Pre-order: 1 stk lykke

En førjulshistorie om en mystisk postsending fra Østerrike.

På lørdag var jeg ute og flanerte i nabolaget mitt i Oslo. Jeg plystret lystig på en Mastodon-trall, mens jeg drakk en altfor dyr takeaway-cappucino og gumlet forsiktig på en deilig mandelcroissant. Ah, livet mitt kunne knapt vært bedre. Eller? Brått kom jeg på at et jeg hadde en hentelapp fra mitt lokale postkontor på baklommen, og på vei hjem ruslet jeg innom nabolagets Newman for å hente pakken.

Hva kunne dette være, spurte jeg kjæresten min. Hentelappen – et slikt A4-ark med fotokopi av adressatlappen – fortalte meg at pakken var sendt fra Østerrike og inneholdt “LP”. Ikke noe sjokk, siden jeg bestiller haugevis med CD-er, vinyler, Blu-rays og hva det mÃ¥tte være av kulturprodukter fra utlandet. Jeg har riktignok mistet den ytterste kanten av minnet mitt de seneste Ã¥rene, sÃ¥ selv om jeg tenkte sÃ¥ det ristet i barken eller mentalt sorterte alle plater jeg ventet pÃ¥ i posten, fant jeg ikke frem indekskortet hvor det sto notert at jeg hadde bestilt en vinyl fra Østerrike. Ofte forhÃ¥ndsbestiller jeg plater mÃ¥neder i forveien nÃ¥r de legger ut pre-order pÃ¥ Facebook-sidene sine, men hva i huleste kunne dette være?

“Sikkert nok en nazirock-plate fra mine brune venner i Österreich”, sa jeg i et regelrett mislykket forsøk pÃ¥ ironisk humor. Kjæresten min gadd – forstÃ¥elig nok – ikke engang respondere pÃ¥ den sløve Mellomeuropa-spøken, og vi stilte oss høflig og stilltiende i kø med lapp nr 374.

Etter noen spennende minutter ble det min tur blant julehandlerne og de gamle damene som skal ta ut sine månedlige tusenlapper, og den hyggelige damen på postkontoret hentet effektivt den lette, innbydende pakken. Jeg pustet lettet ut, som annonsert inneholdt den åpenbart noe kvadratisk som strekker seg 12 tommer horisontalt og vertikalt.

Jeg klarer å holde meg til vi kommer hjem i dagligstuen, og forsiktig peller jeg av den brune teipen (ikke Østerrike-vits, teipen var faktisk brun) før pappen faller til gulvet. I hendene mine har jeg plutselig en flunkende ny EP fra de svenske Pyro-favorittene Year of the Goat. Dette herlige, majestetiske bandet Stian Fossum anbefalte oss for noen år siden. In your face, dårlige hukommelse! Ikke bare er det tre nye sanger på platen, selve vinylen er i den flotteste gullfarge. Jeg speiler meg forsiktig i platen, lar meg fortrylle som Gollum av Ringen, og drømmer meg bort i svensk satanistisk rock trykket på gullvinyl. Mangler bare myrra og røkelse, så kan jeg kalle meg Jesus Av Skillebekk!

Jeg studerer de innbydende rillene, og minnene om pre-order av ny musikk fra Year of the Goat flommer gjennom hjernens blodårer. For et smart trekk av meg! Tenk å forhåndsbestille sin egen eufori! De som sier at lykke ikke kan kjøpes tror gjerne på det selv, men i 2014 er det herved bevist at ren glede kan forhåndsbestilles fra et lager i Østerrike. Trikset er bare å bestille så tidlig som overhodet mulig, satse på at du glemmer det, og så være helt gullfisk i hukommelsen når hentelappen kommer. Check.

…fortsetter under…

Hvordan EP-en låter? Tittelsporet The Key and the Gate er en typisk Year of the Goat-stomper, men drivende melodisk riffing, rockesakral vokal fra Thomas Sabbathi og refreng på turistspansk. Mystic Mountain er på sin side en typisk Year of the Goat-epiker, med sakte bluesinspirert 70-tallsdriv, tekst om en forlatt by fra oldtiden og et breakdown som henter inspirasjon fra Satan og King Crimson såvel som Tom Waits. Non-Euclidean Calculus er en litt unødvendig melodisnutt med mellotron og sånt. Kunne passet som avslutning på en albumside, litt fjasete å bruke dyrebar EP-tid på den. Totalt sett er pre-order-gleden nå omsatt i klassisk musikklykke. Anbefales.

Tags: Key and the Gate, postkontor, pre-order, Year Of The Goat