Slipknot i Oslo Spektrum

Pyro har vært på konsert. Vi gir ni tomler opp til Slipknot, og bøyer oss i støvet for publikummet som ga konserten perfekte rammer.

Etter at Slipknot avlyste sin første konsert i Oslo – på Rockefeller i 1999 eller 2000 – har bandet nesten blitt norgesvenner. Pyro har sett dem på Quart-festivalen, på Rockefeller og i Oslo Spektrum tidligere, ikke verst for et av verdens største og beste metalband.

I går var det duket for konsert i Oslo Spektrum, og det ble en heseblesende dag i den nikantede stjernens tegn. Først traff vi Chris Fehn, han karen med dildo i trynet, og han ga oss et kort, sympatisk og underholdende intervju. Hyggelig type. Intervjuet kommer på Pyro utpå vinteren en gang.

Så var det ut og hente billetter, og inn i Spektrum for å se de siste to-tre låtene av Children Of Bodom. Finnenes dødsfete riff drukner litt i møte med cheesy synthsoloer, men en grei start på dagen. Alexis ripper bra, i det minste.

Så er det Robb Flynn og Machine Head. De spiller et 50 minutters sett basert på sine to siste plater pluss Burn My Eyes, og det er sjelden et supportband har rocket Oslo Spektrum så hardt. Circlepits, headbanging og til og med en liten zorba-danselenke ble observert fra våre trygge sitteplasser. Det er for øvrig veldig komisk når Flynn gang på gang hyller det norske publikummet for at de er ”so fucking drunk, motherfuckers”, og skriker ”skål, motherfuckers, skål” ved enhver anledning. Den ivrige frontmannen har nemlig ikke blitt fortalt at det er null alkoholsalg og ganske så edruelig stemning i Spektrum denne mandags kvelden.

Flynn blir også skikkelig tegneseriefigur når han på det blytunge avslutningsriffet på Davidian ikke klarer å dy seg, og sier i takt med musikken: ”So… fucking… HEAVY”. Haha, karen må ikke bare spille de tyngste riffene i klassen, han må også stille seg opp på pulten og fortelle sine medelever at han spiller det tyngste…fuckings…riffet…i…VERDEN.

Men hey, moro er det. Høydepunktene er Aesthetics Of Hate, som for en gangs skyld ikke tilegnes Dimebag Darrell, gigantiske Halo, og ikke minst Old fra Burn My Eyes. Hovedriffet på Old er et av verdens fem beste riff, tror jeg. Jesus WEPT!

Så er det niergjengen som skal på banen. De ni musketerer. De ni uovervinnelige. Slipknot. Bandet som de siste ti årene mer enn noen har dratt ekstrem musikk ut til et streit rockepublikum. Blastbeats, hatefulle tekster, death metal-riffing og et dramatisk sceneshow verdig en Wagner-oppsetting går hånd i hånd med fengende refrenger og riff så feite at de måtte kjøpt tre flyseter.

Etter en intro med AC/DC-klassikeren For Those About To Rock – fin referanse til Metallica, som alltid åpner med It’s A Long Way To The Top If You Wanna Rock And Roll – på tape, ruller sceneteppet til sides, og en lekker scene av lysstolper og ni Slipknot-logoer danner bakteppe for hovedpersonene. Det går rett inn i Surfacing, og publikum er med på notene fra første klovneslag på trommetønne. Klovnen og han med dildoen står strategisk helt framme på hver sin side av scenen, og veksler mellom å hisse opp publikum og knuse av gårde på trommene, og allerede på låt nummer to har de fått på seg buekorpstrommene. Da er det klart for The Blister Exists, dette monsteret som åpner Vol 3-albumet med det desperate “I am the damaged one”-mantraet.

Kveldens første store høydepunkt blir Before I Forget, som får hele Oslo Spektrum til å reise seg mot taket i ekstase. Vokalist Corey Taylor er en av de beste og mest erfarne frontmennene i bransjen, men til og med han blir litt overrasket når 5.000 kids reiser hendene i været da han spør hvem som er på Slipknot-konsert på første gang. Det er lenge siden vi har sett så unge og så gærne konsertgjengere i Spektrum.

Men om brorparten av publikum sin første Slipknot-konsert, så vet de hva som skal skje når Spit It Out tas ned mot slutten, og alle får beskjed om å sette seg på gulvet. På JUMP THE FUCK UP! eksploderer hele betongklossen Spektrum i tusenvis av fillebiter, og Slipknot har gjort jobben, og vel så det.

The Heretic Anthem, Disasterpiece, Duality og People = Shit er storslagne som aldri før, men vi har en ting å utsette på konserten. Midtveis kommer Dead Memories og Psychosocial fra All Hope Is Gone-albumet, mend et er da også det eneste vi får derfra. Slipknot har nylig gitt ut et suksessrikt album, og det er åpenbart på de to sporene at publikum kan hver eneste tekststrofe, og da er det veldig rart at de ikke spiller mer låter derfra. Vi synes de burde inkludert åpningssporet Gematria, balladen Snuff og monsteret av et tittelspor, All Hope Is Gone. Da hadde kvelden vært helt perfekt.

Men uansett: Slipknot kom, så og vant, og det var rett og slett vakkert å se at et så ungt publikum kan være så engasjert, dedikert og klin kokos. Det lover bra for framtiden. Terning 5 til Slipknot, terning 6 til publikum.

Dette er en Slipknot-setliste fra tidligere i år, jeg tror de spilte omtrent det samme i Oslo Spektrum. Dersom noen av dere var i Spektrum og mener dere ser noe feil der, si fra.

Intro
Surfacing
The Blister Exists
Get This
Before I Forget Video
Liberate
Disasterpiece
Dead Memories
Psychosocial
The Heretic Anthem
Prosthetics
Spit It Out
Duality
Only One
—
People=Shit
(sic)

Tags: All Hope Is Gone, Children Of Bodom, Machine Head, Oslo Spektrum, Slipknot