Turnerapport nummer 2 fra Enslaved

Nytt fantastisk reisebrev fra Enslaveds tur rundt verden.

TURNEDAGBOK 2:

Et sted på fjellet mellom Oslo og Bergen 21. oktober.

Da satt vi på toget fra Oslo på vei hjem igjen til gode gamle Bergen etter første etappe av ”Circling Above and Within Tour 2010” – avdeling Europa. Forrige reisebrev kom fra København, og det ble vel uttrykt en viss skepsis for hva konsertkvelden ville bringe. Vel, muntert var det i alle fall utover dagen. Å sitte i kantinen og høre de lokale kulturarbeiderne konversere på dansk ispedd mye fet dansk/engelsk kan ikke føre til annet enn glising i skjegg og barter. Spesielt at artistnavnet ”Danko Jones” (som skulle komme uken etter) høres særdeles fett ut når en danske kliner til var en av tingene vi lærte denne dagen.

Ellers er in-house cateringen på Vega et kapittel for seg selv. Dette må jo være en av de bedre kokkene ansatt rundt omkring på venuene i Europa. Overraskende nok var ikke fyren tjukk engang (det pleier de aller beste å være, i alle fall litt). Jeg kaster meg inn i debatten startet av Kari Jaqueson, om det å være feit ikke er en sykdom, så kan det i alle fall være en indikasjon på at du lager kul mat om du er kokk på et spillested. Tilbake til musikken, ja. All skepsis til det danske publikum ble feid til side sekunder etter at vi innfant oss på scenen. Makan til opptur. Det ble en heidundrende forestilling og høy stemning. Etterpå ble det en kjapp tur på pub (med av alle ting te i glasset for undertegnede). Men mandag kveld i København er vel ikke akkurat helt ellevilt, så det ble en tidlig kveld på oss, mens bussen duret nord-østover mot Stockholm.

(backstage med Herbrand og Cato)

Stockholm er en utrolig fin by, men i dag ble det ikke tid til å se noe av den, desverre. Dette ble dagen for komme seg online og avverge nestenkatastrofer som følge av uker borte fra kontorer og postkasser. Jeg husker en gang i 2004 når vi kom fra reise og strømmen var ”borte”. Jeg bodde i kollektiv med herrene Ice Dale og Larsen og hadde ikke helt gjort jobben min som ansvarlig for strømregningen mens vi var borte. Det var et par lusne grader i stueluften, stummende mørke og et kjøleskap som rant utover. Så da lærte man et og annet om å følge med på regninger og epost selv om man er på turne. Fuckings virkelighet, altså. Med 700 besøkende var det fullstappet i Klubben (lille venuen under Arenan) og duket for god stemning. Det var det for så vidt, men kanskje litt mer reservert enn vi hadde forventet Forrige gig vi gjorde på Debaser inne i selve sentrum var noget mer løssluppent (da var det riktignok helg, og nå tirsdag).

Så var turen kommet til Finlandsferjen fra Stockholm til Turku (eller Åbo som det heter på svensk; hva i all verden er forbindelsen mellom navnene Turku/Åbo?). Denne ferjen er alltid en utfordring, da kunnskapen om at man skal ta ferjen neste morgen synes ha en slags magisk ”dritifiserings”-effekt på deler av Enslaved-entouragen. De som husker bloggen fra forrige Europa-runde (november/desember 2008 med support fra Audrey Horne og Krakow) husker kanskje at bassist/vokalist-kollegaene Grutle/Kilvik (henholdsvis Enslaved/ Krakow) hadde voldsomme utfordringer med bording av båten. Denne gangen var det Grutle/lydmann Hinkel som først måtte sprenges våkne i bussen for deretter å spas over i bæreposer og bæres ombord. Ok, så var det ikke bokstavelig helt slik det foregikk, men dere skjønner tegningen.

Resten av ferden foregikk relativt rolig med restaurantbesøk og hvile, om du styrer klar av buffet-sonene på finskebåten er det faktisk riktig bra mat ute og går, særlig innen kategorien ”kjøtt”. På veien av båten var tidligere nevnte helter kviknet til, mens returnerende finner slet litt mer mer sjøgangen. En kar på minst 80 år hadde en så seriøs spritknekk i knærne at Unge Lovende måtte trø til og bistå med å støtte ham ombord på rullebåndet ut fra båten. Vel tilbake i bussen var det å stå parkert noen timer på kaien i Turku hvor vi fikk besøk av noen av Dimmu-gutta som ønsket litt miljøforandring (det går sjelden mange dager på tur før bussen vår blir kjent som ”lått og løye-sentralen”, mye takket være blandingen av god stemning og dårlig humor). Trivelig var det, og så gikk turen til Tampere.

(det viktigste på turnè, korrekt inntak av mat og drikke)

Klubben i Tampere var svær, så her gikk forventningene temmelig rett i været igjen. Før lydsjekk og den slags var det tid for meg og Grutle til å ta en liten tur rundt i byen. Her hadde vi ikke vært før. Tampere var en veldig stilig by, i et slags skjæringspunkt mellom den gamle Østblokken og det glattere Vesten. Og med påfallende mange ulike restauranter og puber er de inne på noe der. Dagens lærdom var at den finske motsatsen til Vinmonopolet heter ”Alko”, noe som ikke er så reint lite fett. Det ble innkjøp av litt chilensk rødvin for å underbygge vinterstemningen, og tilbake til klubben for middag og lydsjekk. Kveldens konsert ble en suksess vi sent vil glemme. Hele salen med 1200 personer ropte takfast på ”Enslaved” mellom låtene og etter oss da vi gikk av. Da vi gikk ut og rundt til hovedinngangen for å besøke merch-standen (noe vi prøver å gjøre så ofte som mulig, i tilfelle noen vil ha noe signert og hilse på) mot slutten av Dimmu-settet fikk vi et innblikk i finsk virkelighet i inngangspartiet. Ambulansen var på plass for å levere noen av de unge håpefulle til pumping, mens et par olme typer lå trygt plassert i håndjern langs veggen i påvente av å bli hentet av onkel Polizei. Ikke bare moro med sprit, nei.

Helsinki var neste stopp, og der hadde de tatt konsekvensene av det nevnte alko-mørkets potensiale. Det var ikke lov å nyte alkohol (for det er jo meningen å nyte det, er det ikke?) i konsertlokalene. Det fantes riktignok en pub to etasjer ned for de over 18, men når lokalet er i overkant av 100% utsolgt er det kanskje ikke fristende å løpe ned, styrte en halvliter (for å ta den med opp igjen var ikke lov) og så kjempe seg tilbake til plassen sin igjen. Det er nå jeg må skyte inn at vi ikke visste noenting om dette før etter konserten. Under selve konserten gjorde nå vi som vi pleier og hølket nedpå et par kalde brune mellom låtene. Konserten var bra den, og vi følte oss både energiske og inspirerte der vi løpte rundt på scenen og rocket så det blafret i bartene.

Det samme kunne ikke sies om publikum der de sto med litt triste ansikter og nikket forsiktig til tordnende trommer og halsbrekkende riff. Etter hvert ble vokalist Grutle noe opprørt over gapet mellom vår innsats og deres respons. Det var jo fredag kveld også til alt overmål! Da han spurte hva som feilet de og hvorfor de ikke drakk en gang kom et fortvilet rop tilbake: ”we can’t drink, fuck you!”. Host, host, sånn kan det gå når man ikke er velinformert. Vi fikk trøst av Dimmu etterpå, som kunne fortelle at deres vokalist hadde trampet uti enda verre ved et tilfelle. Han hadde på en festival kjeftet på en gjeng publikummere som i følge han ”bare satt der” og som viste seg å være handicap-tribunen. Det kan altså alltid bli verre.

Noget skuffet over Helsinki var det tid for retur med finskebåten til Sverige. Neste konsert var i Göteborg. Denne gangen var det klart de finske passasjerene som gikk av med seieren (å reise fra Finland er tydeligvis mer moro enn til for gutta), selv om jeg kan gå så langt som å antyde at enkelte fra de andre bandene på turneen ga Pekka & co. konkurranse om å vinne Den Gyldne Fyllekule denne lørdagen. Det vil si, det kunne gått mye ”verre” om vi hadde oppdaget at den ene nedslitte baren på båten hadde tidenes største utvalg og kanontilbud på belgisk sterkøl. Dette fant vi ut halvannen time før kai, så det hele avverget seg selv kan man si.

(Cato holder seg oppdatert på de viktigste nyhetene hjemmefra)

Selve konserten i Göteborg skal jeg bare hoppe over. Til og med metalfolk i Göteborg ser ut som Paradise Hotel-deltagere. For en by, selvsagt med unntak, men generalisering er mye mer moro. Føsj. Høydaren må ha vært da Ice Dale prøvde å bonde med In Flames-vokalisten på festen etterpå. Men jukking var ikke så veldig pop i Sosseborg, og medlemmer av entouragen rundt vokalisten ville heller banke Ice Dale, noe lett diplomati avverget. I rettferdighetens navn må det sies at de andre In Flames-gutta var veldig hyggelig å treffe igjen. Jeg turnerte med dem for lenge siden når jeg spilte med et annet band. Det ble mye komplikasjoner og stress på den turen, og de gutta stilte virkelig opp og var en veldig god støtte.

Etter regnet kommer solen, etter kneipen kommer biffen. Siste dag på turen var lagt til Oslo og en utsolgt Sentrum Scene. Flotte garderober, norsk mat og hyggelige Live Nation-folk lagde en særdeles hyggelig ramme rundt dagen, og konserten er det bare å ramme inn i hukommelsen som kanskje vårt feteste Norges-gig noensinne. Helt utrolig, rett og slett! Takk til alle dere av Pyro-lytterne som var der! Planen var å ta det rolig etterpå, men det gikk litt i vasken, kan man si. I dag, dagen derpå, var det først oppmøte på den amerikanske ambassaden for visum-intervju klokken 09.30. Det vil si, det hele tok 2,5 timer i ukomfortable stoler. En av de mest grusomme bakrus-opplevelsene på lenge. Så var det å trøkke inn ett tonn utstyr på toget og endelig kjenne at hvert sekund bringer meg nærmere mitt hjertens Bergen. Hvor jeg nå skal nyte byen og leiligheten min i to uker før nok en laaaang USA- og Canada-turne begynner 5. november. Det vil si at det første brevet fra denne turen kommer her hos Pyro rundt 8., 9. november en gang. See you then, suckers!

Tags: Dimmu Borgir, Enslaved, Ivar, reiseblogg, reisebrev