Dunderbeist gjennom Europa del 4

Dunderbeist leverer siste reiserapport fra sin begivenhetsrike tur rundt i Europa som oppvarmingsband for Fear Factory og Devin Townsend Project. Strålende underholdning, nok en gang.

Dunderbeist har levert ord på ord om sine opplevelser på motorveier og vannhull rundt i Europa de siste ukene, og siste og fjerde del av eventyret kan nytes under. Om du har glippet på noen av de andre reisebrevene finner du de her og her og her.

Dunderbeist
”The epic industrialist tour”
Turnedagbok del 4 av 4

Onsdag 23. november- Day off – Sevilla, Spania

AU!

Vi våkner bakfrem, opp ned, og vrengt som svettegymsokker etter kula i Sevilla. Fortsatt i Sevilla. Fortsatt på tysk monsterbuss. Moro med ei fyllekule, ikke like moro å våkne etter en. Men stemningen blant beistene er faktisk overraskende god, spesielt etter at gårsdagens hendelser graves frem igjen på både kamera og på folkemunne. Latter og kaffe er fin medisin. Men den aller beste medisinen er mat. Feit mat, gjerne spansk. Så vi samler våre tynnslitte nervetråder og våger oss ut av bussen i retning Sevilla sentrum på tapasjakt.
Dessuten trenger alle sårt en dusj siden slike fasiliteter ikke alltid er like tilgjengelige, spesielt ikke for et supportband som helst skal vente til de 18 amerikanerne har fått badet seg i ”luksusen” først. Ingen nordmenn skal komme her å bruke opp varmtvannet må du skjønne..

Så det første vi gjør da vi ankommer sentrum av den svære Sydenmetropolen (ja, vi er idioter fra Hamar, så for oss er dette verdens største by, spesielt på en sådan dag) er å booke oss et par rom på Hotel Macarena (no shit!), og vi får vasket av oss flere dager med konsertsvette og navlelo, slappet av litt, og skypet med våre bedre halvdeler hjemme. Medisin del 1, check!Medisin del 2 er da altså mat. Og det ble aldri tapas, men det ble en deilig treretters feit junk-orgie på en spansk kneipe, bestående av mye kjøtt, jalapenos, ost og bacon og da works. Deilig!

Lite mer å rapportere hjem om fra denne dagen siden vi var så slitne hele gjengen at vi dro sporenstreks tilbake til bussen og kræsja i hver vår bunkers med hver vår laptop og headset og oppdaterte oss på siste episoder av Sons Of Anarchy, The Walking Dead, Dexter, Homeland og denslags…. Natta Sevilla!

Torsdag 24. november – Penelope, Madrid, Spania

Ronny Reiseleder blir vekket av en fortvila Dennis Busssjåfør som sliter med ustabil GPS og trange gater i digre Madrid. Kartlesning og hjelp behøves. Etter å ha funnet frem gjennom tredve enveiskjørte smug med millimeter-klaring til monsterbussen, og fått El Puddingen og crewet (lokalpromotøren for Spania-jobbene) til å løfte vekk en feilparkert bil (it never ends!), og jaga vekk ei illsint El Borghild på verandaen i etasjen over (2 stk monsterbussen ødela jo den flotte utsikten hennes måtte vi forstå!) så kunne vi endelig senke skuldrene. Trodde vi..

Først begynte parkeringsvaktene å bry seg veldig, deretter kom politiet, og til slutt stod det en gjeng av parkeringsvakter, politi, promotører, bussjåfører og turnemanagere i en klynge og diskuterte på tysk, spansk og engelsk om hverandre de neste to timene! Mens alt dette kakleriet pågår får vi plutselig overraskelsebesøk fra en kompis hjemmefra, Jonas, til alles (minus Katrine og Ronny som sto bak hemmelighetskremmeriet) store sjokk! Han har reist hele dagen for å joine oss på busstur videre, og etter å ha fått prekviert en bunkers på bussen og jekket seg et par velkomstpils blir han kasta ut i eventyret.  Dennis Busdriver forsvinner plutselig fra hønseflokken som krangler utenfor bussen, og syntes plutselig nå var det perfekte tidspunktet å finne seg et myntvaskeri for å vaske litt skittentøy.

Så når endelig flokken kom frem til en løsning på alt, og bussene måtte flytte seg umiddelbart ellers ble hele gigen avlyst (!), var ikke sjåføren vår å få tak i, og alle begynte å hisse seg opp igjen og løpe rundt i ring. Med stresspuls på 300 fikk Ronny endelig tak i Dennis som nekta å forlate klesvasken sin! Vi kunne heller ikke passe på den siden det samtidig var tid for soundcheck med den lille tiden vi hadde til det. Så da måtte vi be nyankomne Jonas om å finne vaskeriet, for så å passe på klesvasken til Dennis som måtte løpe tilbake til bussen sin, få huden full for forsvinningsnummeret, før han endelig fikk flytta på bussen. En times tid etter tikker det inn en sms fra Jonas på vaskeriet:

”Håper sjåføren deres dukker opp snart for jeg holder SERIØST på å pisse på meg!”. Hehe. Han knep igjen som en helt og kom tilbake til konsertstart med en pose rene klær og en sprengfull blære han endelig fikk tømt!

Chaos AD var endelig over, og det var showtime for spanske beist! Standarden på Penelope i Madrid var som spanske venues flest, altså liten plass, mye teknisk knot og slappe røykehuer av noen lokalteknikere. Men vi kom oss i mål, og fikk blåst den spanske hovedstaden godt med hedmarkske dundertoner!

Så var det duket for fest igjen. Vi hadde jo tross alt ikke tatt en fest på to dager (!), og dessuten måtte jo Jonas ønskes hjertelig velkommen. Og fest vart det. Faktisk såpass at noen av oss på slutten av kvelden fikk en streng skjennepreken fra Devin-tourmanager Paul om skjerpings! Unødvendig, ja, men igjen kanskje også nødvendig slik at vi holdt oss litt mer i skinnet på resten av turen. I hvert fall sånn i full offentlighet. En morsom kveld i hvert fall, som endte i at vi spredte oss over den ganske byen på diverse puber, og samlet oss igjen i et parkeringshus rett under det kongelige spanske slottet i de sene timer der bussene befant seg. Buenos Notches Madrid!

Fredag 25. november – Rock City, Valencia, Spania

Syden, beibi! Alle hadde gleda seg fælt til Valencia som i følge Ronny skulle være det varmeste stedet på hele runda. I følge YR var det 30 grader og sol i Valencia, og det var rett før badeshortsen kom på at noen tok en liten dobbeltsjekk og fant ut at det også er en by som heter det samme i Venezuela i Sør-Amerika.. Smekk på pungen, men allikevel var det t-skjorte vær så vi kunne ikke klage.

Fortsatt var spillestedet plassert på El Alnabru, så vi var like idiotisk usentralt igjen, og da ble det å finne seg en kinamatsjappe i lagerland. En kinamatbuffet som for øvrig var latterlig bra og billig. Ikke dumt, i hvert fall ikke for oss andre. Men tromme-John begynte å få magetrøbbel etter dette, og det skulle komme til å prege resten av turneen for hans del.. Mer om denne dritten etter hvert..

Rock City het dagens arbeidsplass, og på utsiden så det lovende ut. Men når vi åpnet gitardøren inn til salen kom vi på hvorfor vi begynte å bli lei av Spania. Både vi og våre amerikanske reisevenner bare ristet oppgitt på hodene og rigget den altfor lille scena med det altfor skrantende utstyret. Nå skal det være sagt at det var ikke bitte små scener/steder med stusselige hjørner dedikert til livemusikken altså, men denne turneen var en forholdsvis stor produksjon, med tre band som alle skulle plassere sin fulle backline på scenen. Og trommesettene til de to hovedbanda er ikke akkurat noen Mikke Mus-sett for å si det sånn.. Med andre ord så burde El Puddingen og co. ha gjort en smule bedre forarbeid til den spanske delen av turneen vår. Men nok syting. Vi kom til syvende og sist også i mål her (selv om det gikk ekstremt treigt denne dagen).

Siste spanske konsert gikk som smurt, dog med et noe sært sceneoppsett med en sidelengs og ut på kanten plassert John, og et band med balanserende skurker på den andre ledige flekken på scena, foran en for anledningen prosjektert Dunderbeist backdrop. Et smekkfullt publikum tok oss som vanlig veldig godt i mot, og storkoste seg på både vår konsert, samt Devin og Fear Factory som leverte i kjent stil.

Vi kunne ikke forlate Spania uten å ha spist tapas! Tapas er jo fantastisk digg! Men grunnet dusteplasseringer av venues på turen så var det jo ikke bare bare å finne en bra tapasrestaurant. Men i Valencia hadde vi jaggu flaks. Rett rundt hjørnet for Rock City lå det en lokal spansk sjappe med skikkelig tapas! Så da ble det El Etegilde på oss (vel, minus et par matpingler i bandet som ikke helt skjønte greia med tapas. Suckers!).

Lørdag 26. november – Rockstore, Montpellier, Frankrike

Vi våkner opp tilbake i Frankrike med bussen full av dvask potetomelett utover gulvene. (Note to self: Ikke ta med masse doggybager med matrester på bussen rett før en humpete tur over Pyreneene..).

På tide å dreie språkforståelsesskiva et par hakk tilbake og begynne å si LE i stedet for EL foran alle ord (ækkeså vanskelig med språk sånn egentlig!). Bussene stopper ved et hotell et par mil unna Montpellier hvor vi må parkere. Dette fordi Montpellier er full av trange smågater og det er visst en umulighet å ferdes via tysk monsterbuss der, så vi og utstyret blir transportert av de lokala promotørene. Helt streit.

Endelig er det også et spillested som ikke befinner seg på Le Alnabru, men midt i Le Sentrum. Så den Hedmarkskesaueflokken som alltid har noen timers dødtid på formiddagen tenkte å benytte denne tiden til litt turisme og shopping. Og havner på McDonalds.. Du vet, den typisk franske matkjeden.. John begynner å bli sliten og flyr jevnlige turer på dass. Hva han driver med der er det helt umulig å si. Det kan jo være hva som helst. Men la oss kalle det Le Bomelom. Flere andre begynner også å merke at vi har vært et par uker på veien, og det begynner å tære på. Selvfølgeligheter som dusj, dass, vann og mat (og alenetid) begynner å nærme seg fremmedord, og det blir til at man bruker den lille fritiden man får på å oppdrive slik luskus.

Etter hvert finner vi formen igjen, er tilbake til nesten normalen (minus John), og er i gang med å rigge klart på en venue med hjelpsomme franskmenn, tekniske ting som faktisk virker, en scene med god plass og alt er på stell. Ingen savner Spania bemerkelsesverdig.. Og dette ser ut til å bli en finfin kveld.

Det ble også en finfin kveld, men et par ting trakk litt ned. Katrine lystech, som har gjort en helt fantastisk jobb på hele turneen (makan til arbeidsjern!) hadde maks uflaks midt under gigen vår da plutselig lysmikseren slo seg av og det ble bekmørkt. Kølschvart og awkward. Vi spilte videre som om ingenting skjedde de neste verdens lengste 30 sekundene, og lysene igjen blinket ( til og med i takt med musikken!).

Nedtur nummer to, og den absolutt kjipeste greia denne kvelden, noe som preget alle tre konsertene denne kvelden, var den strenge decibel-grensa på stedet. Strenge decibelregler er drepen for enhver konsert. Ikke for at banda har så lyst til å spille skadelig høyt. Snarere tvert i mot. Det ødelegger hele konsertopplevelsen for publikum siden lydteknikere stadig må holde igjen og begrense alt mulig, noe som igjen bidrar til lave vokaler og et veldig trommedominert og snodig lydbilde. Publikum aner ofte ikke så mye om dette, og går gjerne hjem med et dårlig inntrykk av både livebandene og spillestedene. Så kjære dere hjemme i Norge som har påvirkningskraft eller en rolle å spille i debatten rundt dette, og det som kommer til å skje med samme tiltak hjemme i Norge. Hør vårt hjertesukk! Ikke overdriv decibelgrensen nedover! La heller folk skade ørene sine, bruke ørepropper eller bli hjemme. Takk.

Etter konserten hooket Ronny, Fredrik, Espen og flere opp med Tattoo-Medi som hadde tatt turen for å se oss igjen og for å henge ut. Trivelig! Det ble dessverre ikke tid eller anledning til noe Devils Blood blekk på Petter denne kvelden heller, men det ble både tid og anledning til diverse øl og tequila på byen i Montpellier, og god stemning mellom gærne franskmenn og sluskete Hedmarksbønder.

Tilbake på bussen i de sene timer var det fullstendig kaos i formen til John, og stakkarn la spontant igjen kompost både i franske buskaser og søplebøtter.. På et strengt skilt over dassen på bussen vår står det med stor skrift ”NO SOLIDS!”, noe som meg kjent er veldig vanlig på nightlinere, og noe som for øvrig også er drit-greit.. Au Revoir!

Søndag 27. november – Magazini Generali, Milano, Italia

En sliten og skitten skurkegjeng ankommer Italia, nærmere bestemt Milano. Milano var nok en av de byene vi hadde gleda oss mest til å få sett, men Alnabru var igjen stedet for kveldens evenement, og vi fikk verken glede av turismemagneter eller shoppingbonanza denne dagen heller. Men vi fikk oss endelig en sårt etterlengtet dusj på et hotell ikke langt unna. Språkforvirringen var komplett igjen, og hotellrommet måtte ordnes og betales mer eller mindre på tegnespråk (det hjalp lite å sette ”il” foran norske ord her gitt..). Ikke syntes europeere flest at visabankkort er noe særlig til legitimasjon heller. Rart det der. Skal folk liksom gå rundt med passet sitt i lomma til enhver tid? Makan..

Spillestedet var et av de største så langt på turneen, og hadde den feteste lysriggen ever til Katrines store begeistring! Alt lå til rette for å utvikle seg til en riktig så råflott aften på Magazini Generali. Dessuten kan det rapporteres om at å spise pasta i Italia er noe helt annet enn Sopps og Dolmio på det norske kjøkken..

Dunderbeist-konserten var utrolig fet! Flere av oss mener at dette kanskje er den beste konserten vi gjorde på hele turen, og i hvert fall en av de morsomste! Publikum var veldig på lag med oss, og vi vant nok kvelden når det kom til publikumsrespons også. Må skryte litt og vøtt. Er ikke den gjennomsnittelige Hedmarks-moronens hverdagskost å erobre tusen engasjerte metal-italienere!

Devin Townsend Project leverte også veldig bra denne kvelden, og Petter, Åsmund, Ronny og Katrine så konserten i sin helhet (for første gang på turneen) fra backstage-galleriet rett over scenen. Man må bare beundre Devin Voldemort og hans fantastiske standup-talent med impulsive og rare bemerkninger, kanadiske taler og svart humor mellom låtene. Fin fyr ass!

Så langt på turneen hadde vi ferdes innenfor EU, og ikke hatt noen møter med tollen siden Svinesund. Men denne natta skulle vi reise til Sveits, et molboland i alpene, ikke veldig ulikt Norge på mange måter. Dermed måtte all merchandisen vår gjemmes litt her og der inne i bussen slik at vi skulle unngå diverse dusteregler og ekstrakostnader og full vareopptelling på grensa midt på natta. Noe som fungerte utmerket (takk til Petter for gode tips og råd om taktisk unnasluntreri!). Etter en pause på grensa og diverse tollopplegg ble det musikkquiz og Fernet i bussen inn i de sene timer. Alle var jo tross alt livredde for fjellturen vi skulle gjøre i løpet av natta, så like greit å legge seg mest mulig i tåka slik at vi kunne sove tungt gjennom det verste hælvetet.. Arrivederci!

Mandag 28. november – Z7, Pratteln, Sveits

Hei Sveits! Siste dag for oss på the Epic Industrialist Tour, og en dag for pranks!

Prank nummer 1, og egentlig den beste av alle, kom fra Jochen, den Østerriske bussjåføren på amerikanernes buss. Han hadde lurt oss trill rundt kvelden før angående nattas reiserute, og skremt oss alle opp i sky om fjellveier og stup og hellinger og svinger og Trollstigen eat your heart out. Noe som hadde resultert i en livredd Dennis Busdriver som hadde tilbrakt mye av tiden før avreise på dass med stressmage, og et band litt mer slitne enn strengt tatt nødvendig siden vi skulle sove dypt og tungt gjennom denne turen og sedaterte oss deretter kvelden i forkant. I hvert fall; turen gikk knirkefritt, og det var knapt en bakke eller en sving. Det gikk tunneler gjennom fjellene og alle veier var smoothe og trygge. Så vi våkna opp i Pratteln i Sveits og skjønte ikke en dritt. Hehe.

Prank nummer 2 var fra oss, en ganske så uskyldig en, men morsom lell. Denne gikk ut på at vi spilte siste låta i settet vårt (Shields Aligned) iført Devin-masker påført Dunderbeistsminke. Vi så sikkert ekstremt rare ut, og det føltes også ekstremt rart å spille med, men tror greia ble vellykka. Vi fikk mange smil og kommentarer fra både publikum, stagecrew og Devin & co etter gigen.

Konserten gikk for øvrig veldig bra, og spillestedet (Z7) var det største på hele turneen (1600 kapasitet). Lokalet var ikke helt stappfullt, men rundt 2/3 av gulvet var dekket av metal-sveitsere som så vår avskjed på denne fantastiske turneen. Og tross vemodigheten med siste konsert så vant vi nok publikum også denne kvelden. Det var faktisk flere folk i salen under vår konsert enn under Fear Factory, og det var jo absolutt stas for en gjeng skjeggete bønder på busstur i Europa!

Siste kveld måtte det jo også bli en skikkelig fest! Alt annet ville jo være dumt!? Amerikanerne hadde jo også fridag dagen derpå, så alt lå til rette for en kveld full av pranks, fyll og moro. Vi starta festen sammen med merchman Simon i merch-standen, og Espen og Ronny fungerte som svartebørs-bartendere med en koffert full av rom og cola under bordet, mens vi saboterte Devin og Fear Factory merchen til Simon.

Amerikanerne slang seg med på festen etter hvert, og til slutt endte vi opp med en skikkelig spring break på monsterbussen vår. (Se videoen under i artikkelen, så skjønner dere hva vi mener med spring break. Amerikanere ass..). Tequilas gikk ned på høykant og støynivået var godt over alle lovlige decibel-grenser. Til og med Dino (Fear Factory-gitarist med forholdsvis romslig BMI) fikk plass på bussen vår etter hvert, og avskjeden var til sist et trist faktum før vi skulle kjøre videre til Køln i Tyskland og fly hjem til fedrelandet igjen.

Avslutningsvis vil vi sende en stor takk til alle som bidro til denne turneen! Først og fremst vårt fantastiske crew: Petter Lyd, Katrine Lys og Espen Merch for uvurderlig god hjelp og et veldig godt selskap. Så til alle som kom og så oss på konsertene våre, selv om dere sikkert ikke leser dette uansett, og om dere skulle finne på å bruke google translate og pine dere gjennom rare italienske og franske setninger så skjønner dere sikkert ikke no læll. Men danke/gracias/merci hvertfall! En kembostor takk til fantastiske Dennis Bussjåfør, en stor takk til (nesten) alle promotører i de forskjellige land, en kjempetakk til Fear Factory og Devin Townsend Project med crew, og til deres tourmanagere Paul og Wedge for å holde ut med oss og hjelpe oss gjennom dette.

Og til slutt, og ikke minst, takk til alle Pyros lesere for at dere fulgte disse artiklene. Håper de ga en informativ og underholdende beskrivelse av turnelivet på godt og vondt!

Over og ut, og trygt hjemme igjen.

Mvh

Ronny Skribent og Dunderbeist. Slitne, men storfornøyde beist!

Tags: Devin Townsend Project, Dunderbeist, Fear Factory, reisebrev, video