Reisebrev nummer 1 fra Enslaveds tur gjennom USA 2010

(Grutle tester øl og noterer flittig)

Ivar Peersen fra Enslaved leverer nok en gang fantastiske rapporter fra veien. USA-turneen med Dimmu Borgir og Blood Red Throne er i gang. Stikkord: kunst, mat, øl, amerikansk fotball, metal.

TURNEDAGBOK 3:

Williamsburg, Virginia, the US of A.

Hallo igjen. Da er jeg noenlunde direkte inne fra andre del av vår reise verden rundt sammen med landsmenn Dimmu Borgir. Første del fant som vi husker sted i Europa, og når er tiden kommet til USA og Canada, før vi til slutt tar en liten uke i India på veien hjem.

Torsdag morgen i forrige uke var det atter på tide å legge ut på turnè. I og med at vi kun hadde to knappe uker hjemme etter forrige tur føltes det kanskje litt tidlig å forlate Bergen, men er man rocker så er man rocker. En litt komplisert reiserute førte oss først til Oslo for en kjapp Ringnes (nja) på Gardemoen, og dermed videre til Reykjavik på Island. De gode nyhetene var at vulkanen ikke gikk av. De siste dagene før avreise kom daglige meldinger i nyhetene om at vulkan # 2 der oppe (den Store) var i ferd med å lette på trykket. Med Roadburn 2010 friskt i minne utløste dette en viss engstelse i truppen. Den gangen endte vi opp med en horribel 36 timers busstur uten beinplass hjem (takk igjen til den herlige personen som sørget for at vi mistet bussen som hadde senger hjem!). Det gikk altså fint denne gangen. De dårlige nyhetene var at islandsk øl ikke var noe særlig godt, verken merket Egil eller Viking vakte noen nevneverdig begeistring.

Fordelen med mange små stopp på veien er at turen går fort. Vel fremme ble vi etter hvert plukket opp av bussen og satte i vei mot Worcester (uttales ”Wooster”), Massachusetts, som kan regnes som en forstad til Boston. Første dag var preget av de vanlige forsinkelsene og oppstartsproblemene, men ingenting alvorlig. Rett over veien fra venuen fant vi puben Irish House, et sted som vakte nok begeistring til at jeg begynte å pepre venner hjemme med MMS-er av lykkescenene. Jeg boltret meg i noen fantastiske chicken tenders i en sterk bbq-saus, mens kollega Grutle fikk den beste clam chowder-en (tjukk fiskesuppe servert i et digert uthult rundstykke, en spesialitet for New England området) han hadde smakt. Det hele ble akkompagnert av en ny favoritt i Samual Adams sin Winter Lager. En helt utrolig halvmørk lager, full av smak og ettersmak. En annen godbit som ble utforsket var Bass sin Pale Ale. Hva driver man så med der man sitter og er øl- og pubmat-connoisseurer og metal-ambassadører? Spiller yatzy selvsagt. Det blir ikke så mye bedre enn det. Turen kom etter hvert til en foto-session utendørs hvor vi ble spottet av noen fans som ville dele et par drikkehorn fylt med mjød med oss. Det blir ikke så mye mer ekte enn det. Selve konserten gikk virkelig bra, og etterpå ble det en grei fest på de fleste av oss.

Lørdagen skulle deretter tilbringes i Albany i up-state New York. Spesielt nok skulle de forventede tekniske problemene som stort sett uteble første dagen prege andre dagen, noe som forfulgte flere av bandene denne dagen. Ja, for det er to band til med på turen. Først ut er Dawn of Ashes fra L.A. Et relativt nytt band i samme musikalske landskap som Dimmu Borgir. Symfonisk og små-poppet ekstrem-metal (hva som er black og ikke får de krangle om på Scream-forumet). Image-messig er de kanskje nærmere Gwar og Lordi, med spesielt fokus på utgått kjøtt og blod. Virkelig greie karer, må det skytes inn. Stemningen på turneen er helt upåklagelig. Andre band ut er Norges egne Blood Red Throne, en av våre få internasjonale utøvere innen sjangeren death metal.

Mens teknikerne sto på inne på klubben, tok igjen undertegnede og Grutle turen ut for en liten beta. Vi fant en koselig liten hytterestaurant ved navn Ravenwood hvor vi sporenstreks bestilte en ny runde Samual Adams Winter Lager. Det er jo et såkalt ”seasonal beer”, så plutselig er det borte igjen! Tiden var kommet for å teste kyllingvingene av type ekstra hot, og det var de virkelig! Grutle fikk seg en god latter der jeg strevet med halve mitt illrøde fjes fullt av kylling, med svetten silende og tung pust. Apropos latter så likte vi særdeles godt et menu-item med det episke navnet ”100 chicken wings with hot sauce – $ 45.20”. Jeg slo meg til ro med 20 stykk, og jaggu ble det ikke doggy-bag som enden på visa der. Jeg får prøve 100-pakken neste gang. Tilbake på klubben ble det konsert, som delvis bar preg av dagens tekniske utfordringer, men det var helt greit. Lørdag kveld var det, og det ble et par brune. Dagens backstage-øl var den evige klassikeren Sierra Nevada Pale Ale.

Søndag morgen våknet vi i Townson, Maryland. En stat med det ganske så metalliske mottoet ”Fatti maschii, parole femine” (mannlige handlinger, kvinnelige ord). Dagen begynte med en tur på treningssenteret rett over gaten, fulgt av kaffe og spareribs på klubbens utendørs-pub, og her var det liv fra morgenen av. Townson er del av Baltimore, og denne søndagen var det football av den amerikanske sorten. Hjemmelaget Baltimore Ravens (ganske metal navn egentlig) møtte Miami Dolphins, og stemningen steg til nye høyder ettersom ravnene økte ledelsen frem mot sluttresultatet 26-10 etter endte fire omganger. Gjennom kyndig veiledning fra lyd- og sidemann Hinkel skjønte jeg etter hvert mesteparten av spillets regler, og jeg må si at jeg likte det ganske så godt. Jeg skjønner jo innvendingene om at det tar tid, har mange avbrudd og så videre, men det var noe med blandingen av det strategiske og primitive som appellerte. Og så pleier det å være bra for stemningen i publikum med hjemmeseire! Så var også tilfelle denne kvelden, det var en strålende konsertopplevelse for både band og publikum.

Mandag seilet vi inn til New York, en av mine absolutte favoritter blant byer. Denne gangen skulle konserten være på Terminal 5, sånn ca midt på Manhattan-øyen. Dagens første mål var suppe. Nærmere bestemt selve soup-nazi-stedet fra Seinfeld. Stedet heter Soup Man, og gjenåpnet tidligere i sommer i New York etter seks års pause. Vi måtte selvsagt prøve Lobster Bisque varianten, som i episoden, og det skuffet ikke. Heldigvis var det litt mer avslappet i virkeligheten enn i serien, så samtlige forlot med forrettet sak og full mage. Turen gikk videre til fots hele veien opp til Upper Manhattan og et kjapt besøk på Guggenheim-museet. Her var det for tiden en utstilling som het ”Chaos and Classicism”, om utvikling innen ymse kunst etter 1. verdenskrig frem mot fremveksten av fascismen i Europa og etter hvert 2. verdenskrig. Mye sterk billedkunst her. Spesielt tegninger laget av kunstnere som selv var til stede i skyttergravene under første verdenskrig gjorde inntrykk. Selv ikke de mest oppfinnsomme coverartistene innen death metal og gore-sjangeren kan gjenskape den rene skrekken og terroren disse mennene må ha følt i kulden og gjørmen mens bombene regnet og gassene invalidiserte.

Etter disse inntrykkene var det tid for en tur til Guitar World sine lokaler for meg og gitar-kollega Ice Dale hvor det var photo shoot, så tilbake til klubben, soundcheck, oppvarming og på scenen igjen. Konserten gikk strålende. New York er definitivt høyt oppe på listen for Enslaved. Selv kjente jeg det begynne å klø i halsen, så det ble med te og DVD på bussen. Med påfølgende fridag tok en del av guttene seg en særdeles velfortjent fest. Enkelte måtte (nok en gang) skrapes opp av sofaen og tømmes inn i bunken sin. Alt er ved det gamle, med andre ord.

Så i dag har vi tilbrakt dagen i Williamsburg, og fint lite har skjedd for meg personlig. Jeg har måttet prioritere å holde den gryende forkjølelsen i sjakk. Ikke dermed sagt at det ikke har skjedd ting;. Folk har fått med seg alt fra Hooters til re-enactments fra borgerkrigen, til besøk i en kino som serverte chili-pølser og Sierra Nevada Pale Ale før, under og etter filmen (man bestilte hvor mange og når underveis man ville ha øl ved inngangen).  Jeg skal komme sterkere tilbake in person, det står blant annet en kasse med 18 uprøvde lokale og sjeldne øl i bussen og venter på at jeg skal bli frisk. I morgen er det Atlanta, Georgia, hvor publikum er ellevilt, og dagen etter er det enda en fridag. Så det blir nok noget at skrive om i neste blog også!

Tags: Blood Red Throne, Dawn Of Ashes, Dimmu Borgir, Enslaved, Ivar Peersen, reisebrev, turnèblogg