– Clive Burr var en grunnpillar

I dag kom den triste nyheten om at Iron Maiden-trommis Clive Burr var død. Det har ikke gått ubemerket hen blant norske metaldudes og -damer.

Tidligere i dag skrev vi om dødsfallet til Clive Burr (les saken her), som spilte så fantastisk på de tre første Iron Maiden-platene før han fikk fyken. De seneste årene har han blitt stadig dårligere på grunn av muliple sklerose, og det kom dessverre ikke som noen stor overraskelse da nyheten om hans død kom i dag. Det er likevel en trist dag, for Clive Burr var en feiende flott fyr som bidro til å skape det som er manges favorittband gjennom tidene.

Vi hørte med noen norske metalfolk for å få deres tanker om Clive Burrs innflytelse, hans ettermæle og selvsagt: favorittlåt.

One Head, One Tail fra Altaar (også kjent som Andreas Tylden fra JR Ewing)
– Clive Burr var en grunnpillar i soundet til Iron Maiden og løftet bandet til nye, uante høyder. Han var trommisen som steppet opp gamet, satte standarden, tempoet, attityden. Han var trommisen – som ikke bare kunne levere jobben – han komplimenterte hva som var, og fortsatt er, tidenes beste heavy metal-band. Burrs bidrag på Iron Maidens tre første plater, The Number Of The Beast spesielt, holder fortsatt standarden og får de fleste til å blekne i forhold og vitner til en vital del av Maiden som, mest sansynlig, på langt nær ikke hadde vært like bra uten. Han vil bli husket som den fandenivoldske trommeslageren som var med å kickstarte et av tidenes største og mest innflytelsesrike rockeband. Desverre vil nok mange huske han som den puslete kisen i rullestol, men det får så være. Heller en død rullestolsittende tidligere Maiden-trommeslager, enn en levende skallet innbilsk eks-tennisspiller med vrangforestilling om trommekarriere. Om jeg skal velge meg en favorittlåt med Clive Burr? The Prisoner.

Helle Stenkløv, programleder for Jernverket på Radio Rox
– Clive Burr var der da Maiden ga ut de tre første albumene, og hans trommespill hadde mye å si for hvordan de låt den gangen: rått og upolert, men likevel presist. Han representerer den første Iron Maiden-æraen, og var også den første stabile trommisen de hadde frem mot gjennombruddet i 1982. Iron Maiden og Killers er mine favorittplater med Maiden, og det er vanskelig å tenke seg dem med en annen trommis. Han vil nok bli husket som en av dem som var med på å dra Maiden til topps! Jeg plukker én favorittlåt fra hvert album: Prowler fra første, Murders in the Rue Morgue fra Killers og Hallowed be thy Name fra The Number Of The Beast.

Stian Fossum fra Devil
– Da jeg leste i dag at Clive Burr hadde gått bort, var det nesten som noe jeg hadde venta på. Jeg er sikker på at Devil var et av de aller, aller første banda som tok farvel med ham på verdsveva. Burrs påvirkning på Maidens tre første skiver er vel udiskutabel, og jeg synes nok siste rest av råskap forsvant med unge Burr da han forsvant fra Maiden den gangen. De to første platene er mine soleklare favoritter med jernjomfruen, og han og DiAnno var vitale biter i dette, i tillegg til stammen. Det er også viktig å huske at selv om han forsvant ut i den tilsynelatende musikalske periferien etter dette, så var han en aktiv musiker i mange år etterpå, og kan vel sies å ha vært med i bedre band enn utgivelser. Band som Elixir, Trust og Praying Mantis har alle gitt ut beinsolid materiale i min bok, og må ha vært en ære å få spille i, for ikke å snakke om Samson. Dette betyr også at samtlige medlemmer på de to første Samson-singlene nå har vandret heden. Jeg håper Clive får det bedre nå enn han tidvis nok har hatt det i livet. Av det utrolig bra Maiden-materialet han bidro på, velger jeg meg Running Free som en – av mange – favoritter.

Guro Juul Andersen, redaktør i Metal Hammer Norway
– Clive Burr spilte på de tre første legendariske skivene til Maiden, og hadde en spesielt fet groove – ja, groove, som hadde en stor rolle i suksessen av disse. Selv om han forlot bandet tidlig – i 1982, var vel spesielt Bruce og Steve veldig glad i han. Maiden spilte flere konserter til inntekt for Burr, og opprettet Clive Burr MS Trust Fund.  Burr kommer først og fremst til å bli husket som en helvetes god trommis, og jeg tror mange føler det samme som Megadeths Dave Ellefson; “He was one of my all time favourite metal drummers.” I tillegg var han en jovial fyr med masse humor, og beholdt det gode humøret selv da sykdommen var på sitt mørkeste. Dette er kjempetrist, og metalverdenen har mistet en kjernekar og et stort forbilde.  Det er vanskelig å plukke ut min favorittlåt med Clive, så jeg må skjære igjennom og si hele The Number of the Beast-skiva som står på i bakgrunnen i Andersen heimen just nu. Helvette så jæla fet den skiva er.

Torgrim Øyre, festivalsjef for Beyond The Gate og metalskribent i Dagbladet
– Clive Burr tilførte Maiden et driv og en feeling bandet ikke har hatt verken før eller siden. Han tok swingen fra John Bonham og Bill Ward og strammet skruene, og vips hadde man en metaltrommis med en nesten funky tilnærming. Hør bare på låter som Running Free, Another Life, Innocent Exile, 22 Acacia Avenue og The Prisoner. Han hadde en økonomisk og strukturert spillestil, hvor han til tider nesten hørtes ut som om han riffet på trommene. Han var åpenbart en utadvendt og livsglad type. Noe som kanskje gjorde at han i noen tilfeller kanskje gjorde noen dårlig valg når suksessen kom brasende på. Enkelte av medlemmene i Maiden har til og med uttalt at de angret på at de ikke ga ham en ny sjanse. Jeg kan ikke se for meg noen gjøre en bedre jobb på de tre første Maiden-platene enn han, samtidig som jeg ikke helt kan høre for meg Where Eagles Dare, Infinite Dreams og Rime of the Ancient Mariner med noen andre enn Nicko. Men at jeg holder Clive Burr like høyt, er det ingen tvil om. Akkurat nå er favorittlåten The Prisoner, men det kan til og med være Drifter på noen dager. For en makalaus kar. Hvil i fred.

Tags: Clive Burr, Iron Maiden, R.I.P.