÃ¥ ny. Og vi som fans fikk nok en oppløsning rett i fleisen. Det skal ikke være enkelt.

Da trodde jeg at Jane’s Addiction var historie for godt, men her er de igjen, i 2011. Eldre og sikkert litt visere, skjønt det med vis er jeg ikke helt sikker pÃ¥. Men nok mas. Er den andre gjenforeningsplaten i rekken noe Ã¥ ta med seg videre i livet?

NÃ¥ er jeg usikker pÃ¥ om jeg som fan er ekstra kritisk eller ekstra blåøyd, men resultatet etter intens lytting pÃ¥ The Great Escape Artist de siste dagene er at Jane’s Addiction fremdeles har det udefinerbare og spesielle som gjør dem enestÃ¥ende i rocken. Det nye albumet matcher pÃ¥ ingen mÃ¥te mesterverket Nothing’s Shocking, men føyer seg pent inn rekken av gode utgivelser fra L.A.-eksentrikerne.

Det hele starter formidabelt med de fire første lÃ¥tene, som er sÃ¥ bra at jeg nesten mÃ¥ sjekke kalenderen. Underground er en gigantisk start med en klassisk Jane’s Addiction-oppbygning. End To The Lies holder standarden oppe pÃ¥ et skyhøyt nivÃ¥, Curiosity Kills gjør det samme, før vakre Irresistible Force tar albumet til en ekstrem topp. Svært mulig Ã¥rets aller beste sang. Uansett sjanger. GÃ¥sehud hver eneste gang. I’ll Hit You Back har definitivt ogsÃ¥ sine øyeblikk, men fester seg ikke like umiddelbart som de fire første.

Og sÃ¥ faller det hele litt i dass. En fin og nyvasket porselens-dass, men likevel i dass. NÃ¥ har aldri Jane’s Addiction vært redde for Ã¥ dra tempoet ned pÃ¥ platene sine. Men det at de velger Ã¥ legge sÃ¥pass mange rolige sanger etter hverandre er frustrerende. Twisted Tales er fin og poppete, men mangler det lille ekstra. Ultimate Reason har ogsÃ¥ sine øyeblikk, men er for enkel. Splash A Little Water On It er platens svakeste punkt med sin litt vel elektroniske tilnærming. NivÃ¥et dras litt opp igjen med rolige, men svært vakre, Broken People. Før Words Right Out Of My Mouth endelig finner igjen de store gitarene helt pÃ¥ enden av disken. SÃ¥ hva stÃ¥r jeg igjen med? Mer enn nok, viser det seg.

Jane’s Addiction i 2011 er ikke enestÃ¥ende, men har garantert laget en av Ã¥rets beste plater, og ikke minst er bÃ¥de band og plate bedre enn ved forrige gjenforening. Jeg er lykkelig.

P.S. Om du fÃ¥r tak i dobbel-versjonen fÃ¥r du med en live-bonus-plate fra en konsert tatt opp i Mexico i april. Det er saker. Bonus indeed. For Jane’s Addiction er et fenomenalt live-band. Noe alle som sÃ¥ dem pÃ¥ deres eneste konsert i Norge (Rockefeller 2003) kan enes om. Live-platen er intet mindre enn fenomenal. Og langt mer rocka enn The Great Escape Artist. Men begge lyser opp livet mitt som en lysløype.

Sjekk videoen til magiske Irresistible Force under.

Tags: Jane's Addiction, The Great Escape Artist