Enslaved rapporterer fra Amerika-turen 2011, del 2

Ville du hørt heavy metal fra denne karen? Selvsagt ville du det. Og ikke minst lest Ivars andre del av opplevelsene rundt i Nord-Amerika. Nok en gang anbefales det hele varmt.

Enslaved er på turne i USA og Canada og Ivar Peersen leverer nok en gang herlige fortellinger fra livet på landeveien. Del 1 kan du lese her. Vi gir ordet til Ivar, og sier velbekomme:

Første kapittel ble avsluttet i Toronto, og deretter gikk turen sørover til Columbus, Ohio. Vi har hatt nok en flott uke. Men før jeg går i gang for alvor, må jeg oppklare, opphente og utbrodere litt her.

Jeg pleier ikke bry meg så veldig om kritikk av bloggene mine; jeg er invitert av Pyro til å skrive ned disse dagbøkene fra veien, og invitasjonene kommer som klokkearbeid (like clock work?) hver turne så jeg antar at Pyro-gutta er fornøyd med innholdet. En blog er jo en høyst personlig ytringssfære, og mitt liv dreier seg foruten om musikk og familie mye om La Dolce Vita: det gode liv; mat og drikke. Og det er det jo ikke alle som er så veldig interessert  i. Det finnes nok av folk i mitt eget band som driter i bloggene, og det er jo folk som er på samme turneene. Det skulle vel si sitt, hehe. Men hvorfor plutselig denne litt defensive innledningen? Jo, det har gått opp for meg at jeg kan ha stått for tidenes utelatelse i første/ forrige blog. I min smaking og tørsteslukking presterte jeg å utelate selve rosinen i pølsa fra første uken. På New York-showet, som var utsolgt (får ikke sagt det mange nok ganger), fikk Grutle besøk av sin gode venn Tony Harnell (ex-TNT) og hans britiske kjæreste. De tok turen innom backstage før konserten, og praten gikk løst om vår og hans karrierer, før vi kom inn på kveldens setliste. Tonys øyne lyste opp da vi nevnte at vi kom til å gjøre “Immigrant Song” av Led Zeppelin som første ekstranummer. Han kunne fortelle at han hadde gjort den låten i sine yngre dager. “Hvorfor ikke gjøre den med oss?”, spurte vi, og hans festmø hjalp villig til med å gi Tony siste dytten som skulle til for å få han med på ideen. Så da har vi altså gjort “Immigrant Song” med Tony Harnell på vokal i New York. Check. Så ja, jeg skal ta selvkritikk for å ha utelatt en sånn hendelse, mens stekte poteter og mikrobryggerier kom med. Når det er sagt; jeg kommer til å fortsette som før med relativ stivt fokus på mat og drikke. Er ikke det ekte nok, så er det bare å sitere Tool fra låten “Hooker With A Penis”: “I sold out long before you even heard my name”.

Og der var vi i Columbus, klar for en ikke altfor innholdsrik dag. Det skulle vise seg at byen var stengt fra rundt midt på dagen. Saklig på en lørdag… Jeg, Grutle og Arve drev rundt i timesvis uten å finne så mye som et halvåpent spisested. Det vil si, skjebnes ironi ville det slik at det eneste stedet med mat som var åpent var to meter over gaten fra klubben. Selve den opplevelsen var ikke det helt store å skrive hjem om, så vi går rett til konserten. Lørdag kveld i Ohia skulle vise seg å fungere riktig så bra. Vi følte at “Ohio-forbannelsen” ble løftet for en kveld, for vi har stort sett opplevd byen og delstaten som temmelig kjedelig og lite imøtekommende tidligere. Men denne kvelden skulle vi se en annen side! Det var bra med folk og stemningen sto i taket. I etterkant av konserten fikk vi besøk av en lokal gjeng unge metal-fans med spesiell interesse for Norrøn historie og Åsatru. De var langt ifra noen obskur sekt-aktig gjeng, tvert i mot var de en samling høflige og trivelige mennesker. Et par flasker mjød hadde de også med seg til bussen. Vi sparer de til avslutningskvelden i L.A. om en uke (kjenner allerede at jeg er litt bekymret for den kvelden). Etter en lengre passiar med de lokale hedningene var det tilbake til moderskipet og tur mot Chicago.

Vel fremme i Chicago så vi til vår skuffelse at vi var langt unna selve Chicago. Fet klubb, fint vær og muligheter til å sitte på taket og gasse seg, men selve byen var for langt unna, og akkurat den var jeg klar for å utforske. Det ble med en times spasertur i retning skyskraperne litt seinere. Dagens omverden-stimuli var det vår norske venn Finn Arne som sto for. Han og kompisen var i Chicago på weekend-tur og fikk like godt med seg en Enslaved-konsert mens de først var i gang. Det kan kalles entusiasme med internasjonalt tilsnitt! Et lite stykk Norge hadde de også med seg; siste utgaven av Metal Hammer Norge. Det hjalp på hjemlengselen, og førte også til en lengre debatt på bussen om oversettelsene fra engelsk/amerikansk til norsk. Enkelte røster hevdet at de kanskje sliter litt med samme mangel på “connectivity” som norsk film av og til har gjort (snakker folk sånn?). Jada, vi går tur, diskuterer norsk språks utvikling og hviler ettermiddagslur på bussen. Vi er en gjeng norske pensjonister på tur, jeg er fullstendig klar over det.

(Grutle i Enslaved spiser et pittelite måltid)

Så parkerte vi forhåpentligvis for siste gang utenfor klubben Station 4 i St. Paul, Minneapolis sin tvillingby. Vi har hatt mange gode konsertopplevelser der, og kveldens konsert var for så vidt helt grei. Det er bare at klubben er så jævlig nekro. Her snakker vi ikke om “melk som har stått to dager for lenge utenfor kjøleskapet”-nekro, vi snakker “å faen, var det der jeg la den orangutangen som døde av byllepest for 32 år siden”-nekro. La oss begynne med det basale; igjen, ingen backstage. Det som gjør det ekstra ille på dette stedet er at det var backstage her før, riktignok en av de mest mugne og dystre backstagene. Myten skal ha det til at det ble begått mord der, og at det er lik i veggene, men like fullt var det en backstage. Den ble mer og mer forfallen for hver gang vi var innom siste årene, men i stedet for å pusse den opp har eieren like greit bare stengt den av. En tankegang jeg er ganske sikker på et par nære kollegaer i musikkbransjen kan sympatisere sterkt med; men like fullt en ganske teit filosofi. Ok, så er vi tilbake på dette med toaletter da. På herreutgaven kunne vi igjen konstatere at dør inn til porselenstronen var fraværende. Denne kvelden ble det desverre nødvendig med et besøk; hovedsaklig på grunn av inntaket av en ikke helt kjempefersk italiensk skinke tidligere på dagen. Hva gjør man? Jeg henvendte meg høflig til en jente som vasket hendene på dametoalettet og forklarte at det manglet dør på mitt rom, og spurte ydmykt (ja, det var ganske ydmykende, tro meg) om det var et problem om man lånte et avlukke på dametoalettet. Joda, ingen problem, hun kunne stå utenfor og forklare de andre jentene og alt var ok. I det jeg takket og skulle gå inn på et avlukke, kom det løpende en vakt som ropende heiv meg ut av dametoalettet (noen som har blitt hevet ut av damedass noengang?). I følge han var dette vanvittig ulovlig og hele baren kunne bli stengt dersom sjenkemyndighetene foretok en kontroll og fant en herre på dametoalettet. Jeg fulgte selvfølgelig oppfordringen. Å bli utestengt fra et sted man skal spille om tre timer er jo ikke helt kosher, men som den kverulanten jeg er sjekket jeg litt med andre lokale og det amerikanske crewet vårt, og det finnes nok ikke noen lov som fratar folk skjenkebevilgnigen dersom de finner skjegg på dametoalettet. De ville sannsynligvis bare bevise at de faktisk kunne behandle band enda dårligere enn vi trodde.

Vel, vi overlevde, og mye annet med dagen var positivt. Men før jeg gir meg med sytingen: siste punkt på listen over gode grunner til aldri å spille der igjen er muggsoppen i veggene og scenegulvet. På et tidspunkt under konserten førte denne spennende og rause soppfloraen til at vokalist Grutle like godt kastet opp etter en låt. Knall. Konserten gikk greit nok, og ikke mer, selv om publikum ikke vant noen premie for å være overentusiastiske. Kanskje muggsoppen og fraværet av sanitære forhold preget dem også? Ok, nok klaging (jeg er jo stort sett positiv, yes?). Det var mye trivelig som skjedde også, for all del. Vi går tilbake til begynnelsen; vi fikk anbefalt frokost på Micky’s Diner. For første gang på turen la alle fem gutta i bandet ut på leting sammen. Det gikk ikke mange minuttene før man husket hvorfor vi sjelden legger i vei i samlet flokk; gradene av morgenkvikkhet, -grettenhet og -måpådasshet er såpass ulik at samspillet er relativt dårlig og ufruktbart i situasjoner hvor man for eksempel skal finne en diner et eller annet sted i en ny by to sekund etter at man har stått opp. Vel, vi fant fram, og det var verdt leitingen. Micky’s var en diner av gamleskolen; formet som en diger campingvogn med en lang bardisk hvor maten ble servert. Klassisk oppsett og klassisk frokost; egg, bacon, hash-browns og melk. Fin-fint. Det som virkelig satte prikken over i-en var et storfint besøk på bussen rett før vi skulle på scenen. Bryggerisjefen sjøl fra Surly Breweries, Todd Haug (som alle andre i Minnesota har han vel norske aner han også) kom innom bussen med intet mindre enn fire fulle brett med samples, og rosinen i pølsen; en Russian Imperial Stout på en skikkelig flott litersflaske. Samplesene har vi tatt godt for oss av (særlig kaffe-lageren var suksess), mens storegutt spares også til siste konsert (igjen kommer denne snikende følelsen av uro med tanke på avslutningsfesten). Takk Todd! Ta turen innom www.surlybrewing.com for å lese mer om dette. Og med det sier vi farvel til Station 4 og St. Paul, sannsynligvis for siste gang, vi prøver tvillingbyen Minneapolis neste gang!

(Bryggeren Todd)

Winnipeg selv var en trist affære, i alle fall den delen vi befant oss i. Det er noe ekstra tragisk å møte alkoholiserte inuitter drivende i gatene rundt i Canada. Vi andre har jo på en måte funnet opp driten selv, og dermed skapt våre egne alkoholproblemer; mens mange av urfolkene ble påtvunget og lurt inn i sprittåken som en del av takeover-strategiene til våre ikke akkurat etiske forfedre i sin kolonialiseringsiver. Fytti. Det som kanskje var litt mer overraskende var at det var mange indere og hinduer i Winnipeg. Et lite håp steg i magene da det var en indisk restaurant rett ved klubben, men ethvert lysglimt og drømmer om koriander og chili ble pulverisert i en smakløs smørje som ikke lignet noenting; aller minst indisk mat Nei, nå begynte uken å anta et litt dystert preg hva mat og drikke angikk. Konserten derimot, gikk kjempebra. Det kom en del folk, mer enn vi hadde håpet på her ute i ingenmannsland, og en Grutle i storform ga dem ikke annet valg enn å gå totalt bananas, noe de like godt gjorde. Klokt valg.

Så var vi i Regina. Det uttales merkelig nok på samme “måte” som “vagina” (engelsk); skulle tro det var mindre belastende å uttale det på “norsk vis”, med “i” som i “Mo i Rana”. Og de lokale korrigerer deg hvis du prøver å uttale på feil måte, Javel, om de vil seg selv så vondt, vær så god. Jeg og Grutle tok en god spasertur (pensjonister, ja) rundt i byen som var fin, ren og ganske folketom. Etter å ha blitt både tørst og sulten var turen endelig kommet til en begivenhet vi hadde gledet oss til de siste dagene; et besøk på Bushwakker Brewery Restaurant, en restaurant som brygget sitt eget øl. Brygget var helt utmerket; fra lyse lagere til mørke portere. Høydaren var likevel villsvinburgeren med bacon, som satt som et skudd. En kjapp lydsjekk seinere var vi tilbake i baren, og fikk slått av en prat med en svært hyggelig bartender som viste seg å være halvt norsk same og halvt inuitt. Vi fikk lært han hva Snakebite var (det er faktisk godt og mandig med skikkelig cider, dvs usukret cider, f.eks irsk Magners, de greiene folk drikker på i Norge er mer rusbrus med en slags “cider-smak”). Vi var forberedt på lite folk, men det ble heldigvis ikke ille i det hele tatt, og det de manglet i antall tok de definitivt igjen på entusiasmen. Suksess!

(To tette og en badehette)

Alright, da var siste dag i uke to kommet, og byen var Edmonton, fortsatt i Canada. Denne gangen skulle vi spille downtown, så jeg og Grutle fikk turnebussen til å hive oss av ved The West Edmonton Mall, et av verdens største kjøpesentre (vi spilte inne på en klubb i kjøpesenteret forrige runde), og avla vannland der et besøk. Ny badehette ble innkjøpt og vi heiv oss i vannet. Utrolig digg! Tid for en kjapp fish & chips-frokost ble det også før vi busset ned til lydsjekk. Før konserten ble det flottenfeiere med restaurantbesøk, hotpot med alskens sjømat, drinker og et par øl seinere følte vi oss temmelig klare for konsert. Det kom bra med folk, selv om vi kanskje hadde håpet på enda litt mer folk etter forrige rundes storsuksess i denne byen. Vel, vi skal jo ikke bli helt bortskjemt selv om denne runden har gått sinnsykt bra. Snart nærmer østkyst-USA seg og det kommer til å bli ellevilt, so stay tuned! Snakkes om ca en uke, om vi overlever avslutningsfesten i L.A. Host….

Tags: Enslaved, Ivar Peersen, reiserapport