Pyro hører på Death Magnetic – hva synes du om platen?

Vi har ventet i seks år, og nå er den her. DEATH MAGNETIC, Metallicas niende studioalbum. Pyro har hørt gjennom platen, og her er vårt førsteinntrykk, låt for låt:

01 That Was Just Your Life        7:08
– Et stille hjertebank går over i en majestetisk intro, som igjen går over i et drivende deilig Kirk Hammett-riff. Hetfield synger slik han pleier, hvor LIFE blir til LAAAAAIIIF-AAH. Det føles nesten som å vøre hjemme hos mor, så velkjent og minnerikt er det. Ulrich henger sånn passe med på markeringer og synkoper, og den lille danske er bandets svakeste punkt. Med for eksempel Lamb Of God-trommisen bak batteriet hadde dette hørtes ut som lyden av Satan som tramper i takt med hvesende flammer og piskende kjettinger, nå er ikke trommingen så bra som man forventer av et metalband i 2008. Men uansett om Ulrich er litt bakpå, ”That Was Just For Your Life” er en flott og hard åpning.

02 The End of the Line        7:52
– Hhhhmmmm, for et gnistrende groovy riff som sklir inn i øregangene i åpningen her. Det er ikke helt likt Devil´s Dance fra ReLoad, men jeg får litt av den samme følelsen. Metallica på sitt mest rocka, men det går snart over i et vers som kunne hatt en naturlig plass på både Justice og Black Album. Albumets første rolige tema kommer også. ”The slave becomes the master”, messer James, og tankene går tilbake til Primordials magiske ”Sing to the slaves”-seanse på Hole In The Sky. Bra låt dette også, feite riff og god dynamikk.

03 Broken, Beat & Scarred        6:26
– Hoho, riffet på verset minner meg faktisk litt om Extreme. Funky gitarer med synging mellom tennene er en frekk måte å få seg damer på når du rusler vestover på Sunset Strip, men det kler ikke Metallica. Dødskjedelig låt.

04 The Day That Never Comes    7:56
– Jeg var positiv til denne låten de første gangene jeg hørte den på P3, men her om dagen spilte jeg den vegg til vegg med Welcome Home og Fade To Black, og da blir det litt for mye en follower not leader. Åpningen er forsåvidt lekker, og deler av thrashingen på slutten er rå, men mest framstår det som en kopi av tidligere balladsuksesser fra Metallica. Som Happy-Tom sa det i en mail til Pyro: ”dette er da mer Pastor Of Muppets enn Master Of Puppets”. True dat.

05 All Nightmare Long        7:58
– Med Enter Sandmans underholdende tekst om mareritt og denslags, blir forventningene automatisk høye til en låt som heter ”All Nightmare Long”. Etter en mystisk østensk intro er det rett over på thrashbrekk før et herlig old school-riff sparker inn. Frekt. Mer hissig gitarspilling følger, og Hetfield tryller fram et aldeles herlig refreng med punchlinen ”we hunt you down without mercy/we hunt you down all nightmare long”. Her blir det liv, OI OI.
Ankepunkt: Litt for lang låt, selv om det er mange flotte elementer å ta tak i. Det virker som Metallica på Death Magnetic – i likhet med på St Anger – bevisst skriver lange låter for å bevise et eller annet. Kanskje de tror de er mindre kommersielle og mer ”ekte” med lange låter? At de må kompensere for poplåtene på Load og alle coverlåtene på siste Garage Days? Unødvendig er det i hvert fall, for det er ikke så ofte band har solide varer å fylle 7-8 minutter med. Metallica kunne det selv med Master Of Puppets og Harvester Of Sorrow, men det er over 20 år siden.

06 Cyanide                6:40
– Wah-Wah-åpningen går rett over i en basslinje like tung som buldringen på Running With The Devil. Kjedelig pumpevers og anonymt refreng, i hvert fall etter bare et par lyttinger. ”Suicide/I won´t let it die”, sier James. Javel. Nå fikk jeg lyst å skifte CD og slenge på kommende Gojira i stedet.

07 The Unforgiven III            7:47
– Dette er som Gudfaren III. Laget for sent, oppblåst, langtekkelig og helt unødvendig. Al Pacino dauer på slutten, mens James Hetfield gråter: ”Forgive me. Not.” Vet du hva, James? Det er ikke noe problem å holde tilbake på tilgivelsen. Vi er ikke på nattverd her, så klapp igjen.

08 The Judas Kiss            8:01
– Gladgutten Judas har sørget for mye god hardrock, la nå det være helt sikkert. Dette er ikke helt der oppe med mesterverket Judas Rising, men heller ikke noen krise av en låt. Bandet spiller tett og kompakt, og de mange markeringene og temposkiftene gir låten et organisk preg. Hetfield synger veldig bra, faktisk høres han ut som han gjorde på Justice. Og det er bra.

09 Suicide & Redemption        9:58
– Lang instrumental. Hammett får flottet seg mye. Ellers er det vanskelig å si mye om denne låten, den trenger rett og slett mange flere gjennomlyttinger.

10 My Apocalypse            5:01
– En av de to låtene som er tilgjengelig på iTunes Store, og også den desidert korteste låten. Når My Apocalypse dukker opp på slutten med sine 5 minutter, blir det enda tydeligere hvor langstrakte de andre låtene er. For My Apocalypse er kanskje den mest velarrangerte og fengende thrashlåten på Death Magnetic. For øvrig er dette en kjapp låt, en referanse til tidligere avsluttere som Damage Inc og Dyers Eve.

Jeppsi peppsi, der var det overstått. Jeg vil forresten understreke at dette ikke er noen definitiv anmeldelse av Death Magnetic, mer en guide over hva som slo en gammel Metallica-fan på de to første gjennomkjøringene av et album vi har ventet på.

Vi fikk albumet på mail fra en lytter, og jeg regner med at mange kommer til å laste det ned i dagene fram mot slipp 12. september. Det er ikke akkurat noen hemmelighet at det er tilgjengelig på fildeling. I den anledning vil jeg på det sterkeste oppfordre alle som liker platen til å kjøpe den 12. september. Metalfolket har fremdeles godt rykte på seg for å være flink til å betale for seg, la det fortsette slik.

PS: Det har vært mye snakk om lyden på Death Magnetic. Og det er bare å bekrefte: det overstyrer som faen, og de ansvarlige (som sikkert har fått millioner av dollar) har ikke gjort noen god jobb. Det forstyrrer mange av låtene, og kommer til å bli et tema for evinnelige diskusjoner.

Tags: Death Magnetic, Metallica