Ivar fra Enslaved gir oss ny tur-rapport fra selveste USA

Ivar Peersen fra Enslaved er nok en gang på tur i USA med bandet sitt Enslaved, og leverer tradisjonen tro svært lesverdige rapporter til Pyro. For en vakker verden vi lever i.

Vi gir bare ordet til Ivar med en eneste gang, enjoy.

REISERAPPORT FRA USA, del 2:

Et sikkert høsttegn er at Pyros blog fylles opp av uvesentligheter og halvsannheter direkte fra Enslaveds turnébuss der den durer rundt og rundt i Nord-Amerika. Således også i år. I skrivende stund er første uke, og vel så det, overstått. Det er alltid en del arbeid i forkant av turneer, spesielt de som finner sted på denne siden av dammen. Første, og store, bolk er visum. På 90-tallet kunne de av oss som var for sløve til å skaffe skikkelig arbeidsvisum slenge på en hawaii-skjorte og ha gitaren på ryggen, mens man serverte en eller annen elendig historie om at man skulle finne open mic-kvelder på puber rundt i Statene og “jamme”.

I verste fall fikk man kritikk for at historien var for dårlig og bedt om å ordne med papirene til neste gang. Så kom 9/11; en av historiens kanskje mest episke uttrykk for fanatismens udugelighet, og så var det slutt på moonwalking over grensene med turistvisum. Det inkluderer en voldsom søknadsprosess (som du må få noen i Statene til å utføre for deg) og intervju på Den Amerikanske Ambassade i Oslo. Før varte vanlige artistvisum i et år, mens de nå kun varer lengden til turneen man skal på. Når det koster noen tusen kroner per person i bare ren søknad, pluss reise til og fra Oslo for oss med dialekt, sier det seg selv at det er temmelig belastende for økonomi og tidsskjema.

Så denne gangen bestemte vi oss for å prøve å få et utvidet artistvisum for tre år. Den typen visum de gir “artists with extraordinary abilities”. Vel, de som har sett oss hive innpå kyllingvinger og øl kan jo attestere på våre ekstraordinære evner; men i denne sammenhengen er det det “artistiske” som skal vurderes. Jeg påbegynte prosessen i mai, og betalte noen tusen dolares i ekstragebyr for å sikre rask saksbehandling. Man må ha minst (!) seks måneder på seg for å ha en sjanse uten ekstragebyret. Onde tunger vil kanskje kalle akkurat den finten for byråkratisk utpressing, uansett bare å forholde seg til det som det er. Alt gikk i henhold til planen før vi gikk på en skikkelig Catch 22-smell tidlig august. Hovedmusiker- og personell-søknadene kom fra hverandre i prosessen og plutselig kom det krav til begge hver for seg om at de ikke kunne ferdigstilles før den andre var godkjent. Det er jaggu ikke lett å få med to søknader som hver for seg står i stopp-modus i påvente av godkjennelse av den andre. Et par uker med daglig ringing, megling og kosesnakk (kjefting funker ikke med amerikanske immigrasjonsmyndigheter, om noen trodde det) fikk vi til slutt proppen ut av prosessen, og en liten uke før avreise kunne vi avlegge ambassaden i Oslo et besøk. Som sistemann kunne jeg noget lettet plukke opp passet i rekommandert sending på mitt lokale postkontor ganske nøyaktig 20 timer før avreise. Puh.

(rapporten fortsetter under dette sexy bildet av vokalist Grutle)

Det skulle også vise seg at et opprinnelig påtenkt supportband ikke begynte prosessen i mai (for å si det sånn), og de meldte avbud et par høflige uker før turnestart. Vel, takk de Norrøne guder for Junius; et sinnsykt fett melodisk doom-band fra New York og Boston som stilte opp på øyeblikks varsel og dermed var line-upen komplett med Alcest fra Frankrike som direct support.

Ok, så var vi landet i det forgjettede land, og det første som inntraff var vel egentlig trommis Cato Bekkevold sin bursdag etterhvert som vi passerte midnatt. Han fikk en buffè av gaver: Don King-parykk, Darth Vader-skjorte, South Park DVD og mer til. Fin start for Bekkis der første konsert skulle finne sted i Springfield, Viriginia, på en klubb vi kjenner godt etterhvert; Jaxx. Litt på godt, men stort sett på vondt. Klubben er symbolsk på enkelte klubber i Statene: ingen backstage (nei ikke i det hele tatt), så man er prisgitt kjøretøyet man har med som oppholdsrom. Ingen dusj, og er man heldig er det en porselenstrone med dør på herretoalettet. Ikke så enormt stilig å slite med chili-mage inne på et offentlig toalett uten dør mens fansen går forbi på vei til urinalene. “Yo dude, great new album, sorry for your stomach!” – “nnnngggghhh – ehh, thanks – cough, cough…”. Det er ikke mye vi krever (faktisk), men et minimum av verdighet tillater vi oss å forlange. Vårt kjære Amerika; så langt fremme på noe, så langt bak på annet. Jaja, tilbake til konserten – den gikk så det suste, og ingen slet med mageproblemer. Oppmøtet var riktig så bra, tar jeg ikke feil var det vår beste på Jaxx så langt. Det lokale markedet hadde et rikholdig utvalg av øl, også amerikansk mikrobryggeri-kultur. Det ble et par smaksprøver, men ingenting stakk seg veldig ut. Det mest minneverdige var nok gjenforeningen med en duggfrisk Pale Ale fra Sierra Nevada, en evig slager.

Turen gikk videre til Millwale i Pennsylvania og klubben Mr. Small’s Theatre, en venue vi besøkte på både Opeth- og Dimmu Borgir-turneene i henholdsvis 2009 og 2010. Det føltes selvsagt litt stilig å være tilbake som headlinere på egen turné, og stedet er riktig så bra. Det fine med å reise tilbake til steder vi har vært på tidligere er utviklingen av stamsteder, for eksempel for frokost. I Millwale har vi lagt vår elsk på et sted som er kombinert diner og apotek (!) – og siden sist hadde tydeligvis mange flere fått opp øynene for dette brilliante stedet. Køen for frokost og lunch (driver ikke med brunch på amerikanske småsteder) klokken 11.00 var rett og slett så lang at vi ga opp første forsøk. I stedet ble det utforsking av den lokale vinylsjappen for Grutle (som han oppdaget sammen med Micke fra Opeth for to år siden), fotballkamp på buss-TV for Herbrand, film og internett for Bekkis og Ice Dale mens jeg selv la ut på fottur i retning nærmeste by som var Pittsburgh. Turen langs elven var forfriskende og en anelse psykedelisk: i en klaring i skogen hadde en gjeng positive mennesker rigget opp telt hvor de laget mat, spilte boulle og lot seg underholde av det som må ha vært verdens dårligste jazz-improv-band. Tre karer med fete instrumenter hadde veldig lyst til å bedrive improvisert taffel-jazz; men hadde nok ikke latt det synke helt inn hvilke krav til teori og lynrask kalkulasjon blandet med instinktiv groove det krever. Jeg gjorde et halvhjertet forsøk på å filme galskapen, men ble så flau at det bare endte i at jeg løp forbi halvleende. Jeg kom meg inn til Pittsburgh og snudde tilbake for et nytt forsøk på frokost på diner-apoteket. Denne gangen gikk det greit og det ble egg, Canadian bacon, stekte poteter og pannekaker. Sweet. Oppmøtet på konserten var også bra, slett ikke langt unna folkemengden vi opplevde på siste supportjobb der. Det ble senere på kvelden påpekt fra scenen at det også var godt å se denne ombygde kirken bli brukt til noe nyttig.

Vi gleder oss alltid fælt til New York-konsertene, og denne dagen var intet unntak. Vi parkerte utenfor Gramercy Theatre på East 23rd Street, og jeg strenet rett avgårde til Heartland Brewery midt på Union Square, ikke så langt unna. Tredje dag på turen og det var på tide å innta noe spennende nytt brygg. Indiana Pale Ale ble en ny favoritt, mens Farmer Jon’s Oatmeal Stout også satt som et skudd. Av godbiter til å gå attåt ølet var panerte pickles og quesedillia uovertruffent. Idyllen ble bare avbrutt av en kjapp tur innom klubben for lydsjekk og en klin kokos fyr som skulle ta alle der han sto og skrek midt på Union Square før en psykriatrisk ambulanse kom ulende for å hente ham. Kunne dagen bli noe særlig bedre (for meg, ikke sistnevnte stakkar)? Å jada, det endte i en heidundrande konsert, utsolgt og gode greier. You’ve gotta love the Big Apple. Et par av gutta hadde til og med krefter til å ta et par drinker ute på byen, mens undertegnede sleit såpass med blandingen av jetlag, en dag med god mat og drikke, og blandingen av intervjuer som trakk ut og turnebusser som ikke kom der man sto og ventet på fortauet at det ble tidlig kveld i fjosen.

(Bryggeri-tour i Boston)

Turen gikk uansett videre til Cambridge, rett utenfor Boston. Dagen her ble rolig, med frokost-torilla og lunch-falafell mens riggingen pågikk frem mot lydsjekk. Cambridge hadde rett og slett et solid utvalg ulik mat å by på. Dette er for øvrig stedet supportbandet Junius opprinnelig kommer fra, før de flyttet sørover til New York. Sjekk for all del ut både de og Alcest om dere ikke har gjort det enda! Ja, ok – konsert ble det igjen, og jaggu landet vi ikke på utsolgt igjen! Nå er det snakk om klubben The Middle East i Cambridge, MA, for all del (og ikke Yankee Stadium), vi er klar over det, men likevel er det veldig stort å se hvordan publikumsmassen vokser i Statene! Med de positive tankene i hodet tok vi et par glass på de lokalene pubene før det var tid for en fridag i Boston, enda en av våre favorittbyer. Vi fikk pusset oss opp på hotellrommet før vi la i vei mot nærmeste togstasjon for toget downtown.

Første stopp var en omvisning på et av våre favorittbryggerier; Samuel Adams. Turen begynte med en test av to nye ølsorter hvor den som fikk flest stemmer av de besøkende var den som skulle slippes på markedet. Vår alles favoritt var en mørk Stout-lignende sak som slo en litt puslete Lager ned i støvlene i våre ganer. Selve turen gikk gjennom bryggeriet, med smaking på ulike ingredienser; korn, humle og til slutt selve resultatet: ølet. Vi fikk smake deres klassiske lager, samt en meget frisk IPA. Nydelig. Fast bestemt på å opprettholde dette ekstremt høye nivået la jeg, merchselger/ turmanager Vicky, Grutle og Bekkis i vei mot en annen del av Boston for å teste ut det som av mange ble kalt Bostons best restaurant for fisk og sjømat: Atlantic Fish. Er man i Boston må man nesten søke mot det våte element (hvis ikke internett og fastfood på bussen virker mer fristende, hver sin smak). Selv hadde jeg en enorm opplevelse i form av Østers Rockefeller (østers gratinert med spinat og relativt tung ost) til forett og havabbor med hummer-ravioli til hovedrett. Grutle og Cato gikk amok med henholdsvis 2-kilos hummer og tidenes største sjømat-tallerken. Kelneren advarte unge Bekkevold om at svært få (mindre enn 10%) klarte å fullføre mastodon-retten, og ble relativt storøyd da det kjekt ble spurt om mer brød for å få med all kraften når skålen var tømt. Samtlige retter ble bønnhørlig akkompagnert av Sam Adams sin October Fest øl på tapp, selvsagt. For en dag!

Første tur over grensen til Canada gikk helt fint, og dermed var vi fremme i Quebec. Vi var tilbake på klubben Imperial de Quebec, som alltid er et velkomment reisemål, med både vaskemaskin og toaletter backstage. Frokosten ble en grønnsaksrik tallerken på en libysk sjappe rett over veien, og det var såpass velsmakende at jeg og Grutle likegodt la middagen til samme sted. Da ble det souvlaki med lammekjøtt. Dagens utflukt ble lagt til Quebec’s høyeste punkt, borgen hvor byens innbyggere forsvarte seg mot engelskmennene noen hundre år tilbake. Vi skulle gjerne visst mer, men ettersom absolutt alle plaketter, minneinnskripsjoner og skilt utelukkende var på fransk, var det bare fragmenter som “1776”, og “1800” vi forsto noe av. Men flotte bygninger, noen raffe kanoner og det sedvanlige innslaget av psykedelia gjorde turen minneverdig.

Dagens innslag kom da vi gikk innimellom borgveggene ned noen trapper og kom over en ung fyr som sto i bar overkropp og så helt forvirret ut over at det kom folk. Han sa noe på kanadisk-fransk (som vi skjønner enda mindre av enn “vanlig” fransk) og vi kunne bare si “no french, pardon” og hastet videre før han tok av mer klær. Bak oss hørte vi “sorry” og så var fyren borte i borgmuren igjen. Tilbake nede i byen ble det konsert. Denne kvelden uten all verdens med folk, men i følge de lokale er markedet i Quebec i en slags vedvarende krise, så vi bestemte oss for å være glad for at det var såpass bra som det var. Merchsalget var faktisk sjokkerende bra, så alt i alt var vi igjen godt fornøyd med dagen, og suste avgårde videre til Montreal. Her besto mye av dagen av å hate Internett og alle dets avleggere. Samtlige jobbet med å komme på nett for å snakke med våre kjære hjemme i Norge, gå i nettbanken, få unna arbeid etc, mens nettet gjorde sitt beste for å gå i luften akkurat på de meste kritiske øyeblikkene. Eltter tre-fire timer med dette og setningen “we’ll see what we can do about it” med fransk aksent, fant jeg, Grutle og Ice Dale ut at en spasertur kunne være like greit. Og det var det; vi fikk spist en solid runde appetizers på sportspub, kjøpt den nye til Mastodon på CD (som var garantert var mye kulere enn å laste den ned fra Pirate Bay, så det så, vi hadde det så gøy i den butikken) og kikket i vinduene i byens homsedistrikt. Premien for minst subtile vindusutstilling gikk til butikken med følgende fire artikler utstilt; et stykk gigantisk apparatur motorisert av håndsveiv hvor apparaturets og den mekaniske kraftens sluttpunkt var kronet med en enorm gummi-penis, bak dette stykket ingeniørkunst sto det på en hylle fra venstre mot høyre utstilt: et stykk halvstor tube med glidemiddel, deretter et stykk 5 liters dunk (!) med glidemiddel og til slutt kronen på verktet: et ti-litersspann med spesialvaselin. Forundret og inspirert gikk vi tilbake til klubben og gjorde et ganske så fett (!) gig med nok et meget solid oppmøte, og desverre førte parkeringsproblemene til at vi måtte dra avgårde før for mye feststemning fikk bredd seg.

(Herbrand på Canadas mest usunne restaurant)

Så var allerede en uke i ferd med å ha gått; og bussen sneglet seg inn de trange gatene til klubben Opera House i hjertet av utkanten av Toronto. Det var en liten stund siden vi hadde vært her før, og denne gangen skulle vi ha med oss en skikkelig mandig brunch (“mandig” og “brunch”; lar det seg kombinere egentlig? Tydeligvis. På Dangerous Dan’s, restauranten med mottoet “Probably Canada’s most unhealthy restaurant” og skiltet i inngangspartiet som sier “Meat is Murder – Delicious Murder”. Med slående menytitler som “Colossal Colon Clogger Combo” og “24oz Bulls Balls Burger” var det vanskelig å bestemme seg, men etter at hele bandet hadde hevet innpå, var det ikke mange som uttrykte skepsis over at “Double D” hevder å ha Torontos beste burger. “Verdt et besøk til Canada alene” er kanskje å ta litt hardt i, men ikke langt unna sannheten (relativt sett, i forhold til andre ting.. ehh).

Vel, det var fredag, så det ble kjøpt inn litt rosevin for å krydre virkeligheten litt ytterligere, og vi ladet opp med nye Mastodon-skiven på anlegget i bussen. “Snakk om bra plate, gutter!”, var en slags felles konklusjon. Men det mest fantastiske var musikkvideoen som fulgte med til låten “Deathbound” hvor diverse Muppets går bananas som følge av solformørkelse. Her snakker vi vår type humor, enkelt og greit. Stemningen var på topp, og den tok vi med oss på scenen! Her var det temmelig stinn brakke (igjen, it’s happening!) og konserten gikk meget bra. Og litt fest ble det tid til etterpå, før trøtthet igjen førte sementluen ned over pannebrasken min og jeg la meg nedpå for å hvile litt.

Snakkes neste uke, dette er moro, så bli værende på denne kanalen (altså; stirr på denne siste setningen i en hel uke)…

-Ivar

Tags: Enslaved, Ivar Peersen, reiserapport, turblogg