Pyro har lest No Regrets, angrer vi?

Ace Frehley har skrevet sin første biografi. Bør du ønske deg den til jul?

Ace Frehley har alltid vært en favoritt hos meg. Romfareren var det mest karismatiske medlemmet i Kiss, og det viste seg også at han definitivt var det mest rocka medlemmet. Når det kommer til rock. Og også til alkohol og droger. Selv om man ikke bør sette likhetstegn mellom rock og rus. No Regrets er Ace Frehleys egen beretning om sitt liv så langt, etter at både en tidligere kvinnelig samboer, og ikke minst Gene Simmons, har skrevet bøker der Ace opptar en del av sideantallet. Greit å få en annen side av historien? Definitivt.

Som Kiss-fan, og ivrig leser av alt som har med bandets historie å gjøre, er det mye i boken som er kjent fra før. Det er nesten en selvfølge, ettersom fokuset har vært så stort på bandet nesten hele veien. Forskjellen i No Regrets er at vi får Frehleys versjoner av det hele. Noe som ofte har manglet tidligere. Og som ofte er forskjellig fra andres gjenfortellinger. Nå er nok gitaristens hukommelse ikke blant hans sterkere sider etter mange år med ekstremt rusmisbruk, men det er engasjerende for meg som fan å lese om Space Aces oppvekst og tidlige karriere. Som beviser at Ace er rock helt ned til ryggraden.

Etter hvert dreier historien seg selvsagt inn mot karrieren med Kiss, der svakheten ved at det meste er kjent fra før gjør seg gjeldende. Men fremdeles er No Regrets en morsom bok å lese. Ace har gjort mye dumt, opplevd mye rart, vært nær døden flere ganger enn Nikki Sixx, og har tatt noen avgjørelser som definitivt burde føre til anger. Men som han sier; no regrets. Boken er en del The Dirt, uten like mye galskap som Mötley Crüe klarte å skrive ned (sikkert fordi Ace ikke husker så mye fra sent 70-tall), og en del oppgjør med både misbruk og Kiss-karrieren (og da spesielt Gene Simmons). Simmons får gjennomgå i en hel rekke spydige sidekommentarer, uten at Ace er veldig respektløs, men likevel viser boken den enorme forskjellen både i livsstil og i innstilling til musikken som Ace og Gene har hatt gjennom årene.

Frehleys karriære, og ikke minst voldsomme rusmisbruk, etter Kiss får vel lite plass her, selv om dette kanskje er den perioden jeg vet minst om. Muligens er alle årene gått i glemmeboken, muligens er dette droppet grunnet lite musikalsk produksjon, men et svakhetstegn er det uansett med No Regrets.

Så hvilken følelse sitter jeg igjen med etter å ha pløyet gjennom Aces liv på et par dager? Mest at boken er skrevet omtrent slik Ace fremstår. Happy go lucky og litt ustrukturert. Det er litt av sjarmen, men også litt av svakheten. Ace hopper frem og tilbake i tid fortere enn en tidsmaskin, og fokuserer ofte på lange historier som ikke er så spennende. Men som Kiss-fan er dette en selvfølge i bokhyllen. For rockefans generelt kan det også være en fin historisk gjennomgang av livet til en av de mest ikoniske skikkelsene i musikkhistorien.

Funfact: Wendy Moore, som skrev den famøse boken Into The Void om sine Ã¥r sammen med Ace, blir bare nevnt en gang i No Regrets. Da titulert som vaskehjelp…

Tags: Ace Frehley, bok, Kiss, No Regrets