Ozzy og gjengen i Bergen

(Ozzy i Bergen 2012, foto: Roy Hilmar Svendsen, Nrk)

Ozzy Osbourne og hans ganske så flotte gjeng av venner gjorde Bergen tirsdag kveld.

Ozzy Osbourne smelte et ganske stort plaster på såret til alle som hadde kjøpt billett til Black Sabbaths gjenforening med å sette opp en turné med seg selv som trekkplaster, samt en haug med venner som ekstra godis. Og for å være grei legger jeg til side alt som har med kontrakt-krangel og ære og Bill Ward å gjøre, og fokuserer bare på det som skjedde på Koengen tirsdag.

Black Label Society varmet et allerede ganske oppvarmet publikum bra opp med en av de bedre konsertene jeg har sett av bandet. Ganske strikt fokus, og relativt bra levert, selv om Zakk Wylde frekt nok klarte å finne plass til en ganske lang gitarsolo i et oppvarmings-sett (!).

Den solrike dagen gikk over i en ganske kald kveld før Ozzy himself stod på scenen. Etter at vi mystisk nok hadde fått servert bruddstykker av en rekke av hans mest kjente låter med seg selv og Sabbath i videoformat via storskjermene. Ozzy stormet rett inn i Bark At The Moon og fulgte opp med Mr. Crowley, en åpning tatt rett fra himmelen. Men selv om bandet låter friskt, og lyden er ganske så bra, ringer alle alarmklokker bakerst i hodet. Ozzy synger som en sulten måke, og bommer på det meste som er av toner.

Heldigvis er dette et forbigÃ¥ende problem, for allerede nÃ¥r Suicide Solution dukker opp som lÃ¥t tre begynner Ozzy Ã¥ finne formen. I Don’t Know følger opp, og resten av konserten er egentlig en fin pÃ¥minnelse om hva denne merkelige typen har gitt hardrocken gjennom et hardt og langt liv.

Første del av konserten er viet Ozzys solokarriere etter Black Sabbath. En karriere som faktisk rent kommersielt har vært mer suksessrik enn da han sang for heavy metalens fedre. Rent personlig er det definitivt stort å høre gamle klassikere som Killer Of Giants og Shot In The Dark fra en ungdomstid der Ozzy var kongen og mørkemann på en gang.

Ozzy-settet glir inn i en litt vel lang del med soloer fra både bassist, gitarist og trommis, noe jeg aldri vil fatte hvorfor tillates. Det er bedre å bruke tiden på å spille to eller tre flere låter, men i dette tilfellet kan man jo skjønne at en gammel og sliten Ozzy trenger en pust og en pes for å komme til hektene igjen,

Neste post på venneprogrammet er Black Sabbaths bassist Geezer Butler (som stjeler showet med sitt joviale smil og sin innlevelse) og en sedvanlig hattepyntet Slash. Noe som betyr en lang og svært flott Sabbath-del. Litt usikker på hvorfor Slash egentlig er med, for Gus G. eller Zakk Wylde kunne spilt akkurat det samme like bra, men vi tar det hele på kjendis- og venne-kontoen.

Det er tid for heavy metal-klassikere på rekke og rad, og Iron Man, War Pigs og ikke minst fantastiske N.I.B. får gåsehuden til å ta over kroppen. Eller er det den kalde vinden som blåser inn over Puddefjorden. Uansett er konserten på sitt aller beste. Fairies Wear Boots er nok en personlig favoritt som får skinne i kveldssolen, og Into The Void er akkurat så tung og vakker som den skal være.

Zakk Wylde overtar gitar-jobben fra Slash etter kort tid (mens Gus G. bestÃ¥r gjennom hele konserten), og vi fÃ¥r servert I Don’t Wanna Change The World, Crazy Train og en vakker Mama I’m Coming Home, før hele vennegjengen samles for Paranoid.

Ozzy er gammel, Ozzy treffer ikke alltid det han skal rent vokalt, publikum er småslapt, men jeg går hjem lykkelig i vissheten om at jeg nok en gang har sett en av de historisk sett viktigste og beste stemmene i rocken. Med en god del fine venner på slep. God bless Ozzy Osbourne.

Tags: Bergen, Black Sabbath, Koengen, Ozzy Osbourne