Rival Sons РHead Down: l̴t for l̴t

Los Angeles-guttene i Rival Sons er snart klar med Head Down. Vi har hørt gjennom platen, og skriver om låt for låt. Mens vi danser inn i soloppgangen.

De kommer fra Los Angeles, kaller seg Rival Sons, og er for 2010-tallet det The Black Crowes var for 90-tallet. Rival Sons tar rock, soul og hardrock på alvor, respekterer historien, men lager sin egen pikante variant av gryteretten. Her i Pyro falt vi for dem for alvor da de ga ut Pressure & Time (men sjekk EP-en og nettplaten de ga ut før det også), og nå er forventningene like skyhøye som Ozzy i 1983 før Rival Sons slipper oppfølgeren Head Down.

Frihet, damer og deilig rock: anmeldelse av Pressure & Time

Head Down slippes fredag 14. september. Vi har blastet den på anlegget den siste uken, så her er vårt førsteinntrykk, låt for låt.

Les også: Lydverket elsker Rival Sons

01. Keep On Swinging (3:59)
— Første single fra Head Down. Den følger opp Pressure & Time-platen pÃ¥ beste mÃ¥te. Det er en klisjé Ã¥ sammenligne Rival Sons med Zeppelin og Free, men gitarriffet pÃ¥ Keep On Swinging kunne vært hentet fra første del av Physical Graffiti (altsÃ¥ den beste platen), men kanskje med en liten heroinknekk ala Paul Kossoff. Som en kompis sa da jeg formidlet at jeg fÃ¥r lyst pÃ¥ øl av Keep On Swinging: “dette er sÃ¥ bra at jeg fÃ¥r lyst Ã¥ danse selv om jeg ikke kan danse”. Tror det har mye med den Black Crowes-aktige trommebeaten som skyver lÃ¥ten sakte og deilig fremover. Pangstart.

02. Wild Animal (3:27)
— AngÃ¥ende dansing. Wild Animal er en sÃ¥nn lÃ¥t som hippiesatanister i 1971 danset til nÃ¥r de hadde proppet seg full av psykedeliske kjemalier gjennom nattens ofringsritualer, og utpÃ¥ morgenkvisten var de sÃ¥ pÃ¥tent at de sÃ¥ Lucifer danse over horisonten mens han lokket frem solnedgangen. Litt Wicker Man-stil, om du skjønner. Da mååååtte de bare sette pÃ¥ denne lÃ¥ten og danse sin hyllest til mørkets fyrste. “You are playing with a wild animal”, Ã¥ jada. Rockete, og stjernevokalist Jay Buchanan viser nye sider av seg selv. Litt The Doors-tendenser, kanskje? Mørkt og deilig.

03. You Want To (4:16)
— En streit rocker. Produksjonen er superlekker, et sted mellom Brendan O´Briens widescreen liveproduksjon og Jack Whites smÃ¥brÃ¥kete sumpblues.

Totto anmelder Rival Sons live

04. Until the Sun Comes (2:59)
— NÃ¥r vi først snakket om Ã¥ danse til solen kom opp. I min litt gammeldagse verden er det denne lÃ¥ten russen skulle feiret til. Scott Holiday er kanskje rockens beste pÃ¥ slentrende, men samtidig konsise riff, og pÃ¥ Until The Sun Comes Up leker kompet seg rundt riffet til Holiday. Dette mÃ¥ da bli en ny single fra Head Down?

05. Run from Revelation (4:14)
— Insisterende ballade, et sted mellom R.L. Burnside og Whitesnakes hjerte/smerte-anthem Mistreated. Første gang jeg hørte gjennom Head Down synes jeg Run From Revelation ble litt brÃ¥kete, men den vokser seg til.

06. Jordan (6:18)
— Klassisk bluesrockballade. Veldig vakker, med rørende refreng, men den er kanskje litt streit? AltsÃ¥ i betydningen “godt hÃ¥ndverk”, men trenger et nærvær som man kun fÃ¥r til live. Mulig den vokser pÃ¥ meg ogsÃ¥, vi fÃ¥r se.

07. All the Way (5:10)
— Det tok noen runder med Head Down før jeg begynte Ã¥ legge merke til denne drivende rockeren. Den begynner som en ompa-blues-lÃ¥t, før pre-refrenget sender tankene til Motown og Stax og tidlig 60-talls amerikansk soul. Jay Buchanans lekende, smÃ¥snakkende pratmakeri binder det hele sammen med en James Brown-autoritet. All The Way tar aldri av slik man kanskje forventer, men flyter og vugger seg frem til Ã¥ bli en favoritt fra platen.

08. The Heist (3:14)
— Jay Buchanan er tilbake i Jim Morrison-leiet, og forteller en herlig krimhistorie om Ã¥ rane en bank for Ã¥ forsørge familien. “I got four mouths to feed/and a woman in doubt/I´m walking in with a gun/and I´ll be rich coming out”, synger han mens han rusler inn i den lokale sparebanken.

09. Three Fingers (3:17)
— Jammete rockelÃ¥t. Scott Holiday briljerer igjen med total kontroll pÃ¥ bluesrockegitaren, mens Robin Everhart og Mike Miley legger ned komp sÃ¥ stødig og sikkert at de alene burde overta ansvaret for #Ruter.

10. Nava (2:02)
— Mellomspill med stemningsmusikk. Kassegitar. mer bluesete enn Dee av Randy Rhoads, og mer nedpÃ¥ enn Jimmy Page sin noodling.

11. Manifest Destiny Pt. 1 (8:20)
— Ã…tte minutter og tyve sekunder som innledes med tunge gitarer, falsettsang og et storslagent refreng hvor “You know we’re dealing with Godless men” messes fra toppen av et fjell. Teksten er to korte vers og det nevnte refrenget, mens Scott Holiday loser troppene sine gjennom gitarsoloer med ekko, fokusert jamming og flere teamer som garantert kommer til Ã¥ bli dratt laaaaangt ut live. Vi har jo tross alt med gudløse menn Ã¥ gjøre. Dette er headset-musikk pÃ¥ sitt beste. Len deg tilbake, lukk øynene, la Jay Buchanan og Scott Holiday styre showet i drøye Ã¥tte minutter. Totally worth it.

12. Manifest Destiny Pt. 2 (4:25)
— Førsteinntrykket er at denne og Manifest Destiny Pt. 1 ikke har sÃ¥ mye med hverandre Ã¥ gjøre, men de knyttes sammen av Jay Buchanans melankolske sørstatsvokal. Stemningsfullt og konsertvennlig, som det meste Rival Sons gjør. Veldig lekkert arrangert

13. True (4:44)
— Mystisk ballade, hvor Jay Buchanan synger med skjelv i stemmen. Slettes ikke ulikt han fra Starsailor (“my daddy was an alcoholic”, husker du den? Synes det bandet er litt undervurdert som følelsesladde ballademakere) og litt operavibb. Rart, men ogsÃ¥ smellvakkert. Fin avslutning pÃ¥ platen.

Tags: Head Down, Jay Buchanan, Rival Sons, Scott Holiday