Pyro gir deg ny Enslaved-turnè-blogg, denne gang fra selveste USA!

Enslaved er på tur med Opeth i Nord-Amerika. Les om all galskapen her hver uke fremover.

Vi ønsker velkommen til blogg nummer 1. Ivar Peersen kjører nok en gang det skrevne løp. Og takk for det! Alle bilder av Ivar S. & Tonje E. Peersen.

Boulder, Colorado.

Vi står parkert i Boulder. Noen minutter har gått siden dagens lydsjekk på Fox Theatre. Vi har gleden av å være ”special guests” med Opeth, og disse gutta synes å vite hvordan man trekker fulle hus, for å underdrive noe. Vi startet turen 1. mai i New Jersey, eller Sayreville for å være helt presis. Kvelden før ankom vi New York uten nevneverdig dramatikk. Den største hendelsen på flyturen var vel at undertegnede klarte å tømme flyvognene for de bitte små hvitvinsflaskene.

Vel fremme ble vi plukket opp av turnebussen og sjåfør Dana. Vår kruttønne av en manager/tur-manager Tonje var selvsagt med for å kjøre inn de nye, men ellers skulle vi prøve ut et helt nytt all-american crew.  Med ett unntak har det vært en suksess. Amerikanere er arbeidsomme folk, gitt. Det nevnte unntaket gjaldt lydmannen, som ble erstattet etter svært kort tid. En blog er ikke stedet for å henge ut folk; la oss bare si at CV og forespeilet erfaring på den ene siden, og reell kunnskap og erfaring på den andre siden, var like dårlig match som Paradise Hotel-deltagernes og omverdenens syn på deres plass i kultur- og underholdningshistorien. Oi, pompøs sammenligning, forresten. Vel, som komponist for et band mange kaller ”progressivt” (ikke våre egne ord), er det vel på sin plass å være svulstig fra tid til annen.

(Enslaved i noe som ligner en turnè-buss)

Det gikk vel ca 1,5 sekund fra første Opeth-medlem satte fot utenfor bussen deres utenfor venue før Enslaved-trommis Cato (”Bekkis”) var i munter passiar med de svenske headlinerne. Hvor ofte og hvordan toalettbesøkene hadde foregått på turen var et naturlig samtaleemne, som så ofte før, så often siden, og akk så ofte i fremtiden. Vi har truffet Opeth-gutta rundt på flyplasser og festivaler mange ganger opp gjennom årene, senest på Norges-turneen deres var Grutle med som entourage og autoristert kjøleskaps-tømmer i Bergen og Stavanger. Som sagt kan gutta dette med å selge billetter; kveldens show var godt fylt opp med nær 2000 folk; og vi hadde en bra første kveld. Etterpå ble det fest og balluba før turen gikk videre..

More than a feeling! Boston har vi aldri vært i før, og det var på høy tid. For en by! Dialekten JFK gjorde verdensberømt er jo verdt en tur i seg selv (”haad liquor”, ”who faated?”). Byen er viden kjent for blant annet Cheers og sjømaten sin, og vi fikk testet sistnevnte; sushien var hinsides. Vi prøvde også å komme oss på et ande-safari, men det var utsolgt og vi fikk nøye oss med en tøy-and og en andefløyte formet som et nebb, eller ”duc klips” som de så treffende het her. Vi fant også en butikk som spesialiserte seg på hummer-souvenirer, og det var snakk om millimeter før Grutle kjøpte en frekk hummer-hatt. Hvorfor er det ingen i Bergen som har tenkt på en torske- eller rekehatt? Næringsrådet kan ta kontakt med oss om de trenger input. I det hele tatt var dagen jeg, Bekkis og Grutle tilbrakte i Boston mens gutta rigget til på venuen, så fin at vi var smått rørete ved soundcheck-tider.

Konserten fant sted på Boston House of Blues, noe som er ensbetydende med top-notch kvalitet på alt fra catering til P.A. Konserten var smekk utsolgt med 2350 folk inne, og var høyst minneverdig. Vi har lenge siktet på denne turneen med Opeth, da vi har vært overbevist om at deres fans vil få opp øynene også for Enslaved. Allerede denne andre kvelden visste vi 100% sikkert at dette var helt rett tenkt. Etter et par-tre riff hver kveld har vi sikret oss hundretalls nye fans. Kvelden ble på sedvanlig Enslaved-vis feiret med Cognac og øl, en og annen Erik By-vise, og generelt god stemning.

(Enslaved later som om de gymmer)

Dag tre begynte med grensekryssing over til Canada, sammen med USA et av Enslaveds desiderte favorittland. Det som er helt psykedelisk med Quebeq er at de snakker en variant av fransk, men har samtidig PEILING på logistikk!!! Står det ”middag 18.00” er det middag 18.00. De som fulgte forrige Europa-turne blog skjønner hvilken sinnsyk paradoksal setting dette er. Mitt forslag er at de rett og slett sender over fransk-kanadierne til Frankrike som en slags ”administrator”-gruppe. De originale franskmennene fortsetter med kokkelering, erotikk, film og alt det andre de er så fantastisk gode til, mens fransk-kanadierne tar seg av driften. Noe sier meg at det kan bli litt dårlig stemning ut av dette forslaget, men det er jo verdt et forsøk?

Tilbake til turen. Igjen et utsolgt show på nærmere 2000 folk, og igjen en utrolig bra kveld for oss. Den nevnte lydmannen som hadde glemt å nevne at live-lyd ikke var hans felt fikk en siste sjanse (vi er jo såpass sære at vi har en manager med tidvis menneskelige trekk), og la oss bare si at det skar seg noe. Vi får jo håpe at publikum tolket basstrommer som ble skrudd av og på, vokaler med Doppler-effekt og annet snop som et utslag av våre progressive/psykedeliske tilbøyeligheter. Neste morgen i Montreal fikk han beskjed om at han gjerne fikk sitte på hjem til Chicago hvor vi skulle spille om noen dager, men lydpulten fikk han holde seg unna , noe han stort sett klarte, og de lokale lydfolkene holdt oss over vannet frem til vi skulle finne vår kvinne i Chicago.

Montreal var også hysterisk bra. Her overrasket kanskje Opeth noen oss da frontmann Mikael Åkerfeldt fikk med 2000 metalheads på allsang til ”Summer of 69”. Tilbake i USA var turen kommet til Millwale i Pennsylvania. Her hadde de bygget om den lokale kirken til konsertsted. En handling så rasjonell og fornuftig at tårene sprenger på. Religiøse hus om til konsertlokaler! Hvor det tidligere sto en fyr i et eller annet kostyme og truet folk med evig fjerdegradsforbrenning, går nå kidsene og nyter musikk og opplever tilhørighet som følger av frie valg, ikke trusler om fortapelse. Millwale hadde også en helt enorm platebutikk. Her fant jeg blant annet noen frekke US-pressings av gamle gode Pink Floyd. Konserten gikk svært bra, ex-kirken var utsolgt og publikummet var påfallende ungt. Noe som alltid gjør et halvgammelt metal-hjerte rørt. Fremtiden er i gode hender. Opeth hadde besøk av en gammel fan og venn som viste seg å være sports-massøse, noe også støle rygger og skuldre i Enslaved fikk nyte godt av. For en dag. Dagen tok slutt og turen gikk til Chicago.

Exit ”lydmann” og enter ny lydkvinne. April jobbet på House of Blues, dagens venue, og ble ved avreise med videre på turen. Sammen med backline tech Ace (L.A.), drumtech Brian (Austin), lysfar Steve, merchandiser Vikky (Brooklyn) og manager Tonje (Bergen) var nå teamet komplett. Konserten gikk igjen vilt bra, og med påfølgende fridag ble det en fin fest. Vår gode venn Douglas, som driver vin- og sigarbutikker i Chicago (snakk om sexy yrkesvalg), skaffet oss fete rabatter på Cognac-både gyldne dråper og etter hvert øyne fløt i Chicago-natten. Kveldens vinner ble ikke overraskende Ice Dale, som måtte bæres tilbake til bussen etter å ha mistet evnen til vertikal konversasjon på puben. Fridagen som kom etter er ikke altfor mye å skrive hjem om. Den kan kort oppsummeres med en god del episoder av 30 Rock sesong 2 på bussen, Burger King og snorking.

Turen var kommet til Omaha. Deer var det varmt og fint, og nok et utsolgt lokale. Her var det ikke altfor mange som kjente til Enslaved fra før, og responsen var helt overveldende. På signingsession etterpå skjønte vi at denne kvelden kunne lært det Norske Misjonsselskap et og annet om omvendelse. En av forskjellene til Europa er at det er laaaaange kjøreturer mellom stort sett hvert show i USA, så det er ikke for ofte muligheten byr seg for å henge med de lokale og få seg et glass tøysevann eller to. Således ei heller denne kvelden. Turen gikk rett videre til Boulder, Colorado. Dette er en liten college-by i fjellene (Rocky Mountains). Collegebyer er koselige små steder med ofte den samme sammensetningen av folk; unge studenter og gamle freaks. Gamlisene ser ut som Cheek & Chong, og er evighetsstudenter som ble værende forbi punktet hvor de enda kunne bli noe annet. Selv synes de at de er 20 år enda, der de raser rundt på rulleskøyter mellom joint-papir-butikken og kafeen for å sjekke opp ung-ripsen. Igjen fant vi en meget bra vinylsjappe (hadde ikke Floyd denne gangen, men mye annet fint), og i universitetsparken fant vi turens første karpedam. Grutle og Bekkis gikk sporenstreks til innkjøp av loff og matet karpe-gutta. Vi vant over det publikummet også, og Grutle hadde enorm suksess som stand-up-komiker. Kveldens vinner ble ”Want something older, Boulder?” (om det ikke virket morsomt på trykk, prøv å si det høyt), til unison knegging fra the locals.

(Bækkis og Grutle er Karpe Diem)

Her ble det tid for en fest, og igjen vant Ice Dale, som ble bært i seng for et par timer siden etter å ha sovnet på de fleste flater tilgjengelig i den vesle fjellbyen. Det er fridag, bussen er på vei til et lite sted med et hotell hvor de etter sigende har utendørs boblebad. VI er et par menn og kvinner som har stått opp, vi er ganske skandinaviske og progressive med 3 av 12 (1/4) kvinner på jobb på bussen, noe som resulterer i mindre sure sokker i gangen. Amerikanske busser er mye breiere enn de europeiske, noe jeg nyter her i backloungen på sofaen. Savner Norge allerede etter halvannen uke, men USA er så fett at det går helt greit. Nå blir det fram med nacho-chipsen og sesongavslutning på Battlestar Galactica 4. Neste brev skal komme mot slutten av uken. Sorry at dette første tok litt tid. Og grattis til Totto fra alle oss her på bussen med kid! Den stolte far skal etter sigende har vært iført Enslaved-trøye ved babyens ankomst. Det må jo bety enorme fremtidsutsikter for knøttet. Bedre vårtegn får du ikke.

(Bækkis og Grutle poserer)

Tags: Enslaved, turnèblogg