Rainbow, et undervurdert prosjekt

For det var et prosjekt hele greien. Et deilig prosjekt. Pyro har kjøpt katalogen til Rainbow, og mener den fortjener din oppmerksomhet.

Det finnes mange undervurderte band i rockens historie. Thin Lizzy er ett av dem. Warrior Soul et annet. Men i dag er det på tide å trekke Rainbow frem i lyset igjen.

For da Ritchie Blackmore fikk nok av funk-fascinasjonen til sitt kjære Deep Purple laget han et band som både har blitt litt glemt, og som satt en slags rekord i gode vokalister. Rainbow startet med halve besetningen til Ronnie James Dios første band Elf, og laget musikk som hellet mer mot heavy metal enn det Deep Purple gjorde. Ritchie Blackmore var den naturlige leder, og hans noe strikte egenskaper som sådan førte til et hav av forandringer i besetingen, og også den herlige miksturen av forskjellige og fantastiske vokalister. Rainbow er noe så sjelden som et band som har hatt tre vokalist-skifter som alle har ført til foranding, men også til suksess og kvalitet. Black Sabbath og Deep Purple har også hatt mange vokalist-skifter, men ingen har gjort det hele like lekkert som Rainbow.

Jeg flesket nylig til og kjøpte hele katalogen av studio-album som Rainbow ga ut (med unntak av comeback-platen Stranger In Us All fra 1995 med Doogie White pÃ¥ vokal), og det er en vidunderlig reise gjennom noe av det beste som er produsert innen melodiøs heavy metal. Det starter litt tregt med Ritchie Blackmores Rainbow-platen i 1975, men lÃ¥ter som Man On The Silver Mountain bar bud om en stor fremtid. Og ikke minst er Rainbow bandet som virkelig fikk fart pÃ¥ karriæren til Ronnie James Dio. Ã…ret etter dukker klassiske Rising opp med historiske lÃ¥ter som Stargazer og Tarot Woman, og Rainbow beviste at de var et band Ã¥ regne med. En nødvendighet i enhver tungrock-samling. Det samme kan sies om Rainbows siste studio-album med Dio pÃ¥ vokal. Long Live Rock N’ Roll fra 1978 er metal-historie, metal-nytelse og metal-kunst pÃ¥ en og samme tid.

Så kom første vokal-skifte, og samtidig første stil-skifte. Blackmore ville vekk fra metalen, og ville ta Rainbow i en mer kommersiell retning. Dio ga seg, ble vokalist i Black Sabbath, og Rainbow hanket inn Graham Bonnet fra The Marbles (etter å ha fått nei fra selveste Ian Gillan). Og transformasjonen fungerte. Til en viss grad. Platen Down To Earth dukket opp i 1979, og inneholdt Rainbows første hit-singler i All Night Long og ikke minst Since You Been Gone. Men konstellasjonen varte bare en liten tid, før Bonnet ble erstattet med Joe Lynn Turner, og nok en forandring i Rainbows lydbilde.

For Joe Lynn Turner tok bandet til enda mykere breddegrader med sin fløyelsmyke stemme. Og det er definitivt ikke negativt ment. Joe Lynn Turners tid med Rainbow inneholder flere av de aller beste og mest populære sangene i katalogen. I Surrender og Spotlight Kid fra fantastiske Difficult To Cure (1981), MISS Mistreated og Death Alley Driver fra Straight Between The Eyes (1982), svisken Street Of Dreams fra Bent Out Of Shape (1983), og ikke minst singelen Jealous Lover som aldri dukket opp på noe album. Kraftfull og nydelig kost.

Så fikk plutselig Ritchie Blackmore lyst til å gjenforene Deep Purple med Perfect Strangers-platen midt på 80-tallet, Rainbow forsvant, og ble litt glemt. Hvertfall når vi driver og skriver 2010 på alskens regninger. Men gjør deg selv en tjeneste. Ta deg bryet med å dykke ned i Rainbows tre forskjellige perioder på 70- og 80-tallet. Periodene er like forskjellige som de er glitrende. Det eneste som binder alt sammen er Blackmores gitarspill og hang til klassisk inspirert komponering.

Et lite utvalg av låter fra de tre forskjellige vokalistene følger. I kronologisk rekkefølge.

Ronnie James Dio:

Graham Bonnet:

Joe Lynn Turner:

Herlighet for et band…. Evt. herlighet for noen band….

Tags: Deep Purple, Graham Bonnet, Joe Lynn Turner, Rainbow, Ritchie Blackmore, Ronnie James Dio