Siste del av Enslaveds turnè-blogg fra USA

Enslaved er trygt hjemme i Bergen, og Ivar sendte oss denne herlige avslutningen på historien.

Pyro takker og bukker i retning Ivar fra Enslaved for disse fantastiske reisebrevene fra Enslaveds tur i USA med Opeth. Regn med at han må til pers neste gang Enslaved skal på lang tur også. I forrige blogg tok vi farvel med Ivar i det hørselen hans hadde blitt helt koko. Kjør siste del!

Blog 4

ENSLAVED på tur med Opeth i Nord-Amerika

Bergen, Norge

Det var temmelig skremmende å sette seg på flyet fra Newark vel vitende om faren for permanent skade på trommehinnen. Det ble 9 timer med febrilske forsøk på å utligne trykket som heldigvis endte godt. Det vil si, hørselen på venstre side har ikke blitt bedre. Å være musiker med mono-hørsel er sannelig triste greier. I morgen blir det å ringe og få legetime. Vann i mellomøret kan visstnok dreneres ut…

Hvor var vi? Jo, Pontiac utenfor Detroit i Michigan. Ikke nødvendigvis noen perle på det nordamerikanske kontinentet. Detroit og omegn har gått fra å være kjent som Rock City til å være et arnested for kriminalitet og rabiat våpenbruk (selv i amerikansk målestokk). Av en eller grunn var alle butikker og restauranter stengt her denne søndagen, så det ble ingen kulinariske krumspring denne dagen. Nå har det ikke skortet på matinnslag underveis, så det fikk være greit. Vi var kommet til siste søndagen på turneen og plutselig var tiden kommet for refleksjon.

Jeg har etter hvert gjort noe sånt som 24 eller 25 turneer; jeg har mistet litt tellingen – ta det med en klype salt, en sitron og en shot Silver Tequila. Jeg har reist med rasshøl (amerikanere som sperrer av deler av bussen med tau og håndskrevne lapper som forteller at bare de kan sitte der). Jeg har reist med galninger(turnemanageren som lå leende i en sølepytt, filmet seg selv og skrek at han var sin egen onde tvilling). Jeg har vært på turne med gode venner og hatt mykje moro. Men jeg har aldri vært på en turne som har vært så gjennomgående vellykket og bestått av så mye trivelige folk som Opeth, og samtidig så god stemning innad i bandet. Alle leverte. Turneens diplom for stødigste leveranse går soleklart til bestefar i gjengen; Cato ”Bekkis” Bekkevold. Maken til maskin skal du leite lenge etter. At fyren er ganske sprø er en bonus. Det blir aldri kjedelig på tur med Bekkis; og han bryter isen som en isbryter på fersk iransk Uran 235 OG rakettbensin på en gang.

(Enslaved i storform, trommis Bekkis til høyre)

Stemningen i backstagene var upåklagelig hele veien; det viste seg at vi hadde det meste til felles med Opeth: dårlig humor: Åkerfeldt og Grutle konkurrerte knivskarpt om både prog-kunnskap og de mest crazy utredningene om de minst relevante temaer mellom låtene, matinteresse: undertegnede og Fredrik oppdaget snart en felles interesse for blant annet østers, være verdens raskeste gitarister (Ice Dale og samme Fredrik ga jernet her). Crewet deres kom vi også veldig godt overens med, de hadde til og med sneket inn en norsk lydmann – sånt må en like. Konklusjonen er at vi mer enn gjerne reiser med gutta igjen, i mellomtiden får vi se om Grutle og kanskje flere kommer seg over på grillfesten Åkis inviterte ham på.

Jauda, i Pontiac var vi, og gig ble det. Konserten foregikk i nok en ombygget kirke. Denne gangen hadde de dessverre ikke stengt ute lyset; så konserten ble noe i det lyseste laget for vår del. Darkness and evil and stuff. Publikummet var det bra liv i, og stemningen var god. En stund. Eieren av klubben mente at bussen vår hadde rygget bort i neonskiltet hans. Vår sjåfør blånektet, og ord sto mot ord. Eieren svarte med å ringe politiet, som vi måtte vente på i lange og brede, med fridag i New Jersey på programmet. La oss bare si at politiet i Pontiac, et forsted til Detroit; denne ikke-fredfulle pletten, ikke var veldig fornøyde med graden av reelt alvor i saken når de kom frem. To godt voksne karer; en klubbeier og en bussjåfør, sto og kranglet om at den ene hadde vært borti skiltet til den andre uten synlig beviser. Kort fortalt: politiet ble mildt sagt småsure når de skjønte hva det dreide seg om. De forlot sannsynligvis et eksplosivt gjeng-nabolag midt i en turf-war mellom crack-selgere, for å havne i en litt kjedelig episode av Stomperud. De ba samtlige parter dra åt helvete, og vi kunne reise videre.

(Enslaved i Boulder, Colorado)

Etter en laaaang kjøre turetur rett øst var vi på plass i New Jersey sånn litt over midt på dagen tirsdagen. En kjapp dusj på hotellrommet seinere var vi i taxi inn til et restaurant-område i Jersey City. En frekk pastarett skjerpet tørsten, og før jeg visste ordet av det var jeg i gang med hvitvinen i et par-og-tredve-grader på fortausrestaurant i New Jersey. En fridag mot slutten av tidenes mest vellykkede Enslaved-turne. Så var ikke hvitvin gøy nok; da ble det diverse gøye drinker. Husker ikke helt hvilke det ble til slutt; men alt fra Vodka og Tonic til noen merkelige rosa greier sto på programmet. På dette punktet begynte ting å bli litt uklare, men kvitteringene forteller meg at vi fortsatte ettermiddagen på bar med flere rare og vakre drinker, før jeg endte på sjømat-middag med Tonje, Grutle og Bekkis. Jeg verken skal eller kan fortelle mer om den middagen, men det var sikkert jæklig hyggelig. Som en følge av lineær tid (ikke min fortjeneste) tok kvelden slutt og vi var klar for turens kanskje viktigste dag; New York.

(Enslaved, New Jersey-style)

New York var viktig av to grunner. Den mest innlysende var konserten; her kommer det mye folk, og her kommer det masse viktige folk og ser på. Den andre grunnen var litt mer hverdagslig. Vi måtte innom sosialkontoret for å få våre amerikanske personnummer; av skattegrunner blablabla. Vi tok taxi, gode og fyllesyke for sikkerhets skyld, til nærmeste kontor og ventet i to gode timer sammen med hederlige gjestearbeidere, klin galne sosialklienter (hun ene var der bare for å skjelle ut alle som var til stede, hun gadd ikke trekke kølapp for syns skyld en gang) og hverandre. Marerittet tok heldigvis slutt og vi kunne bane og drosje oss til klubben. Lydsjekk gikk fint, og konserten var riktig så fet. Vi hadde en fin fest med kjentfolk, bransje, og vår nye bookingagent Nick Storch fra The Agency Group. På dette tidspunktet må jeg innrømme at kreftene var i ferd med å ta slutt, så det ble en tidlig kveld på bussen. Neste morning var tross alt tid for å besøke den norske ambassaden i Washington.

Så var siste turnedag endelig kommet. Åstedet skulle være Washington D.C. Før lydsjekk ble det først tid til lege (ja, jeg er fortsatt døv som en munk på venstre øre) som kunne konstatere at dette var lite å gjøre med og at jeg sto i fare for å sprenge trommehinnen på flyturen hjem. For et glamorøst liv. Jada, men vi hadde andre ting å gjøre. Turen gikk til den norske ambassaden i Washington D.C. og USA. Her fikk vi en fantastisk mottagelse og hadde et svært innholdsrikt og artig møte med ambassadør Wegger Chr. Strømmen og staben hans. Fem av de sistnevnte møtte sågar opp på konserten seinere på kvelden. De ga bra med lyd fra seg. Særlig når Grutle sendte ut en hilsen til dem fra scenen. Vi møtte dem etter konserten, og ga dem en omvisning i bussen som avslutning. Det syntes som om de satte pris på det hele! Konserten var for øvrig helt enormt bra – definitivt på topp fem listene – noe overraskende ettersom vi aldri før hadde vært i byen. Etter giget ble det fest i backstage og bussen, og vi tok farvel med Opeth-gutta. Håper virkelig vi kan jobbe med dem igjen om ikke altfor lenge!

(Enslaved på den norske ambassaden i USA!)

Turne-blooper:
Til slutt en blooper. Noen som synes Grutle ligner på Kid Rock? Ikke jeg heller. Husker dere da vi var innom sosialkontoret i New York her i slutten av bloggen? Den mest sinnsyke damen på plass var en ung dame som satt og skrek til alle. Noen indere fikk slengt i seg at de kunne dra seg tilbake til India med håndklærne på hodet. En sosialarbeider som ba henne roe seg var rasist, og så videre. Når hun til slutt fikk øye på Grutle måtte hun rett og slett skrike-spørre han om hvorfor han så ut som Kid Rock. En. Så seinere på dagen var vår alles favoritt-frontfigur på pizza-restaurant i New York. Der lurte en meksikaner på om han var selve Kid Rock. To. Som om dette ikke var nok, skar det seg helt på flyplassen Newark til slutt. Grutle sto utenfor flyplassen, ante fred og ingen fare, riktignok med hatt: der kom det et par gamle amerikanske damer og ville tvinge han til å innrømme at han var Kid Rock. Stakkars mannen måtte rett og slett bli sint for å få de vekk. De trodde tydeligvis hele historien om at han var en norsk fyr på turne var en slags dekkhistorie. De insisterte kraftig før de heldigvis skjønte at de var i ferd med å bruke opp all tålmodigheten hans. Tre.

(Enslaved: Manager Tonje til venstre, Kid Rock til høyre)

For en avslutning.  Jeg og Tonje var med gutta til de var fortollet og innsjekket. Så snudde vi og styrte mot New York. Men det skal dere slippe å høre om. Privatblogging suger ape. Slutt å fortelle om hverdagen deres, hele gjengen.

-Ivar

Tags: Enslaved, Opeth