Dunderbeist gjennom Europa del 3

(foto: Nuno Bernardo)

Norske Dunderbeist kjører fremdeles gjennom Europa sammen med de internasjonalt kjente bandene Fear Factory og Devin Townsend Project, og da er det viktig å rapportere hjem om opplevelsene. Del tre av Dunderbeists reisebrev leser du her. Ekstra bonus i bunnen av saken: Herlig video. Ikke glipp på den!

Vi gir ordet til Beistet, og minner om at de to forrige reisebrevene kan leses her og her.

Dunderbeist
”The Epic Industrialist Tour”
Turnedagbok del 3

Torsdag 15. november – Day off in France

Etter Tysklands-erobringen sto selve riket hans Frank for tur, bedre kjent som Frankrike, eller LØ Frankrike som det heter hos urinvånrne. Strekket til Bordeaux var det lengste på hele turen, og grunnet dette var det lagt inn en fridag på turneen til denne reiseetappen, og grunnet busssjåførregler om hviletid etc. måtte vi finne oss et sted å tilbringe denne dagen. Dart-prinsippet ble mer eller mindre brukt for å bestemme destinasjon, og pila havnet helt tilfeldig på en trivelig småby som het Montlucon, cirka midt i landet, nærmere bestemt rett bak A-en i Frankrike på kartet.

Lite skjønte vel innbyggerne i den ikke-turistifiserte byen når den digre bussen vår krøp seg gjennom de trange middelaldergatene, og det datt ut en gjeng skjeggete vikinger sultne på biff og rødvin. Vi havna på Mækkern, en global junkfoodkjede ikke spesielt kjent for hverken biff eller rødvin, og ikke hadde de det heller. Men de hadde både toalett og trådløst nett, så der ble vi sittende noen timer. Dessuten hadde Fredrik bursdag og fikk både ballong og bursdagssang (og en flat og dritkjedelig Lø Big Mac).

Ronny, Petter, Espen og John oppdaget fort den lokale tattoosjappa, og fant umiddelbart tonen med gjengen som jobba der. Så da ble det Dunderbeist-symbol foreviget på ryggen til Råskinnet! En småsnurt Petter hadde en plan om et fett Devil´s Blood-symbol på leggen sin, men det ble det aldri tid til. Eieren var jo tørst, og hadde studioet fullt av kompiser, øl og fransk metal, så Tattoo-Medi og co. ville heller ta oss med på både den lokale biff-restauranten og den lokale stampuben. Synd a gitt!

Deilig biff og rødvin ble fortært på høykant, før vi endte opp på tattoo-franskmennenes favorittvannhull EL LOCO, vegg i vegg med restauranten. Her var det lanseringsfest for en ny vin, og det var hyra inn et brasiliansk dænsbænd (!) for anledningen. Kneipa var smekkfull av utrolig trivelige og delvis gale franskmenn som syntes det var veldig stas å ha omreisende rockebeist på besøk. Og det var jaggu stas å være på besøk også, men klokka ble fort midnatt og Dennis (don´t fuck with the busdriver) venta klar med monsterbussen sin, og tok lø farvel med våre nye venner. Au revoir Montlucon!

Fredag 16. november – Rock School Barbey, Bordeaux, Frankrike

Sprøtt hvordan en fridag på tur gjør at det føles som det er dritlenge siden man har vært på jobb, men det var faktisk tilfellet i det vi ankom Bordeaux sørvest i Frankrike, og møtte våre amerikanske reisefølgesvenner på Rock School Barbey. Men det var deilig å endelig komme til et sted med digital mikser, internett som virket og det meste på stell. Kul venue var det også, så dette skulle vise seg å bli en tres bien kveld!

Som i Tyskland var det tidlig konsertstart, og et gira Dunderbeist sto på scenen klokka halv åtte, et tidspunkt som faktisk funker å spille på en fransk fredagskveld. Masse folk, masse god feedback fra publikum, god feel hele veien, og som alltid like gøy å spille settet vårt, men denne gangen for franskmenn.

(foto: Diego Oliveira)

Til tross for at vi var i Frankrike fikk vi middagen servert i andre etasje på en Londonbuss som var parkert i bakgården, og som også fungerte som vår backstage. Cateringen var skuffende, dog. Tyskerne kunne sin mat mye bedre enn franskmennene tydeligvis, så etter å ha forlatt backstagebussen halvsultne fortsatte vi etegildet på en lokal kebabsjappe som serverte tidenes beste kebab. Kebabsjappa hadde for øvrig sitteplasser inne, nede i en kjeller som var et gammelt bankhhvelv, altså trangt, lite, mørkt og skummelt. Så skummelt at John skremte vettet av en tåkete Petter som skulle utforske disse lokalene på egenhånd i de sene timer. Har dessverre ikke noe bilde av det vettskremte skjeggefjeset hans, men hadde dette eksistert hadde dette vært hovedbildet på denne artikkelen, lett!

(foto: Nuno Bernardo)

Det er kanskje noen som lurer litt på hvordan de to hovedbandene er siden det er lite skriblerier om det, men det er jo det samme hver kveld, så jeg tror det kan bli rimelig kjedelig lesestoff. Men litt kjapt: Devin Townsend og Fear Factory bytter på å headline hver kveld. Begge band leverer gode show, men ingen av de er egentlig våre favorittband. Flinke folk (minus Fear Factory vokkisen som synger surt som et lass sitroner hver kveld), og et veldig basstromme-fokusert lydbilde. Fullt hus hver kveld, og storfornøyd publikum. Fear Factory avslutter hver kveld med gamle slagere fra Demanufacture (eneste goskiva deres), og Devin er showman så det holder, og spiller på sin kanadiske sjarm og bisarre humor. Musikken er like mye på tape som fremført akustisk, så det føles veldig juksete, men de greier tydeligvis å lure publikummet sitt kveld etter kveld.

Lørdag 17. november – Plateruena, Durango, Spania

På tide å dreie språkforståelsesskiva i skallen ett hakk til, og et totalt språkforvirra Dunderbeist entrer det spanske land via småbyen Durango. Eller El Verum som vi omdøper den til, siden størrelsen på byen ikke er veldig langt unna Elverum (men alt annet er rimelig annerledes ja…). Durango er en del av Baskerland som ikke anser seg som en del av Spania, og landsdelen har forsøkt å bombe seg unna denne tilhørigheten i mange år, noe som ser ut til å ha gått meget bra..

Byen utforskes, lokal cuisine fortæres, og det er på tide å dra på jobb igjen. Spania skal vise seg å bli noe av en giga-nedtur når det kommer til standard både på det tekniske, det gjestfrie og det generelle med unntak av publikumsmottagelsen som var massivt bra. Maten er god da, men denne må kjøpes for egne penger grunnet en elendig promotør for de spanske jobbene. El Puddingen som han etter hvert ble omdøpt til.

Scenene er små, monitorer og kabler virker ikke, ting tar fryktelig lang tid da lokale teknikere i Spania stort sett kjederøyker weed, og ting blir oftest et resultat av nettopp dette. Men vi er tålmodige beist, vi finner oss i det meste, og ting går som regel greit til slutt, noe det også gjorde denne kvelden.

Konsertstart var seint – til en forandring – og vi gikk ikke på scenen før klokka var 22, og da var det masse folk på plass og topp stemning. Dunderbeist omvendte mang en skeptisk metalspanjol (eller metalbasker, som de sikkert ville omtalt seg selv som), og til slutt virket et enstemmig Plateruena enige om at de hadde bevitnet noe godt over gjennomsnittet bueno. Muchas Gracias!

På slutten av kveldene pleier vi stort sett å stå rundt ved merch-boden vår, snakke litt med de lokale, selge og signere skiver, og spandere drinker på merchmannen til hovedbanda. Simon heter han, og er en skrullete brite (ikke ulik en yngre Michael Palin). Han er kanskje den triveligste fyren i hele reisefølget på den andre bussen, og i Durango holdt Espen og Simon fest i merchen og bonda godt for resten av turen. Onkel Policia eskorterte oss ut av El Verum, og den tåkete rocke-ekspressen var plutselig på vei til Portugal!

Søndag 18. november – Hard Club, Porto, Portugal

Politieskorte skulle vise seg å bli stikkordet også for Porto. Vi brukte ekstremt mye tid til lok og rot i downtown Porto før vi greide å skjønne hvor vi skulle. GPS-er er ikke så flinke til å beregne kjøreruter ut ifra høyden på en buss, og dermed var jo helvete løs når vi havna midt i den portugisiske gryta med den tyske monsterdoningen vår. Så etter at halve Portos politistyrker (og lokale nysjerrigpedro-er) hadde hjulpet oss å snu buss og henger på en bro ble vi eskortert med blinkende lys frem til Hard Club.

Porto er en nydelig by, og for første gang på turen skulle vi ikke spille på “El Alnabru” (altså utenfor selve sentrum), så vi hadde noen timer å slå i hjel til å vandre gatelangs og fortære en helt nydelig lokal brunch bestående av enorme mengder biff og pommes frites. I Portugal kan de tydeligvis kjøtt, og vet å servere store mengder av det. Fryktelig synd for oss a gitt!

En stappmett gjeng norske galninger var i oppriggs- og konsertmodus igjen, og Portugal viste seg å være bra på alle måter. Overraskende egentlig at portugisisk standard skulle være så mye bedre enn spansk, men tydeligvis er ikke Portugal like økonomisk skakkjørt som sine el naboer, og vi klaget ikke.. En smørblid Petter kunne storkose seg med en splitter ny PA, og alt lå til rette for en fet konsert, noe det også ble. Beistet leverte som vanlig et awesome show i store lokaler med masse folk, og de lokale metalhuene tok oss veldig godt i mot også her. Moro moro!

(foto: Nuno Bernardo)

Så var det på tide med mer biff. Eller den nydelige lokale Francesinha som er en fantastisk sak som er som en kombinasjon av calzone og lasagne med en diger biff inni med pølser/chorizo og skinke dynket med noe som lignet på tomatsuppe, men som var laget på øl og whiskey. Det høres sikkert fryktelig sært ut, men var muligens det beste vi har spist på hele turneen. Anbefales! Det omreisende Dundersirkuset var slitne, og tok en tidlig kveld hele gjengen i bussen som var parkert i en bratt nedoverbakke (eller oppoverbakke, alt ettersom).

Mandag 19. november – Paradise Garage, Lisboa, Portugal

Ny dag, nye muligheter, og fremdeles i Portugal. Lisboa er en svær by og hovedstad i landet, med masse trafikk, trange smågater og hensynsløse sjåfører. Inn i en av de trangeste gatene skulle vi med monsteret vårt, og for å få til det måtte vi stoppe trafikk, løfte vekk en Harley (livsfarlig!) og lukeparkere med verdens minste marginer. Men Dennis The Driver fikser det meste, og holder seg så rolig at det er helt utrolig. Kudos til tyske bussjåfører!

Vi var fremme på venue forholdsvis tidlig, og hadde god tid til å utforske utkanttssentrum av Lisboa noen timer mens amerikanerne hadde sine respektive lydsjekker. Men uten kart og kompass havna vi på El Vippetangen og diverse ymse industristrøk uten mye å by på, så da ble vi heller sittende på et lokalt vannhull og spise portugisisk frokost og drikke superbock til det var dags å late som vi var et profesjonelt rockeband igjen.

Paradise Garage var et fett sted å spille. Smekkfullt med bra rockeportugisere som virkelig satte pris på showet vårt, som veivet med portugisisk flagg og som hoiet og flittig gjentok DOONDERBEYYS etter hyppig oppfordring fra bartefar Torgrim. Nok en gang great success, og vi antar nå at vi kommer til å bli store rockestjerner i dette landet..

Lydmann Petter bor jo i Lisboa, så han var på hjemmebane og hadde med seg sin bedre halvdel og var blid og fornøyd etter å ha tilbragt et døgn sammen med henne. Han ankom bussen i 1-2 tiden på natten etter en tårevåt avskjed og forventet noen timers fest på landeveien, men møtte bare en stille buss. Vel, stille, hvis man fjerner sagbruket oppe i andre etasje, frontet av Åsmund og Ronny.. Takk til Portugal. Du var over all forventning! Tilbake retning Spania!

Tirsdag 20. november – Fanatik, Sevilla, Spania

Det sørligste punktet på hele turneen sto for tur. Sevilla, Spanias tredje største by. Bare få mil nord for Gibraltarstredet, og veldig nærme Afrika. Mer syden enn dette blir det ikke. Igjen befinner vi oss på El Alnabru i ingenmannsland, og det er vel neppe det man assosierer med syden. Men når vi vet det er slapseføre og halvveis vinter hjemme, og vi går ute i t-skjorte og shorts så er det jaggu syden likevel!

Fanatik var dagens arbeidsplass og her var det all grunn til panikk. Tilbake i Spania med weedrøykende lokalteknikere, liten scene, El Pudding som promotør, og ikkeno teknisk på stell lå alt til rette for en skikkelig punkrock aften. Så vi bestemte oss for å gjøre litt endringer i settet for kvelden, og byttet ut et par av låtene med mer punka norske Dunderbeist-låter. Spanjolene skjønner jo nesten ikke engelsk uansett, så om de fikk både ”Hatet” og ”Gjør som far din” presentert, så funka det like bra denne kvelden.

Det beste med lave forventninger og dårlig feel før en konsert er at alt bare kan bli bedre. Man kan kun bli positivt overrasket, og det ble vi også. Spanjoler er trege og late som arbeidere, men som publikum er de knallbra! Moro var det også her, tross at vi var punkebeist, stående som sild i tønne oppå den trange Fanatik-scena.

Det skulle også vise seg til å bli en særdeles fuktig kveld, og det er nesten vanskelig å plukke ut hvilke historier som skal og bør gjenfortelles. Høydepunkter:

Åsmund i bar overkropp og Manowar-posing oppå et industritak som hoppet rett ned i en søplekasse og ropte skotske sitater fra Braveheart.

Bussjåfør Dennis som endelig kunne ta seg en fest dagen før fridagen og sovna på fortauet foran monsterbussen.

Sinna-Torgrim som sto og ropte skjellsord på norsk til Fear Factory under gigen deres.

Sjangle-Kristian som måtte bæres opp i bussbunkeren sin.

Verdens største GinTonic.

John som ble presentert som gay til en lokal beundrer som fikk hjertet sitt knust osv. osv. osv.

Utrolig moro kveld var det i hvert fall, med et beist på sitt beste og verste på en gang!

Buenos Notches, pendejos!

Neste og siste episode:

Fyllesjuke og sultne i Sevilla, galskap i Madrid, samt landeveishistorier fra Valencia, Montpellier, Italia og sveitsisk avskjed!

Sjekk tredje video fra turneen. Introdusert av selveste Burton C. Bell fra Fear Factory, og med herlige bilder fra foran, på og bak scenen.

The Epic Industrialist Tour part #3 from Dunderbeist on Vimeo.

(foto: Diego Oliveira)

Tags: Dunderbeist, reisebrev