Alltid stas å høre fra Enslaved på tur

Enslaved er akkurat ferdig med sin turné rundt i Europa, og Ivar har nok en gang levert et strålende reisebrev til Pyro.

Pyros egen reiseguide i alt som er metal og mat er i gang igjen. Nyt, elsk, og les gjerne del 1 her.

Ingen rester for de med viker (no rest for the wicked). To måneder med mer eller mindre sammenhengende turnering setter sine spor. Det var altså morgen i Amsterdam, og morgendisen fylte bussen. Det vil si, det kan ha vært alkotåke etter at noen av gutta hadde smakt seg gjennom alt av drikkevarer i løpet av natten. På slagmarken foran i bussen kunne vi se Bekkis sitte parkert i ekte Jokke-stil (kompisen til Pondus), mens Grutle fortsatt besatt bevissthet og menneskelige trekk. Sistnevnte ønsket oss sågar god tur inn til Amsterdam, før han selv tok seg en velfortjent hvil.

Amsterdam er veldig fint. Og veldig stygt. Ti meter fra togstasjonen begynner coffee-shops og merkelige kafeer som reklamerer for “breakfast” OG “full massage” (spesi kombo) Ã¥ poppe opp. Ut fra sistnevnte type etablissementet spratt det en liten røyskattaktig figur som hveset “don’t be shy, come in – everybody gets happy here!”. Jeg tviler pÃ¥ han siktet til omeletten. Til og fra coffee-shopene var trafikken godt i gang; hvorfor ikke kickstarte uken med Ã¥ røyke pÃ¥ plass sementhjelm og hjernetÃ¥ke? Jeg synes de “ærlige” narkoturistene er best (jeg har opparbeidet et inntrykk av at denne kategorien er dominert av øst-europeerne; de andre later som om de er der for arkitektur og museer). De ærlige daffer rundt i treningstøy mens de vekselvis kniser med de røde, smale øynene, og tilfredsstiller ete-kickene hos lokale Belgian Frittes-selgere.

Jeg var relativt klar for Ã¥ ete litt selv, og la i vei mot Restaurant de Kas. Turneleder Vikky hadde blitt tipset om denne, og vi skjønte raskt hvorfor. Økologisk mat er tydeligvis pÃ¥ moten pÃ¥ kontinentet (uttales “kÃ¥nt-i-nang-ett”), og Restaurant de Kas er visst toppen innen grønt. Selve lokalet er et digert tre-armet drivhus. En arm med grønnsaker, en til bar og en til restaurant. I tillegg kunne kelneren fortelle oss at de drev et gÃ¥rdsbruk utenfor byen som ogsÃ¥ supplerte rÃ¥varer. Fint for samvittigheten, men hva sier ganen?

Ganen var storfornøyd med vårt valg av dagens to-retter med anbefalt vin. Aperitiff var musserende nederlandsk (!) hvitvin, og forrett besto av tre deler: blåskjellsuppe med brød, parmaskinke med kokt egg, og et utvalg aldeles nydelig inhouse-rotgrønnsaker med sellerirot-krem. Det hele tonesettes til en tørr og fin Riesling (kelneren var vant med skepsis ved uttale av akkurat det navnet, og det ble umiddelbart fulgt opp med en forsikring om at dette IKKE var en «typisk» Riesling). Hovedrett var norsk vintertorsk med potetpuré, med kapers, spinat og rødbeter, skylt ned med en italiensk hvit som jeg noterte meg het Ciropicarello. Episk.

(en norsk torsk i Amsterdam, foto: Ivar)

Turen gikk tilbake til omrÃ¥det opp mot togstasjonen hvor butikkene ligger tett. NÃ¥ er ikke shopping langt over “amputasjon av nesen uten bedøvelse” pÃ¥ min liste over ting jeg kan tenke meg Ã¥ drive med i ledige stunder, men jeg liker Ã¥ kjøpe bøker. De har noen seriøst bra bokbutikker her, sÃ¥ det ble en liten bunke. Dagens kupp besto i boken “The Psychopath Test” av Jon Ronson. Samme fyr som har skrevet “The Men Who Stares at Goats”. Sjokkerende, interessant, men morsom og informativ. Nesten som en helaften med Bekkis (av og til med litt mindre vekting av “informativ”, riktignok). Vi fant etter hvert en hyggelig kneipe hvor vi fortærte en tallerken med ymse nederlandske oster og en flaske musserende rosé (utrolig hva man kan tillate seg med helskjegg), over et par runder Uno (spillet er morsommere enn filmen).

Som om ikke alt dette var nok for en dag, ble det også tid til å møte en norsk venninne som har gjort hollender av seg. Jeg møttes Åsta på Leissenplatz (bra område for mat og drikke, mind you), hvor det ble et par øl før middag. Det påstås at Umi Sushi er den beste i Amsterdam. Etter denne andre gangen er jeg mer enn villig til å kjøpe den påstanden. Etter en leksjon fra Bekkis om utrydningsfaren spiser jeg ikke ål, men det meste andre på menyen gikk ned på høykant sammen med husets helt kurante hvite. Fortreffelig! Vi reverserte ruten, og avsluttet med et par kirsebær-øl før jeg tok bussen tilbake til Amstelveen. Tilbake på skuta kunne jeg konstatere at de tidligere nevnte festløvene hadde satset på reparasjon fremfor restitusjon, uten å bli særlig reparert.

SÃ¥ var det Køln og klubben Underground. Her har vi stoppet innom jevnlig siden vi begynte Ã¥ turnere igjen for alvor i 2005. Et av mine kjæreste minner herfra er et intervju vi gjorde backstage rundt de tider. En Metal-tysker med eget magasin og legendarisk bart/lugg-kombo klinket til med følgende godbit: “so guyz, where did you firzt feel ze Metal; in ze ballz or in ze heart?”. Jeg husker ikke om jeg eller Grutle i det hele tatt klarte Ã¥ svare. Men jeg husker at vi spurte om Ã¥ fÃ¥ se spørsmÃ¥lsarket, liksom for Ã¥ fÃ¥ bekreftet at dette (og andre like brilliante) spørsmÃ¥let var nedskrevet (les: stilt med overlegg), noe han stolt viste oss at det var. Til nÃ¥tid: klesvask pÃ¥ myntvaskeri. Det er mye som ordner seg pÃ¥ turné nÃ¥r klærne er rene. PÃ¥ lydsjekken hadde strømproblemene flyttet seg fra rytmegitar til bass (det er noe VELDIG rart med strømmen her), men vÃ¥rt eminente crew fant ut av det. Et par hundre entusiaster fylte fint opp Underground, og konserten ble veldig bra. VÃ¥r beste av mange i Køln, intet mindre.

Fridag igjen, på vei mot Wien. Vi stoppet i en relativt liten og søvnig by i nærheten av den tysk-østerrikske grensen; Passau – ved Donaus bredder. Vi var parkert for langt unna sentrum til at det var noe særlig å se på, så det ble en tur innom Toys’R’Us, minibanken og dagligvaren før vi dro en trivelig middag på byens serbiske restaurant. Serbisk mat er ikke til å kimse av. Noen snedne lammekjøttboller med middelhavstilsnitt ga et overveldende positivt førsteinntrykk av la cuisine serbe, og så var dagen mer eller mindre over. På vei mot Wien så vi en film om Henry 8., artig type egentlig. Dette med å halshogge seks-syv koner (en døde vel helt av seg selv også) virker spennende.

Wien! Snakk om flott by! Etter en døsig frokost på bussen med te og bok følte jeg meg våken nok til å legge ut på tur. På vei mot sentrum fant jeg en særdeles hyggelig liten café hvor jeg bestilte en espresso og en sellerirotsuppe. De har mye bra kafeer i Wien. Nedover i byen fikk jeg tatt en skikkelig turistrunde med bilder av meg selv fremfor diverse staslige bygninger. Etter en del spankulering tok jeg turen innom to relativt obskure museer; globus- og Esperantomuseet. Begge deler var helt topp: bitte små museer med null folk i (go figure med de hyperaktuelle temaene), og for meg svært interessant. Til slutt ble det en tur innom Papyrus-museet med kanskje litt mer «klassisk» metaltematikk: gamle skrifter og mumier (de laget masker av papyrus bl.a), før jeg la veien tilbake til klubben for lydsjekk. Selvsagt med en kaféstopp til for påfyll av suppe (de er enormt gode på suppe i Wien) og espresso.

(det finnes faktisk et Esperanto-museum!, foto: Ivar)

De lokale support-actene viste seg å være en gjeng mindre trivelige ungdommer. Ikke at jeg opplevde noe personlig, men det jeg fikk referert var ikke så flott. Våre gode venner i Winterfylleth fikk først beskjed om å holde kjeft. De lokale superheltene skulle ikke tilsnakkes på engelsk (på tide å innse at det skar seg for tysk verdensherredømme allerede i 1945, dudes?), og som takk for å fortsatt få lov til å bruke backlinen til de altfor høflige engelskmennene sølte de en liter eller to med øl over den. De spiste opp det som var av mat (som heldigvis var kjempedårlig), og trakasserte turnelederen vår når de ble bedt om å fjerne seg fra vår garderobe og la vårt øl være i fred. Altså: får du tilbudet om å spille live med bandene «Ketelens Brukke» og/ eller «Schwarzkristall» neste gang du er i Wien, nøy deg ikke med et høflig «nei takk», men finn frem de store ordene. La meg presisere her at det stort sett er snakk om ett eller to råtne epler når lokale band fucker opp ryktet sitt så til de grader, men det er jo ansvaret til de andre i bandet å bli kvitt sånne idioter, så boo-hoo om alle blir skåret over samme kam. Det er deres felles skam (la dere merke til at det rimet?). Dessuten er det jo lokal-promoter sin jobb å 1) ikke invitere sånne løker til å spille, og 2) passe på at de ikke løker seg dersom de nå først blir invitert. De gode nyhetene er at det bittelille lokalet (plass til 200 pers) var helt fullt, publikum var topp og vi gjorde en veldig bra konsert. Og når vi var ferdige hadde de lokale tullingene tørket vekk. Så dagen ble alt i alt veldig bra!

(Enslaved og Winterfylleth med Gibson-posering)

Jeg våknet (nesten) i Budapest og hørte regnet tromme mot bussen. Det var rett og slett så hjemmekoselig (jeg bor tross alt i Bergen) at jeg sovnet enda dypere, og vips var så store deler av dagen gått at planene om full utforsking av downtown Budapest forsvant. Vel, vel, jeg var i alle fall uthvilt. Lydsjekk gikk topp, og i dag var alt av lokale folk helt geniale. Cateringen var utsøkt, lokal support var ikke bare veldig bra, men også veldig trivelige (de endte for øvrig opp med å bli signert av Winterfylleth sitt engelske selskap i løpet av kvelden – det kaller jeg et dagsverk), og senere på kvelden viste publikum seg å være i toppform! Det ble forresten tid til en liten tur ut mellom lydsjekk og middag. Vi gikk en halvtimes tid til det temmelig brutalt titulerte Terrormuseet i Budapest. Det er rett og slett åpnet opp en bygning som huset det hemmelige politiet til både det ungarske nazipartiet fra krigstiden, og deretter det kommunistiske diktaturet som fulgte. Denne sammenslåingen er ytterst symbolsk. Det spiller ingen rolle om det er til høyre eller venstre de lener seg, politisk ekstremisme er temmelig likt, bare med ulike farger og symboler som bakteppe.

Man begynte øverst med kontorer, uniformer og lignende, før det ned mot kjelleren utviklet seg gradvis til det verre. Et rom med ekte galger fra etterkrigsdagene – hvor hevnens time var kommet – var spesielt dystert. Barnestemmer fra høyttalere i veggen leste opp navnene pÃ¥ noen av de mange ofrene for en blind hevnkampanje som fulgte da nazistene mistet makten. I «TÃ¥renes Sal» var det tent lys for de som døde i et av husets mange torturkamre og fangehull. I Gulag-rommet var det utstilt smÃ¥ usle eiendeler fanger hadde mistet livsgnisten sammen med i Sibir, mens tv-intervjuer pÃ¥ veggene med overlevende gjorde det hele uutholdelig og bunnløst trist. Etter en lang gang med bilder av overgriperne som hadde «arbeidet» pÃ¥ huset kom selve fangecellene. Etter Ã¥ ha sett den verste cellen; et rom som kun var mulig Ã¥ stÃ¥ oppreist i, ved siden av en polstret celle (den ene ledet vel fort til den andre), hadde jeg ikke annet valg enn Ã¥ komme meg ut igjen pÃ¥ gaten.

Den oppgittheten som føles etter å ha sett hvor jævlige folk klarer å være med hverandre er vanskelig å beskrive. Og jeg mister bare enda mer respekt for folk som kjøper musikk laget av politiske ekstremister. Ok, så har reggaen sin militante homofobi og deler av rappen et retardert kvinnesyn, men det er faen meg flaut hvor mange metalfolk som fortsatt bruker «musikken har ingenting med personenes politiske overbevisning å gjøre»-floskler. Flaks at Adolf, Mao og gutta var så dårlige til å male da, eller så hadde vel veggene deres vært full av dritten deres også («joda, han var jo litt ekstrem, men kjempefine bilder, da!»).

Ahh, München. Vi hadde en fridag før, og en etter, konserten på Backstage Club, og fikk parkere utenfor fra lørdag til mandag. Takk Backstage! Det er fem minutt gange til bussholdeplassen, og så ti minutt med buss til selve sentrum i byen. Altså et ypperlig utgangspunkt for litt city exploration. Eller å være parkert «in the middle of nowhere» som en av våre mindre eventyrlystne kolleger skal ha sagt. Den om det. Jeg, turneleder Vikky, Grutle og Bekkis løp avgårde til første og beste buss til sentrum. Brødrene Bardus la i vei for å finne tysk pølse og kjøtt, mens jeg fikk med meg Vikky for å finne lekebutikk. Etter nærmere to måneder borte fra en nesten fersk baby går dragning mot lekebutikk opp proporsjonalt med antall dager vekke fra nurket, tydeligvis. Uansett, vi fant noen artige småsaker, og det var på tide med middag.

(en stor og fin tysk en, foto: Ivar)

Er du sulten er München stedet å være. Vi gikk på zum Augustiner, en gigantisk restaurant/ølhall ikke langt fra Marienplatz (hvor det er lett å ankomme via buss, trikk eller bane). Det var trangt om plassen på en lørdag (gutta fikk ikke plass her litt seinere når de prøvde), men vi var ytterst heldige og fikk en flik av et langbord. Jeg bestilte straks en stor øl (liters-muggen), og etter få strakser kom kringler og sennep på bordet. Bare der er jo lykken et faktum. Jeg bestilte et stykk pattegris (altså ikke hele grisen, men en del), og her snakker vi mørt og saftig. Vi fulgte opp med mye byvandring, og kom oss innom et digert marked med mye rart (chili-mandler er ingen dum idé, for eksempel). Etter nok gåing var en liten appetitt tilbake, og turen gikk innom Bratwurstherzl. Er du i München, så stikk innom her for en hjerteformet tinntallerken med organiske München weisswürsts stekt over åpen flamme med sauerkraut (eller evt potetsalat), og en kald øl rett fra trefatet i baren. Vi sneik med oss en siste seidel på en kneipe ved Hauptbanhof, og satte kursen mot bussen igjen.

(München weisswürst, foto: Ivar)

Vi ble vekket til tidlig lydsjekk neste dag, selveste 1. påskedag (oi, så mye påskehøytiden betyr når man er på turné, og allerede sliter med ukedager og om det er morgen eller kveld når man våkner). Konserten vår på Backstage var utvidet til en hel liten festival med et veldig flaut navn som lokalarrangør hadde kokt i hop: «Dark Easter Metal Meeting». Må det være dumt bare fordi det er Tyskland og metal? Det tar liksom litt snerten av en headliner-spot på en festival når den heter Mørkt Påskemetalmøte. Men cateringen var upåklagelig. Jeg må innrømme at jeg ikke hadde hørt noe særlig om bandene som spilte før oss, med unntak av det mer enn kurante bandet Dark Fortress. Og kanskje Bethlehem, men det viste seg å være like lite min kopp te som jeg fryktet (til å være kjent for å lansere genren «Suicidal Black Metal» tidlig på 90-tallet var de bemerkelsesverdig livaktige, må sies). Knappe tusen folk hadde droppet påskekontemplasjonen for dette mørke påskemetalmøtet (urgh), stemningen ble rett og slett elektrisk, og merchen fikk vinger. Flott dag! Denne gangen var det Larsen og Isdal som sto for festen, mens vi andre ladet opp til turneens siste fridag; nok en gang i München.

(griseknoke og and, perfeksjon på tallerken, foto: Ivar)

Forrige tur til sentrum hadde et utpreget tysk snev over seg. I dag var det italiensk som gjaldt. Vi begynte dagen på Cafe Pini. Igjen ikke alt for langt fra Marienplatz. Heltefrokosten besto av foccacia med parmaskinke og grønt, espresso og Aperol Spritz (Prosecco, Aperol og Club Soda). Derfra var det til Deutsches Museum for å se på over 100.000 objekter innen teknikk og vitenskap, inkludert det originale første flyet til brødrene Wright, U1 ubåten, den første programmerte datamaskinen, Carl Benz første bil og et utall enorme, små og merkelige maskiner og teknologier. Det eneste som var å utsette var et utrolig uggent tysk seriemorder-par som råklinte med veldig åpne øyne inne i en modell av en tidlig biltunnel. Etter det sjokket var det tid for en aperitiff. Vi fant en ny italiensk kneipe med mer Aperol Spritz og litt «bare» Prosecco for å feire siste fridag. Den dundrende suksessen to dager tidligere fristet til gjentagelse, og vi gikk tilbake til zum Augustiner. Først en liter og kringle, før jeg overgikk meg selv med å bestille hvit aspargessuppe og en «spesial»: pattegris, griseknoke og and. Uslåelig. Det var bare å takke München for laget. Her skal det forskes videre på mat og drikke i fremtiden.

(den store dampmaskinen, foto: Vikky)

Neste dag var det tid for den eneste polske konserten på turneen i Wroclav. Dagen bar preg av forberedelser til turneslutt, og det ble bare tid til en kjapp tur opp i byen som var veldig fin. Håper det blir tid til mer utforsking en annen gang. Konserten var enormt bra, og vi har aldri opplevd et så entusiastisk publikum i Polen før! Klubben var liten med plass til 200 folk, men var til gjengjeld fylt til randen, og det kokte virkelig! Fett Polen, vi kommer tilbake!

Det er alltid knall å være tilbake i Berlin. Det er noe monumentalt vakkert over denne byen. Første del av dagen gikk med til arbeid og en vanvittig bra burger ved siden av klubben for kvelden (SO36). Etter lydsjekk var det tid for turneens siste kulinariske utflukt. Det gikk gjetord om en italiensk restaurant ved navn Boccacelli, ikke langt fra U-bahn stasjonen Nollendorfplatz. Jeg satte ut sammen med Vikky. Hun er som meg villig til å gå langt og betale mer enn litt for det enkelte foraktelig refererer til som «to asparges i kryss med noe skum attåt», bare det smaker bra nok. «Mye» er ofte bra, men ikke nødvendigvis nok i seg selv.

Vel fremme på Boccacelli ble det (selvsagt) husets Prosecco mens vi så over menyene. Pour petit moi ble det en latterlig svær og god skinke/kylling-salat. Hovedretten var en spesialitet jeg ikke har sett før. Først kommer kelneren ut med et digert ostehjul (en slags halvhard italiensk ost) som var uthult. Med en krummet kniv skrapet han ut flak som han samlet i bunnet av hullet. Når han syntes han hadde nok løs ost satte han fyr på en væske han hadde i to skjeer som han da helte over den revne osten. Osten brant og smeltet mens han rørte i fersk pasta (en litt tykkere spaghetti-variant), før han hadde det over på tallerken. Til slutt helte han over en lys saus som han toppet med tynne flak av fersk, hvit trøffel han tryllet frem. Vel fremme på bordet kom den obligatoriske ferskkvernede pepperen på, og et glass rødt hver ble det også. Det hele var svært passende: turneens beste måltid helt på tampen! Igjen et sted jeg skal tilbake.

(full fyr i osten!, foto: Ivar)

Konserten på SO36 ble en solid opptur. Forsalget var relativt dystert, med mindre enn femti solgte uken før. Fra bussen kunne jeg se folk strømme til, og innen vi gikk på scenen hadde vi i det minste passert to hundre. Ikke helt katastrofe. Berlin (og Tyskland generelt) er røft for et band av vår type (jeg kan ikke utdype hva jeg mener uten å fornærme noen, så jeg står over). Vi har sett en solid fremgang på denne turen, og som dere skjønner har det vært en fremgang fra et svært røft utgangspunkt noen år tilbake. Uansett håper vi sterkt på å bli invitert tilbake til SO36 som er en av våre favorittklubber! Kvelden ble avsluttet med drink-kalas med Winterfylleth på cocktailbaren Molotov på andre siden av klubben.

Siste dag falt på Hamburg. Det ble mye pakking og telling, og en helt topp steik-middag innomhus på klubben Logo. Siste gig-spøken vår med Winterfylleth besto av en salig saus av Blackadder- og Father Ted-innslag, noe som slo godt an blant britene på scenen. Og ikke så bra an blant publikum. Den ene tilbakemeldingen fra salen på spøkene var en litt irritert stemme: «watt ze føøøkk!!??». Da slo Winterfylleth sitt innslag under vår konsert bedre an. De hadde laget vikinghjelmer og sverd av papp som de «angrep» oss med på scenen. Dette traff midt i tyske metalhjerter («make ze look, zey are vikingz attacking ze vikingz.. haa-haa-haa!»), og stemningen kunne ikke vært bedre på tampen av en lang turne. Vi tok våre bilder, noen la seg, noen tok seg en fest, og plutselig var det over. Nå er det lenge til neste turne. Not. Tenker vi blir tvunget ut igjen til høsten. Vi får snakkes da! Takk for seg.

– Ivar

Tags: Enslaved, Ivar Peersen, reiserapport