Pyro-stereoen april 2012
Publisert 10:30 24 April, 2012
Pyro har hørt og hørt på de fleste hardrock- og metalplatene som har kommet den siste måneden. Og nok en gang presenterer vi det hele for deg. Lettbeint og tunghørt.
Det er igjen tid for å gi deg en liten oversikt over hva som rører seg i den hardere delen av rocken. Pyro blir heldigvis nedpostet av nye utgivelser hver eneste uke, og som det public service-fortet vi er gir vi deg alt du trenger fra den siste månedens viktigste utgivelser. Les mer om Accept, Paradise Lost, Municipal Waste, Your Demise, Ministry og mange flere. De tre første her er det Asbjørn Slettemark som har skrevet om, resten er det jeg som har hørt på.
Accept – Stalingrad (Nuclear Blast)
Digg tittel og en verdig oppfølger til mesterverket Blood Of The Nations. Tørre, deilige oldschool-riff fra tyskersjefen Wolf, heavymelodi-bonanza, og amerikaneren Mark Tornillo fyller kamuflasjedressen til Udo Dirkschneider på en oppsiktsvekkende god måte. Høydepunkter er den hissige åpneren Hung, Drawn And Quartered, mektige Twist Of Fate og majestetiske Shadow Soldiers. Sistnevnte kan minne litt om Time Machine, det briljante bonussporet fra Blood Of The Nations. Det blir mye Accept på Pyro fremover, den saken er grei.
Shinedown – Amaryllis (Roadrunner)
Shinedown er et veldig undervurdert band i krysningspunktet Alice In Chains, Jane’s Addiction, Linkin Park, Stone Sour og Nickelback (jada, Nickelback, liker en del av lÃ¥tene deres…). Det vil si voldsomt radiovennlig, lett tilgjengelig stadionmetal med haugevis av ballader. Jeg synes kanskje Amaryllis er litt vel voksen sammenlignet med The Sound Of Madness, bandets forrige plate, men det er uansett kickass-lÃ¥ter som Bully, Enemies og Foo Fighters-stadionrockeren Unity her. Om du liker kommers, melodiøs amerikansk rock, slik jeg og Toschie fra Audrey Horne gjør, sÃ¥ liker du Shinedown. Sjekk videoen til lÃ¥ten Unity fra albumet under her.
Your Demise – The Golden Age (Visible Noise Records)
“Your Demise! Twentytwelve, BITCH…motherFUUUUUUUCKER” skriker disse nydelige engelskmennene, og sÃ¥ er vi i gang. Festklar, hissig hardcoreinspirert rock, med null unnskyldninger eller kredbehov. Som de sier i traileren til The Comedian: “I like it in here!”. The Golden Age er ikke sÃ¥ umiddelbar som The Kids We Used To Be, men hotdamn sÃ¥ lyst jeg fÃ¥r til Ã¥ gÃ¥ pÃ¥ gig, havne i piten og skade meg nÃ¥r jeg hører pÃ¥ den. Sjekk singlen Forget About Me, poppunkeren These Lights og overraskende Paper Trails, alle høydepunkter fra albumet. Videoen til Forget About Me fÃ¥r du her.
Ministry-Relapse (AFM)
Ministry og Al Joergensen har forvirret oss litt de siste Ã¥rene med Ã¥ legge ned bandet, for sÃ¥ Ã¥ gjenopplive Ministry igjen etter ganske kort tid. “Comebacket” er nok ikke den kolossen som Ministry trengte for å skape ny oppmerksomhet og entusiasme rundt seg selv. Relapse inneholder et par svært gode lÃ¥ter som eksemplevis Double Tap, men som helhet er det for lett Ã¥ falle av til at denne kan matche noe av det Ministry med sÃ¥ stort hell gjorde for det som nÃ¥ synes som litt for mange Ã¥r siden. Albumet er som ventet proppfullt av sinne, men sinnet kanaliseres ikke pÃ¥ en sint nok mÃ¥te denne gangen. Første video fra albumet var 99 Percenters som du kan se under.
Black Breath-Sentenced To Life (Southern Lord)
Black Breath fra USA velter over oss med illsint crossover-thrash på sin andre plate. På sitt beste, i låter som Feast Of The Damned, blir jeg revet med som på en Municipal Waste-fest, men ettersom minuttene tikker og albumet går blir den første nysgjerrigheten dempet litt av et sonisk angrep og lydbilde som ikke helt evner å gi låtene egenart. Det er simpelthen vanskelig å skille sangene fra hverandre. Enormt tøft til tider, men også noe ensformig. Sjekk det ut om du liker å få hodet undersøkt innvendig av en gal doktor med sprit-ånde.
High On Fire-De Vermis Mysteriis (Century Media)
Når det kommer til snasent øs er det ikke mange som topper High On Fire. Underlig nok har de ikke fått på langt nær så mye oppmerksomhet som eksempelvis Mastodon, som opererer i samme musikalske nabolag. Albumet med den mystiske tittelen viser at High On Fire stadig peiser på med full kraft. Full speed ahead. High On Fire makter å gjøre det supertunge såpass interessant at det er lett å fortape seg helt i platene deres. Meditasjons-musikk for folk som ikke mediterer? En meget fin samling av god tungrock som bør høres av alle. Mor, far, barn, hund. Alle. Bloody Knuckles hører du frekt og freidig under.
02__High_On_Fire_-_Bloody_Knuckles
Cancer Bats-Dead Set On Living (Hassle Records)
Forrige mÃ¥ned var det Every Time I Die som totalt overbeviste med sin siste plate, og denne mÃ¥neden gjør Cancer Bats det samme med sin siste velsignelse. Her er det altsÃ¥ sÃ¥ mange god-lÃ¥ter at det er vanskelig Ã¥ vite hvor en skal starte. SÃ¥ la oss bare starte med første lÃ¥t ut. R.A.T.S. setter en svært høy list med sin vuggende og skrikende pÃ¥virkningskraft, og Cancer Bats bare fortsetter Ã¥ spille rock slik 2012 trenger. Skarp, tung, dirrende og smÃ¥kaotisk rock som bare trenger seg dypt inn i hjertet mitt. Bricks And Mortars er lÃ¥t nummer to, Road Sick nummer tre, og begge er sÃ¥ bra at det bare er Ã¥ fÃ¥ de ut pÃ¥ radio med en eneste gang. Og sÃ¥nn fortsetter det. Dead Set On Living. Bare hør den. Lev litt. Føl litt. Eller vent…. Føl mye. Albumets beste lÃ¥t? Vanskelig. Muligens Road Sick. Se og hør den under.
Dimension Act-Manifestiation Of Progress (Progrock Records)
Selv om jeg er vokst opp som superfan av Marillion er jeg langtfra noen ekspert på prog-rocken. Men siden Dimension Act er norsk, og siden de har sendt oss sitt nye album, så skulle det bare mangle at vi skrev noen ord om musikken. Progen har virkelig satt sitt preg på metalen de siste tiårene, og Dimension Act gjør på sin debutplate den melodiøse utgaven av metal-progen. Ikke noe skrik og skrål, men mye synth og atmosfære. Til tider voldsomt, og noen der ute vil sikkert si pompøst, men jeg mener definitivt at Dimension Act innehar en hel del kvaliteter til de som setter pris på blandingen av metal og prog. Sjekk bandet via nettsiden deres om du er pirret.
Dimenzion Psychosphere-DNA Phantom Effect (egen utgivelse)
Nok et norsk band med Dimension i navnet. Dog med z. OgsÃ¥ dette en debut, etter at Dimenzion Psychosphere (litt vel vanskelig navn der…) har gitt ut tre ep-er de siste syv (!) Ã¥rene. Vi lander her i et industrielt metal-land med tunge nikk til tidligere nevnte Ministry, men ogsÃ¥ med en gjenklang av nyere ting som eksempelvis Fear Factorys siste album. Litt thrash-inspirasjon hevder de selv at de har, uten at jeg helt hører det pÃ¥ albumet. NÃ¥ er ikke tung industri-metal med smak av armageddon, robot-teknologi og misantropi helt min greie, men Dimenzion Psychosphere er definitivt inne pÃ¥ noe med debuten sin. Du kan sjekke bandet selv via Urørt-sidene deres. Eller lytt til First Blood under.
Dimenzion_ Psychosphere – First Blood
Do You Love Melena-Marathon (Melena Records)
Vi beveger oss til Oslo og debuten til Do You Love Melena, som vi her i Pyro kåret til å være et av de mest lovende bandene i Norge i 2009. Det har altså tatt litt tid med albumet, men nå er det her. Første låt fra platen kom for noen uker siden, og ga lovnad om noe stort. Close Finger Action er nemlig en av de tøffeste låtene som er gitt ut i Norge i år. Men på albumet er Do You Love Melena noe vanskeligere rent musikalsk. Inspirasjonen fra proggete typer som Mars Volta er åpenbar, men Do You Love Melena innehar også sin egen musikalske stil. Til tider kan faktisk Marathon minne litt om fjorårets Rumble In Rhodos-album. Ikke så rart siden de to bandene deler noen medlemmer. Av og til blir Do You Love Melena for vanskelig for meg, andre ganger skaper de musikk-kunst som gjør livet lysere. Forvirrende og finurlig. Sjekk Do You Love Melena via Urørt-sidene deres, eller hør den høyst fantastiske Close Finger Action under.
Do You Love Melena-Close Finger Action
Overkill-The Electric Age (Nuclear Blast)
Det er alltid litt rørende når Overkill gir ut nye plater. Da blir en minnet på et av bandene som virkelig satte sitt preg på thrashen på 80-tallet, og man blir også minnet på at noen av de bandene aldri ga seg. Overkill har levert album helt siden 1985, og forrige plate Ironbound var blant bandets aller beste. Det er igjen på tide å bli minnet på alle disse tingene når Overkill nå slipper The Electric Age. Igjen med vintage thrash-attack, og med den gneldrende stemmen til Bobby Blitz. Kanskje ikke helt på høyden med forrige album, men mer enn bra nok for meg. Det er vel så enkelt som at om du liker Overkill fra før, så liker du Overkill anno 2012 også. Og om du liker thrash på gamlemåten, så liker du Overkill anno 2012. Og om du liker livet, så liker du Overkill anno 2012. Nok fjas fra meg, sier du? Greit det. Electric Rattlesnake i videoformat under.
3 Inches Of Blood-Long Live Heavy Metal (Century Media)
3 Inches Of Blood kunne så fort blitt for harry, men ender gang på gang opp med å brenne seg inn i bevisstheten min med store og pompøse krigsmetal-låter. Denne gangen handler det også litt om metal når 3 Inches Of Blood angriper ører, nese og hals med sine instrumenter og pipende vokal. I Metal Woman hyller de metal-kvinnene der ute, og albumtittelen er selvforklarende. Men også de som liker god gammeldags krig får sitt. Storming Juno handler om den stranden kanadiske soldater gikk i land på i Normandie under 2. verdenskrig, mens My Sword Will Not Sleep og Chief And The Blade skuer tilbake i tid. 3 Inches Of Blood er for de der ute som liker metalen tradisjonell og hard, og som synes at Manowar har blitt litt for opptatt av symfonier i det siste. Musikk for mjød-fansen. Fabelaktig. Digg Leather Lord under.
3 Inches Of Blood-Leather Lord
Prong-Carved Into Stone (SPV)
Her snakker vi om undervurderte typer. Jeg husker godt Prong fra slutten av 80-tallet. Jeg vet, jeg er gammel. Men da slapp Prong noen helt sinnsyke plater. Force Fed og Beg To Differ er noe av det beste som har kommet ut innen metal, og jeg skjønte ingenting da bandet forble et kult-fenomen. Det har Prong vært siden, men de gir heldigvis ut album med svært ujevne mellomrom. Og takk for det. For Prong er fremdeles gode som gull. Forfriskende metal fra eldre herrer som ikke føyer seg for noen. Lik dem. Ikke pÃ¥ Facebook, men i real life… Revenge… Best Served Cold med bilder ser du under.
Lakei-Konspirasjoner (Indie Recordings)
Hoppsann. Denne så jeg ikke komme. Debutplaten til Lakei fra Bergen er nemlig noe så voldsomt som en blanding mellom black metal, og stemningen som Neurosis maler frem, med litt Kvelertak på toppen. Til tider veldig hardt, men også unaturlig fengende. Dette kan være starten på noe stort, og det er bare å gjøre klart for Lakei i musikksamlingen din med en gang. Enten du nå går for det digitale eller det fysiske. En herlig overraskelse fra hjemtraktene. Hør den svært gode låten Budbringer under. Muligens årets funn så langt.
Tombstones-Year Of The Burial (Soulseller)
Oooo. The heaviness… Norske Tombstones doomer det altsÃ¥ sÃ¥nn til pÃ¥ sin nye plate at det er like før pulten min vibrerer bort pÃ¥ nabokontoret. Det gÃ¥r sakte, det er mystisk, alt er supertungt, og lÃ¥tene varer i seks minutter pluss. Alt er som det skal være i doom-sjangeren altsÃ¥. Av og til kan det dog gÃ¥ litt vel sakte. LÃ¥tene glir pÃ¥ sett og vis inn i hverandre, og selv om tittelsporet og Sabbathian leveres med solide mengder stil, mangler det kanskje litt pÃ¥ helheten. Gjør deg opp din helt egne doomiga mening selv. Sjekk Tombstones via Urørt-sidene deres eller lytt til Sabbathian under.
Unisonic-Unisonic (Ear Music)
Det er som en kan føle tusenvis av powermetal-hjerter pumpe litt hardere når de gamle Helloween-kompisene Michael Kiske og Kai Hansen igjen teamer opp i nye Unisonic. Og jeg vil tro fansen får det de vil ha, og fortjener, med denne debuten. For Unisonic bruker alle power-toolsene i skuffen for å lage et ytterst melodiøst og fengende album. Personlig har jeg litt problemer med denne typen metal når den balanserer på grensen til pop, men i den andre enden leverer Unisonic i tillegg et knippe gode metal-låter i tittelkuttet, We Rise, My Sanctuary, Soul Alive og flere. Et spennende nytt kapittel i vennskapet mellom Kiske og Hansen starter bra. Videoen til låten som både bærer platens tittel og bandets navn ser du under.
Municipal Waste-The Fatal Feast (Nuclear Blast)
Det brister hjertet mitt å fortelle at Municipal Waste skuffer litt på sin nyeste plate. Det amerikanske bandet har vært en Pyro-kjærlighet i mange år, og har vært min favoritt blant de nye bandene som spiller gammeldags thrash. Municipal Waste kommer fortsatt til å være en favoritt, og leverer mye bra på Fatal Feast, men de helt store crossover-anthemene savnes denne gangen. Fatal Feast mangler fest-toppene som The Waste tidligere prikket inn med jevne mellomrom, og dermed blir selskapet denne gang som et litt uforløst vorspiel. Hadde dette vært debutalbumet til Municipal Waste hadde jeg elsket det, men bandets historie setter en solid standard som denne gang ikke helt nås. Men jeg er fremdeles på lag med The Waste. Alltid på lag. Sjekk første video fra platen under.
Paradise Lost-Tragic Idol (Century Media)
Tristheten fra England er tilbake med mer dysterhet pakket inn i vakre melodier. Nå skal ikke jeg påberope meg en veldig kjennskap til Paradise Lost som band, men Tragic Idol har fått meg til å føle en økende interesse for det orkesteret har gitt ut tidligere. På sin nye plate serverer Paradise Lost nemlig en hel del tunge og gode ting som går rett inn i porene. Mer heavy metal enn goth, og eksperter på å gjøre det innadvendte utadvendt. Om det gir mening i det hele tatt. Videoen til Honesty In Death under.
Tags: 3 Inches Of Blood, Accept, audio, Black Breath, Cancer Bats, Dimension Act, Dimenzion Psychosphere, Do You Love Melena, Lakei, Ministry, Municipal Waste, Overkill, Paradise Lost, Prong, Pyro-stereoen, Shinedown, Tombstones, Unisonic, video, Your Demise