Reisebrev nummer tre fra Enslaveds tur i USA 2010

Enslaved og Dimmu Borgir gjør som de lokale, og feirer Thanksgiving i USA. Les også om deilig matforgiftning, vannsklier og den sedvanlige herlige blandingen av metal, mat og god drikke.

TURNEDAGBOK 5:

Somewhere in time, Oregon, USA.

Om forrige reisebrev begynte litt bråkjekt med at jeg var imponert over egen storform, skal jeg denne gangen begynne med å si at jeg er småsliten her jeg sitter på tampen av Thanksgiving Day. Siste uken har vært spesiell, med utrolig mange ulike opplevelser. Det hele begynte med turen over grensen til Canada. Etter en dag i hotellets svømmebasseng (med en overraskende brutal vannsklie),  la vi turen til en diner rett ved, den eneste tilgjengelige midt i ødemarken. Jeg prøvde meg på en canadisk whisky (helt grusom, så den måtte gis opp) og noen litt vel uspennende spare-ribs. Hadde jeg bare stoppet der…  Jeg tenkte at det kanskje ville gjøre livet mer spennende med litt ”turf” attåt ribbene, i form av et rekespyd. De smakte ikke noe særlig, men skulle likevel sette preg på uken som kom.

Tilbake på hotellet gikk det få minutter før det ble tydelig at noe var særdeles galt. Rekene skulle vise seg å ha inneholdt et ganske hissig magevirus. Etter noen timer med ubehag måtte vi uansett reise videre, og på veien over til bussen ble det knestående rop etter elgen i bitende kald vind. Temperaturen var på ca minus 15 og på vei til å bli kaldere. Temmelig episk. Natten ble et av de verste turneminnene siden en enda drøyere matforgiftning tilbake i Mexico, 1995, men utover neste kveld skulle det heldigvis stabilisere seg. De dårlige nyhetene var at dette var av den smittsomme sorten. I skrivende stund, over en uke senere, har tilsynelatende siste tilfellet på bussen gått over. Det blir siste gang jeg spiser sjømat så langt fra kysten på reise.

For første gang var det vestkysten av landet som skulle besøkes. Tidligere har det vært East-Coast exclusively. Første stopp var Calgary (vi kikket selvsagt på den gamle Sølve Grotmol-sketsjen på YouTube), med konsert på universitetscampus. Student-tilværelsen så noe annerledes ut med salg av ølmugger i studentkantinen, og alle bordene var fulle av ølglass. Skulle likt å sett studentene i Bergen overleve billig øl i kantinen fra morgenen av, de klarer jo ikke å være mennesker under Fadderuken en gang.  Maten var også ganske sprek, med et heidundrende utvalg av ulike kyllingvinge-varianter: sitron og knust sort-pepper-varianten hadde jeg ikke prøvd før. Den falt i særdeles god jord og skal prøves hjemme. Konserten var riktig så bra, men så hadde vi ikke forventet noe annet. Canada er og blir en total favoritt med et publikum som er helt i særklasse hva angår engasjement og respons på konsertene. Etter giget møtte vi som vanlig publikum i merchen og jaggu dukket det ikke opp en kar fra Hallingdal (en sambygding av vår egen Herbrand) med norsk flagg og lusekofte til.

(badeland i Edmonton)

Så gikk turen videre til Edmonton og en av de mer spesielle plasseringene av en venue jeg har vært med på. Konsertstedet lå rett og slett i kjøpesenteret West Edmonton Mall. Det største kjøpesenteret i nord-Amerika og det 5. største i verden. Et par facts som illustrerer størrelsen: senteret er delt inn i gater og innehar også verdens største innendørs badeland. Etter frokost på en engelsk pub i senteret (de har selvsagt egen gate for puber) ble det tur til badelandet, komplett med en svær strandpromenade. Alle skliene ble bønnhørlig testet, noen av dem var temmelig ekstreme. Så var det tid for lydsjekk før det ble tid til en middag og et særdeles lokalt øl kalt Albinorhino, det ble faktisk bare solgt på den ene puben inne i senteret. Deres versjon av Pale Ale var helt fortreffelig, så det ble raskt bestemt å ta turen tilbake etter konserten. Igjen ble konserten en positiv opplevelse, særlig kidsene under 18 gjorde en voldsom innsats. Salen var delt i to for de over og under med barrikader, noe som resulterte i det sjeldne fenomenet med to parallelle mosh-piter. Knall konsert og moro med et kjapt pub-besøk etterpå.

Kjøreturen over mot Vancouver var av den lengre sorten, så det ble stopp halvveis i en bitteliten kanadisk fjellandsby sånn midt i mellom. Synd å miste en konsert en lørdagskveld, men det ble en særdeles hyggelig kveld sammen med Dimmu-gutta og crew på den lokale puben. Det ble gjort forsøk på Yatzy, men det ble etter hvert litt verre med konsentrasjonsevnen. Det som møtte oss når vi våknet i Vancouver neste morgen var noe veldig annet. Om du har sett The Wire hvor de oppretter Hamsterdam, et fristed for de tyngste narkomane. Dette har de gjennomført på ordentlig i Vancouver. I forbindelse med OL for mange fruens år siden flyttet de alle ”probleminnbyggerne” til en del av byen hvor de fikk drive med sitt mot at de holdt seg der. Forfallet som fulgte har helt bibelske proporsjoner, jeg har rett og slett aldri sett på maken. På vei ut av bussen er det første vi ser en gatepike som tar med en kunde inn på det som må være verdens mest vannvittig forfalne hotell rett over gaten. Hva de skulle med stabelen med pannekaker hun bar på kan vi bare spekulere i.

Selve klubben, The Rickshaw Theater var dessverre i samme forfatning som strøket, så når Herbrand inviterte meg med på å møte en venn i en annen del av byen var jeg ikke vanskelig å be. Det var rett og slett broren til ovennevnte hallingdøl, Andrew og datteren Selina, som tok oss med på skikkelig sushi-middag og påfølgende sightseeing i Vancouver. Den turen ga mersmak, Vancouver må være en helt fantastisk by om sommeren. Bare styr unna ghettoen. Det kunne ikke vi og måtte etter hvert tilbake til lydsjekk. Det var blitt ettermiddag og gatene myldret med narkomane på jakt etter neste påfyll av gift. Heldigvis ble konserten helt kanon, alle kom seg uskadd tilbake i bussen etter utlast, og turen gikk tilbake mot USA.

Første stopp tilbake i the US of A var Spokane i Oregon. Tradisjonell amerikansk super-frokost med egg, bacon og alt mulig annet farlig for hjertet ble hevet innpå før lydsjekk, og etterpå tok jeg og Grutle turen på The Ale House, en pub som hadde fanget vår interesse ved tidligere passering. Mottoet ”good food – cold beer” fungerte som en magnet. Vi slo til med en sampler hver; en padleåre med fem snittglass av selvvalgte ølsorter fra tapp. Det vi fikk testet var (rangert sånn noenlunde etter popularitet og med opphavsstat i parentes): Total Domination IPA (OR), Alaskan Amber (AK), Moose Drool Brown Ale (MT), Hoegaarden (belgisk), Arrogant Bastard Ale (CA), Pike Kilt Lifter Scotch Ale (WA), Mac & Jack’s Amber (WA), Gordon Dbl. Red Ale (CO), selvsagt med Yatzy som følgesvenn, denne dagen var Grutle sin terningarm i storslag. Det samme kunne i følge de to første bandene ikke sies om publikum, men med duknakket hardt arbeid klarte vi å få fyr i denne forsamlingen også!

(beerfest i Spokane)

Etter konserten ble det en tur på den lokale rockeklubben, hvor Grutle blant annet ga av seg selv i form av crabwalk-undervisning for lokale, mens undertegnede klokelig tok en ikke altfor sein kveld mens bussen rullet videre mot Portland. Portland er en gammel favoritt, med blant annet en helt fantastisk thai-restaurant rett borti gaten. Frokosten ble inntatt der, med samme bestilling som forrige besøk i mai 2009: lobster balls til forrett og spicy chicken til hovedrett. Nydelig! Resten av dagen gikk med til vedlikehold av instrumenter, lydsjekk og knakende god inhouse-catering. Når kokken har Mayhem-”De Mysteriis Dom Sathanas” skjorte skjønner du at ”Lava Hot Wings” kommer til å smelle, noe de gjorde. Konserten gikk bra den, men ikke veldig høyt over ”helt greit” på grunn av et noe reservert publikum.

Så var det tid for et veldig artig gjensyn. Det kom beskjed om at en ”Ivan fra New York 2001, han med Star Trek-bøkene” leitet etter meg. Han var ikke vanskelig å huske. Vi spilte på en festival i Brooklyn i november 2001 (røyken fra Twin Towers rett over elven var fortsatt synlig), og så banket det på bussdøren. Klubben kunne fortelle at en russer (tror jeg) ved navn Ivan hadde med gave til Ivar i Enslaved. Han hadde lest at jeg likte Star Trek (som jo er helt rett) og hadde fått tak i en hel kasse med gamle originale bøker fra et antikvariat. Det hele ble avlevert i ringbrynje før han bukket og forsvant igjen. Nå var han altså tilbake i Portland. Det viste seg at han hadde gått i lære for å bli bryggeriarbeider, noe han nå var. Han hadde med samples til meg og Grutle som vi drakk utenfor ved  bilen hans før han måtte av gårde på bryggeriets faste bowling-aften. Enormt skikkelig fyr! Etterfesten gikk fore seg på bussene denne kvelden og samtlige band og crewmedlemmer var representert. Moro!

Neste morgen i Seattle var av typen ”nei, nå får vi ta litt pause her, dette begynner å bli slitsomt”. På tross av dette gikk alt det tekniske helt på skinner og in-house restauranten serverte opp kanongode italienske pizzaer. Folk slapp seg noe mer løs her og stemningen etter showet var høy, med blant annet et legendarisk videointervju backstage med skrekkfilm-magasinet Fangoria. Glemt var ideen om å ta det rolig, og brått var det fest igjen. Heldigvis holdt jeg meg unna puben hvor de fleste andre forsvant. Det ble heller noen særdeles trivelige timer sammen med Dimmu sin polske trommis Darek og hans trofaste tech Adam. I dag har vi stoppet et sted i Oregon langs vestkysten på vei mot varmere strøk, nærmere bestemt Reno. I dag er Thanksgiving Day her borte og vi har vært og hatt skikkelig takkemiddag på den lokale restauranten i form av nydelig kalkun, saus, stuffing, potetstappe og brekkbønner. Og et (nesten flaut å si det men) etterlengtet trykk på pause-fest-knappen.  I helgen er det bursdag, Reno og L.A. Vi får se hvordan det går. Skal bli digg med litt varmere vær i alle fall!

Tags: Canada, Dimmu Borgir, Enslaved, Pyro, reisebrev, USA