Pyro versus Lydverket versus Motörhead

Mens Lydverket slakter Motörheads nye, er Pyro ganske så fornøyd med samme plate. Her er det bare å finne ut hvem du stoler mest på…

Siden våre gode kolleger i Lydverket slakter den nye platen til Motörhead og gir terning 2, må vi få sagt at vi på andre siden av gangen synes den er riktig så flott. Kanskje ikke en klassiker ala Inferno eller Ace Of Spades, men en solid og flott plate fra Sir Lemmy, Phil og Grabban Mikkey. Dessuten tør vi ikke å si noe stygt om Lemmy. Ever.

Så her er Pyros offisielle anmeldelse av Motörizer, sånn at dere der ute skal få to oppfatninger fra Nrk P3:

Motörhead
«Motörizer»
SPV/Indie
Karakter: 4

Lemmy lærer folk å synge blues

Mens AC/DC nå har brukt 8 år på å sy sammen sitt kommende album, «Black Ice», har Motörhead uten problemer hostet opp fem album siden tusenårsskiftet. Et av dem, «Inferno» var sjokkerende bra, «Hammered» var ganske så krise, to av dem var godkjente Motörhead-utgivelser, og nå er «Motörizer» i platehyllene.

Med andre ord ganske bra kunstenerisk uttelling for Motörhead det siste tiåret, dette er tross alt et 30 år gammelt band som ikke lenger har noe å bevise. For i dagens retrofikserte konsertmarkedet (ta bare en titt på sommerens besøk på Koengen) trenger strengt tatt ikke 62-åringen Lemmy Kilmister og hans lille trio å levere spesielt mye spennende for å kunne turnere og tjene til livets opphold.

«Motörizer» understreker uansett at verdens råeste powertrio fremdeles spiller skinnvestene av de fleste rockeband. «Teach You How To Sing The Blues» er primal, rå og underholdende rock ´n roll om hvordan Lemmy skal lære verdens idioter å synge the blues, «One Short Life» er seig, dyster bluesrock av beste merke, mens «When The Eagle Screams» sender tankene tilbake til «1916», bandets feiende flotte album om første verdenskrig. Alle disse låtene kommer til å finne sin plass i Motörheads konsertoppsett i året som kommer, side om side med ”Ace Of Spades”, ”Overkill”, ”Bomber” og andre klassikere fra engelskmennene.

Noen kjedelige låter til tross («Back On The Chain» og «Buried Alive» er fort glemt), Motörhead har nok en gang levert et rockealbum med brutal energi og et knippe suverene låter. Lemmy låter sedvanlig selvsikker og frisk, og nok en gang er det lett å ta seg selv i å tenke at den bevortede stålmannen aldri kommer til å dø. Og bra er det, rockeuniverset trenger folk i pensjonsalderen som ikke bare lever på gamle bedrifter.

Tags: Mats Bugge, Motörhead