Whitesnake sitt siste album låt-for-låt

I snart 35 år har en reptil ålt seg rundt i hardrockens siv. Den har frest og angrepet og kveilet seg rundt millioner av godtroende og uskyldige mennesker. Kvitsnoken er atter tilbake.

Har du først blitt bitt av The Snake, blir du merket for livet. Kroppens immunforsvar svekkes. Man blir ør og svimmel. Hjertet banker ukontrollert. Pusten blir tung og dyp. Man blir et lett offer for det motsatte kjønn, og den usynlige kraften som kalles kjærlighet kan ta bolig i kroppen din og rive den i stykker. Det finnes ingen motgift.

Derimot finnes en det mann, en halvgud, som i perioder kan holde Slangen i sine tøyler. Hans navn er David Coverdale. Kong David. Keiseren av kÃ¥thet. Fyrsten av følelser. Ridderen av rock. Hertugen av heavy. NÃ¥ har Coverdale pÃ¥ nytt sluppet slangen løs, i form av det nye albumet “Forevermore”. Her følger en lÃ¥t-for-lÃ¥t-gjennomgang skrevet av en stakkarslig mann som etter utallige slangebitt har mistet mye av sin kritiske sans.

Steal your heart away
Ã…pningslÃ¥ten er en stampende, tung bluesrocker med velkjent riffing og innslag av munnspill. Coverdale synger fortsatt som den guden han er, med herlig rasp i røsten. En lÃ¥t som hyller Whitesnakes tidlige plater, og som gir et hint om at David & Co nÃ¥ velger Ã¥ ta utgangspunkt i nettopp disse utgivelsene fremfor de mer melodiøse albumene “1987” og “Slip of the tounge”.

All out of luck
Fortsetter i samme gate som åpningslåten, men med et mer melodiøst og klassisk Whitesnake-refreng. Drivende og flott rock, men likevel en smule intetsigende.

Love will set you free
En av platens beste lÃ¥ter. Fet gitar-riffing med høy hoftevrikkfaktor (hva nÃ¥ det egentlig betyr…). Herlig melodiøst, med et budskap bare DC kan komme med, og som jeg tar til meg som et rÃ¥d av typen en far gir til sin sønn. En av platens beste gitarsoloer finnes ogsÃ¥ her.

Easier said than done
Albumets første ballade. En mid-tempo låt som inneholder det man kan forvente av en Whitesnake-sviske. Refrenget er også her nokså uten de store overaskelsene, men det er igjen noe med røsten til DC som gjør det hele så inderlig overbevisende.

Tell me how
Insisterende og herlig driv i riffingen. I refrenget spør Sir David om hvordan han kan vinne min kjærlighet. Det er et unødvendig spørsmÃ¥l…

I need you (shine a light)
Ahhh! Hør Ã¥pningsriffet… Hør vers-riffet… Lar man seg ikke begeistre av dette, eier man ikke sjel. Og eier man ikke sjel, da har man et problem av emosjonelle dimensjoner. Tough luck, buddy. Refrenget syr det hele i sammen til en perfekt melodisk rocker av en lÃ¥t.

One of these days
Akustisk safari i landet mellom Eagles og Smokie. Kan klare meg uten denne, men regner med at låten er tatt med på platen for en god grunn, og den grunnen respekterer jeg. Noens veier er som kjent uransaklige.

Love & treat me right
“Lord above – I’m a slave to love”.Hvem er vel ikke det? Nok en god rocker av den gode, klassiske sorten. Mer melodi og mindre blues. Ikke verdens mest nyskapende av lyriske vendinger (Come on, baby, take me home tonight. Come on, baby, make me feel allright”), men jaggu funker det. Nok en god gitarsolo ogsÃ¥.

Dogs in the street
Coverdale har aldri vært redd for å bruke dyremetaforene, og nok en gang er det hunden som er bildet på hvordan han skal gå frem når elskoven skal gjennomføres. Up-tempo festrock som drar godt i (hunde)lenken og som nikker til det sene 80-tallet hva stil angår.

Fare thee well
Akustisk visesang-rock. Et låtmessig hvileskjær på platen. David synger at han er takknemlig for alt, og at han snart på dra hjem dit han hører hjemme. Håper ikke han mener alvor med denne teksten med det første.

Wipping boy blues
Tilbake i bluesmodus med et riff som ligner pÃ¥ flotte “wicked sensation” av Lynch Mob. Grei rocker, men mangler det store flotte refrenget.

My evil ways
Rockabilly-modus nå. Godt driv, men låten mangler også her et refreng som hever låten over gjennomsnittet.

Forevermore
Tittelkuttet har alltid ekstra forventning knyttet til seg. Disse innfris til gangs. Nydelig akustisk første halvdel. Så storslåtte refrenger og solopartier. En syv minutters mastodon av et episk rockeverk. Oppsummerer alt som er Whitesnake. Låten som får deg til å starte albumet på nytt igjen.

Oppsummering:
Whitesnake vil alltid være en av tidenes beste heavyrockband. David Coverdale definerer fortsatt hvordan god rock skal synges og fremføres. “Forevermore” er med Ã¥ understreke dette, selv om albumet ikke nÃ¥r helt opp sammenlignet med utenomjordiske plater som “Slide it in” og “1987”. David Coverdale er fortsatt premissleverandør for hardrock av den gamle, enormt gode sorten.

Tags: Whitesnake