Tredje og siste rapport fra El Caco i Europa

(foto: Per Ole Hagen, Nrk)

El Caco har turnert i Europa de siste ukene, og siste rapport fra europaveiene kom i helgen. Vi gir ordet til vokalist El Osa og sier takk for laget.

Tour report 3

VÃ¥kner ca. syv ganger hver morgen. Ingen av gutta, bortsett fra Ole “Nødpass” Rokseth, sover hele strekk her. Vi er vandrende zombier pÃ¥ tur, og det kan jo være fordi de nødvendigste ting ofte kan bli vanskelige Ã¥ gjennomføre nÃ¥r en vil det selv. Ta eksempelvis klubben igÃ¥r. Der fantes det ikke ett toalett med krok pÃ¥ døra, og da er det vanskelig Ã¥ motivere seg, kremt. Bortsett fra dette har GBR vært over all forventning i forhold til oppvartning og blide mennesker og vi har ikke blitt kastet ut én gang. Ting forandrer seg. Siden det er samme promotor idag som i Manchester skal det meste være pÃ¥ plass. HÃ¥per v..i. Bussen startet presis, og da blir det en liten svipptur til HMV i Birmingham for load in. Loadingen er en av de bratteste noensinne. Vi snakker fire bratte lange trapper, og for zombiene blir det en grei oppvarming til lydsjekk. Bra ting: komme i form, toalett som er rent, skal spille konsert, byen (sÃ¥ langt) og at Red Fang har samme load inn. De fikk forresten lÃ¥ne er par kabinetter av oss grunnet bæringa.

Rett etter lydsjekk måtte vi ha MAT!!!! Ikke loff med sirup på. Når første måltid blir kl 1630 kan folk fort bli litt grumpy, men når en finner en burgersjappe med 100% rent kjøtt, håndlaget og med nydelig tilbehør stiger utrolig nok humøret. Vi har våre 45. minutter i dag. Band of Sculls spiller i samme huset denne kvelden. Det er blitt en bra duo med El Caco og Red Fang på tur. Begge banda hjelper hverandre under changeover for at ting skal gå knirkefritt, og så lenge logistikken fungerer tar det ikke lange tiden mellom hvert band. Et fullstappet lokale fikk se to sultne rockeband servere det de er gode for og publikum slukte det hele med god appetitt. Det er alltid fett å bli bedt om å komme tilbake fort, og så får man se hvor lenge det blir til neste gang vi spiller i Birmingham igjen. Etter nedrigg og pakking av bil skulle begge bilene dra kl 0100 for å rekke til Dover før båten gikk. John syntes det var en god idé å sitte på med oss siden vi hadde ekstra senger og han brakte med seg litt drikke som takk. Noen syntes dette var veldig godt og en ny tegneserie ble tegnet. Det markerte slutten på Storbritannia og over kanalen venter Belgia.

Dette stedet husker vi som ganske fett og ganske halvfullt fra forrige gang. Load er super siden det ligger på bakkeplan, så der kommer man lett unna. Denne gangen var det min tur til å krype til korset. SVT-en er ikke frisk så det ble å bruke reserven, en Orange Bass Terror 1000. To amper ødelagt på mindre enn 2 uker!! Det funker uansett. Middagen var helt suveren og de hadde alt og litt mer til disposisjon. Denne kvelden var det tre band. Et lokalt, og oss andre. De lokale gutta hadde kjempefin stil, og ei merchdame som spurte om noen ville bruke deres t-shirts når vi spilte. Aaron, David og John takket pent nei, og sa de allerede hadde skjorter som luktet. Vi sa nei vi også. Imorgen skal RF spille på Speedfest og vi må nøye oss med å være tilskuere, men day off med konserter av Monster Magnet, Graveyard, Orange Goblin og mange andre blir sikkert greit. Vi fikk gjestelista til Red Fang. Blir spennende å se hva denne kvelden gir. Nederland vøtt!!

Funker i Flamskland ogsÃ¥. Super merkelig lytting for alle mann, men jaggu ble det ikke en god gjennomføring her ogsÃ¥. Red Fang hadde bare 60 minutter i dag, men for noen av de var det helt greit. Ja, egentlig alle. De har jo ikke akkurat ligget pÃ¥ vent, som visse andre den siste tiden, sÃ¥ en kort konsert kommer som oftest godt med fra tid til annen. Det funket tÃ¥lelig bra med Orangen ogsÃ¥, selv om den er en smule fintfølende. Biebob ligger litt utenfor en større by som heter Turnhout. Klubben er visstnok den mest kjente rockepuben i Belgia, sÃ¥ folk reiser fra langt vekk for Ã¥ se yndlingsbanda sine. Det blir litt som om folk fra Oslo skulle dratt til Kløfta pÃ¥ konsert….. Utenkelig med andre ord. En beskjed kom akkurat fra England angÃ¥ende ampen til Anders, og der var det strømforsyningen og noen sikringsholdere som hadde røket, sÃ¥ der blir det reparasjon. Hva med Fredrik spør du kanskje? Jo, han ryker som vanlig cymbaler i tide og utide og lommeboka blir tynnere for hver gang. NÃ¥ rommer den nok knapt et visakort uten dekning og med gjeld pÃ¥ stripa. Trommeskinn er som plekter Ã¥ regne forresten.

En lørdag uten spilling? Hva skjer da? Speedfest i Eindhoven faktisk! Jeg nevnte kanskje det tidligere? Jaja. Mye fete band, gjesteliste og ikke noe å gjøre. Blir vel moro da. Vi (Robert og jeg) skaffet litt mer belgisk sjokolade og det ble en lokal pizza/kebab/burger-sjappe som vant konkurransen om hvor spise frokost. Pizzaen var helt suveren med friske grønnsaker og salami. Det er påfallende hvor mange som ikke snakker engelsk i Belgia. De snakker jo en blanding av tysk, hollandsk, fransk og engelsk, men halvparten holder seg til moderspråket. Peking (som i finger mot et objekt) klarer seg en stund, men å beskrive en matrett med én finger kan bli en utfordring.

(foto: Per Ole Hagen, Nrk)

Så startet vi turen mot Holland. Altså, seks mil er jo ikke langt. Undertegnede hadde sittet litt lenge på Biebob, siden vi ikke hadde annet å gjøre enn å være tilskuere dagen etter, så det ble litt lite søvn, men friske og raske gikk vi inn på Speed Fest. The Bronx og Suicidal Tendencies sto også på listen. Graveyard er jævlig fett live, jeg tror de faktisk er mer 70-tall enn syttitallet, og det sier det meste når mye av vår inspirasjon kom mellom 60- og 80-tallet. Det er sinnsykt mye folk inne i det enorme fabrikklokalet. Vi møtte Brian etter konserten, og vi var helt enige i at så mye folk best gjorde seg foran oss mens vi spilte gig i stedet for å være en del av det. Passe trivelig ble kvelden uansett, selv om det hadde vært bedre å spille selv, så veldig mye klaging ble det ikke. Det var jo tross alt lørdag, og Suicidal Tendencies avsluttet ballet. Avslutningen i Køln på en søndag blir jo litt vemodig samtidig som vi gleder oss til å gjeste byen igjen. El Caco har spilt der en rekke ganger og første gang var Popkomm. Den gangen spilte vi også en akustisk konsert på Rock Hard-scenen. Sist vi spilte ble vi låst inn i en kjeller etter gig og servert to øl hver. Den bookingagenten brukte vi ikke etter det.

Siste konsertdag Det regner og vi har akkurat kjørt ut av Eindhoven etter Ã¥ ha jukset til oss strøm fra Speed Fest. Siden vi reiste med Red Fang kunne vi jo bare si at vi var med dem, og at vi mÃ¥tte ha strøm. Det blir den vanlige tankstellestoppen for kaffe som gjør ventingen pÃ¥ et skikkelig toalett uutholdelig. Bare et par timer nÃ¥. Frokost og andre fasiliteter i Køln. Det regner fremdeles. Ole Sovehjerte ligger i den nederste bunken, fri for bekymringer og med et utrolig antall timer i drømmeland. Vi andre er fremdeles zombier, selv om jeg faktisk fikk noen timer denne natten etter Ã¥ ha sett “The Fighter” og “Machete” etter konsertene. Bare for Ã¥ beskrive litt rørepinneri kan det nevnes at nÃ¥r en skal ha kaffe pÃ¥ automat lønner det seg Ã¥ sette en kopp under der kaffen kommer…..

Det er lov å kjøre i 120km/t her. Vi ligger i rundt 100km/t bare for å gi dere helt unødvendig informasjon. Robert kjører mens han sitter og nikker med hodet til musikken. En kan anta at han hører på Olga Templova, en tsjekkisk ompasangerinne med utrolig suksess i gaten der Robert bor. Han minnes de duvende hoftebeina og den enorme utringningen syngende i gaten. Nå på cd-r kopiert over på telefonen slik at han kan ta henne med seg over alle landegrenser. Han kjenner nok duften av Praha der han sitter nikkende med hodet. Trafikken inn mot Køln blir tettere. Det regner mer. Robert nikker mindre med hodet, kanskje fordi han nå kun har pluggene i uten musikk. Fredrik og jeg fant en nød-dram stående gjemt midt på bordet. Veldig god whisky og kun 1cl delt på to. Nei, det var fra flaske. Ikke et glass som sto der. Vi snakker varmt om de få dråpene og lengter etter en dusj. Snart.

Klubben Essigfabrik er tålelig stor med rundt 1200 kapasitet. Det romler godt i den gamle fabrikken. Vi fikk høre at det var ca. 500 i forhåndssalg, så dette virker til å bli en fin aften. Red Fang hadde ingen god formiddag da de som seg hør og bør festet til langt utpå morrakvisten med de andre banda fra i går kveld. Vi var i meget bedre form etter å ha festet alene sammen med flere tusen andre. Kvelden gikk over all forventning, eller vi hadde jo forventninger, så det sto til forventningene. 800 ivrige mennesker virkelig koste seg og kjøpte merch. Siste kveld med avskjed og forhåpentligvis gjensyn med amerikanarane ble dermed en suksess. De behandlet oss med respekt og var høflige hele veien, så siste del av turen må sies å være den beste delen. Band trenger support-turer, ingen tvil om det. Takk til Red Fang!!

Nå står vi på kaia i Kiel og venter på containeren som skal romme instrumenter og mye sure sokker. Vi er trøtte og fornøyde. Vi lengter ikke akkurat etter musikaler på båten, men å komme hjem er alltid deilig. Og akkurat i det vi tenkte at siste ord var skrevet ble vi nødt til å legge til en liten fotnote. Jo da, vi hadde selvfølgelig booket hjemturen på Kiel-ferga den dagen det var dansecruise! Ingemars signerte skiver og spilte konsert sammen med Christiania ut i de sene nattetimer. Lydmannen hadde tydeligvis satt lyden dagen før, han var ingensteder å se. Ganske spesielt. Etter at brakkesyken slo inn for fullt på den trange lugaren tok vi rennafart og plasserte oss på den puben som var absolutt lengst bort fra galskapen! Ikke at det hjalp så mye, allsang på tekster om far, mor og internett med tillagt svorsk aksent lød helt bort til fire litt slitne fyrer som nøt litt godt i glasset. Samtidig prøvde vi å overse godt voksne damer med blinkende reinsdyrhorn på hodet.

Takk til dere som tok dere tiden til å lese skribleriene våre!
Sees på veien!

El Osa

Tags: El Caco, Europa, reiserapport