Reisebrev nummer to fra El Caco i Europa

Skrevet av: Totto Mjelde
Publisert 11:23 8 December, 2012

Del

Lillestrøms rockestolthet El Caco rapporterer hjem fra pågående tur gjennom Europa. Denne gang både suksess og skuffelser i Østerrike, Sveits og på de britiske øyer.

Første reisebrev hjem kan du lese her.

Tour report 2

Dag 4

Vi ankom Milstatt ca kl. 16, og kom til et gammelt kloster som også huset riddere som skulle beskytte byen mot tyrkerenes fremmarsj. Det endte med at de “tapre” ridderene låste seg inne mens innbyggerene ble massakrert. En borg for losers med andre ord. De ridderne som entret klosteret klokken fire idag skal spille til alle har glemt denne episoden…. Nei, nå tar vi vann over hodet. Venuen har et litt spøkelsesaktig preg og det kan jo hende at et par av ridderne ble inne i klosteret til de døde og fremdeles er her…. Turen gjennom alpene skapte et snev av politisk engasjement. Vi undret oss over hvorfor veiene er så smale fra Oslo til Bergen, og hvorfor noe av grunnen er fordi det er vanskelig å lage veier i fjellet. Ta en tur til Østerrike, de har klart det som virker så umulig.

Scenen på Bergwerk er veldig bred og lite dyp. Det hadde passet best med en linedanceopptreden, og du kan ikke unngå de sedvanlige stolpene uansett hvor du står…. Ogg de har discokule. Men akkurat nå spiller de Rape Me av Nirvana, og det gjør alt bare fint. Rape Me viste seg å bli det siste fine med dette stedet. Det måtte komme!! Jævlig mørkt ble det. Det var iskaldt backstage og vi skjønte hva vi hadde å jobbe med. Det kom ca 11 stykker, mellom låtene var det helt stille, kun avbrutt av et par utydelige østerrikske kommentarer. Vi spilte bra, men det kan jo hende at fortvilelsen i blikkene våre avslørte et og annet. Det gjelder uansett å levere. To-tre stykker kjøpte t-shirts, litt cd-er og vinyl så de tre kommer til å huske en litt mørk konsert de likte. Ølet for kvelden het Stiegl. Vi fikk vidka (vodka). I morgen er det lang kjøretur til Olten, Sveits. Det skal viske ut denne dagen om det så blir med Whisky.

Dag 5

Med ett ble det vinter. Snøen hadde lagt seg da vi forlot spøkelsesbyen. Vi var på vei til nye jaktmarker. Sveits er alltid litt spennende å kjøre inn i. Tollen er mildt sagt streng og en veit aldri om man blir stående lenge i sjekken med spørsmål om hvorfor vi er her og hvor lenge vi blir. Merchsalg er strengt forbudt uten løyve. Denne gangen lot de oss passere etter å ha sett passene og Roberts førerkort og det var ingen spørsmål om merch. Digg! Utfordringen i kveld blir db-limit på ca 95 og tre lokale supportband. Ikke at supportband er noe problem, men ofte kommer de med litt for lite utstyr til å gjennomføre en gig. Og hvem spør de da? Jepp, du gjettet helt riktig og vi endte opp med utlån av basskabinett, humre.

Vel, Olten er slett ikke en landsby men en fullverdig by med masse kirkeklokker som ringer samtidig kl 19 den 1.desember. Det er en vakker by faktisk, og den har en ganske stor togstasjon. Klubben Coq D’Or er fin den også. Lydmannen forstår ikke engelsk og brukte tolk. Denne lørdagen kan bli ganske interessant og vi spiller seint. Undertegnede pådro seg strekk i ryggen ved rigg og Anders sin nakke sitter så vidt, så resterende painkillers blandet med alkohol blir resepten på denne Stoner-kvelden. Fakta: Det er 16-års grense på øl og 18 på sprit. Planten cannabis kan dyrkes i to potter til eget bruk. Det være seg THC- effekt eller tauverk. Ølen for kvelden er Eichhof Lager. Rettelse: hullet i loven er tettet så det er ikke lengre lov å ha råvarer til tauverk. Dette kommer fra en pålitelig kilde, nemlig en lokalist.

Det å ha kalde backstager går det sport i. Ikke nok med at det er kaldt, det er også soverommet til det italienske bandet Black Rainbows, og de stakkarene må ha oss motbydelige landeveisfarere tett innpå seg inntil vi har dratt vår kos. De ser ikke ut til å plages av det men de er jo også mer vant enn oss nordmenn til å ha folk innenfor komfortsonen.
Konserten gikk strålende, og noen av Sveitserne røyket tauverk for harde livet for å henge med i svingene. Dette gikk nemlig litt for fort for mange siden de nok hadde forberedt seg på riff som sto til gangtempo. Olten overrasket oss faktisk litt siden byen var ukjent og moshpiten vokste av herlige mennesker. Vi hadde faktisk to ekstranummer denne kvelden. Arrangørene fortjener også sin ros for god oppvartning. Lykke !

Kvelden ble tålelig lang og forlenget av strømproblemer med bussen. Et av støpslene hadde gått varm og forårsaket til slutt kortslutning. Det kunne blitt en kald natt i Sveits hadde det ikke vært for at bussen gikk på diesel…..

Dag 6 (fridag)

Fridagen hvor vi først skulle loade utstyret i snøværet før vi begynte turen mot de britiske øyer skulle gitt oss tre stempler i passet. Vi drar til Belgia, siden det er et slikt spooky land, gjennom Frankrike og Luxembourg for å overnatte før vi tar fergen. Skulle kanskje stoppet for litt sveitsisk sjokolade også…. Det å ha fridager er godt for helsa og mindre bra for lommeboka. Det skal konsumeres mat og drivstoff samtidig som det ikke kommer noe cash inn. Vi stopper ikke for å lage merchbod langs veien heller. Men lyset i tunnelen er ikke lenger unna enn til mandag. Da venter London-gig med Red Fang, noe enhver mann med et lite gen av rock ville gledet seg til. Nå som dette skrives sitter/ligger vi og venter på neste stopp og da blir det middag på hele hurven. Kan bli i Luxembourg .

Det ble Frankrike gitt. God mat, veldig god mat faktisk. Luxembourg måtte også gjestes grunnet billig bensin, diesel, tobakk, sprit og alt annet som er moro og som den norske stat elsker å avgiftsbelegge. Det tar ca. et kvarter å kjøre gjennom det lille avgiftsskye landet før Belgia står for tur. I Belgia blir man møtt med dårlige veier sånn at en regelrett spretter rundt i sengen på bussen etter et anker å holde i. Vi nærmer oss tankstelle som skal gi oss ly for natten.

Dag 7

Bussen fyres opp og vi starter reisen mot London. Veiene er fremdeles belgiske og vi humper oss frem mot Calais. Vår kjære unge merchmann Ole ble minnet på av fransk toll/politi at passet hans var meldt stjålet. Etter grundig undersøkelse av minnet kunne en trøtt gutt erindre at han hadde meldt passet savnet men at han jo hadde funnet det. Det er ikke sånn ting fungerer for passet er fremdeles ugyldig…. For alltid. Av en eller annen grunn ville ikke Frankrike ha Ole så de sendte han med oss til England hvor passet mest sannsynlig vil bli konfiskert. Idéen er dermed at han må til den norske ambassaden i morgen for å skaffe seg et nødpass, mens vi drar fra London inatt. Toget blir da Oles redning til Manchester etter å ha ordnet disse bagatellene. Vi er snart ved Dover og vi gleder oss til en dusj på venuen Garage.

(Dover)

Det tar litt tid å komme seg gjennom Londons gater, men når vi til slutt kom frem ventet en fin scene hvor ingen av oss tidligere hadde spilt. Og hyggelige folk. Red Fang-gutta var imøtekommende mannfolk så disse dagene sammen med dem ser ut til å bli easy going. Etter at de var ferdige med lydsjekk rigget vi oss opp. Trommer og bass funket fint, men forsterkeren til Anders begynte å brenne. Det i seg selv høres jo ganske fett ut, men konsekvensene er alt annet enn fett. Det må skaffes ny. Leies altså! Heldigvis er det ganske greit her hvor backlinefirmaer står i kø, så innen en halvtime var nytt utstyr på plass. Lydsjekk virket greit, og våre 45 minutter på scenen var nå godt forberedt. Utsolgt var det også hørte vi, og det stemte bra det! Dette ble turnéens høydepunkt så langt. Et ivrig publikum lutter øre til nordmennenes musikk. Mange hadde kommet bare for å se oss også, og de la ikke skjul på det. Utrolig hyggelig for et lite band i et stort land.

Merchsalget gikk strålende og nye fans fikk innblikk i en mye større diskografi enn de visste om. Dette sier jo det meste om hva som er blitt gjort på promofronten de siste årene i England. Nada! Vi fikk kortet til lydmannen som gjerne gjorde lyd på oss neste gang vi kom til England, og kvelden fortsatte med et hærlig møkkete sett av Red Fang. Disse gutta er ikke vanskelige å snakke med og begge band gledet seg til turen videre….. Selv om de misunte oss bussen vår med køyer, og vi misunte dem hotell med dusj. Det lukter ikke godt inne i bussen nå. Det er halvvått spilletøy over alt og eimen av salmiakk stikker i øynene. Glamorøst skal det være. Vi gjorde også et intervju med Total Rock i forkant av konserten og det ble litt mimring sammen med journalisten vi sikkert snakket med for 10 år siden. Han hadde fulgte nøye med alle disse årene og skaffet seg de fleste platene på en eller annen måte. Avgang kl 0130 mot Manchester med tre mann, undertegnede og Fredrik pluss Robert the driver. Anders hadde plutselig fått ferten av noe i London slik at han heller ble igjen og tok toget dagen etter og Ole måtte jo til ambassaden for deretter å gjøre det samme. En splittet gjeng.

(Red Fang)

Dag 8

Manchester er en studentby. Ikke bare to fotballag som konkurrerer om å bruke mest penger på spillere. Én ting du ikke gjør her er å fortelle hvilket lag du holder med, spesielt når noen av de på klubben synger City-sanger. Det var ikke helt utsolgt denne kvelden, men begge banda viste hvor skapet skulle stå og i hvilken retning døra skulle åpnes. Etter gig ble det en lokal hyggelig tur til en pub hvor alle bandmedlemmer fikk sagt det som var usagt og som gjorde at vi fikk mer spilletid. Det er nemlig sånn at en ofte har 30 minutter til disposisjon, og det kan jo føles litt kort. Brian fra Red Fang fortalte oss at det var uakseptabelt at vi kun skulle ha de få minuttene, og at de skulle se til at vi fikk litt ekstra tid selv om de andre supportbandene måtte vike. Sånn funker det. Vi speller okke som. Ølen for kvelden ble Guinnnes og Krombacker……jepp!!!’ Geekies: Gitarampene til Red Fang er transistoramper fra Sunn. Begge bruker vrengen i ampen og det låter jævlig møkkete og fett. De ampene får du nesten gratis i USA. Jeg vil ha! På bass brukes det gitarstack fra Marshall.

Dag 9

Over the hills to Scotland. Det engelske landskapet med sine runde åskammer og steingjerder viser seg når vi nærmer oss whiskyens mekka. Et par kjappe truckstops med litt fôr til sultne sjusovere (ellevesovere), og morragretne blir fort litt blidere. Ei bøtte kaffe kan man få og den holder til 3 personer minst. Vi er litt spente på hva vi får av spilletid, selv etter lovnader kvelden før, så settet vi spilte i går blir nok redigert. Vi har byttet litt på låter slik at det blir mer interessant for oss selv, men når det blir tidspress holder vi oss gjerne til et fast sett som vi vet tiden på. Vi rigget av scenen på 7 minutter i går kveld, så der stjeles det ikke noe tid. 4 band betyr ofte kaos, men vi får nå se.

Jada, se det! Begge bandene stjal tid fra settet vårt, og for at Red Fang ikke skulle miste den lille tiden de hadde til rådighet fra 21-22 kortet vi ned på settet. Lovnaden om mer spilletid lot seg uansett ikke gjøre siden det ikke var tid. Vi hadde noen blodfans der og det er leit å kutte i settet når folk har ventet i vintre og votter etter endelig å få se oss igjen siden sist gang i 2005. Uansett, det føltes godt etter jobben og folk var mer enn fornøyde. Curfew klokken 22 er jo helt vilt. Det stappfulle lokalet oset av energi da Red Fang entret scenen, og mange fulgte rådet til Aron når han sa folk burde spandere en drink på El Caco-gutta. Nice! Tidlig ferdig kveld og alle var vel så og si fornøyde med den. Midt på treet pluss, og litt til. I morgen er det Birmingham, og noe sier meg at det kommer band fra den byen som har betydd et og annet for oss…

El Osa

Tags: El Caco, reiserapport

Reisebrev nummer to fra El Caco i Europa

Del "Reisebrev nummer to fra El Caco i Europa"

Neste sending

Siste kommentarer

Pyro på Twitter

Hør Pyro om igjen!

Info

Kontakt

Besøk