Ny rapport fra Enslaveds deilige turnè i Europa

Ivar rapporterer fra fronten.

Enslaved holder det fremdeles svært ekte på sin musikalske og kulinariske reise gjennom Europa. Blogg nummer fire er klar.

PYRO-BLOG 4: 2. november – Saarbrucken, Germany

Bloggen skrives av Ivar Bjørnson (gitar i Enslaved).
Vi er i live enda, du verden. Når jeg avsluttet forrige blogg var vi på vei inn til Barcelona-gig. Joda, Det skal jo ha vært mulig å ha fått et inntrykk av forventningene, men la meg si; det ble verre. Promoter i Barcelona viste seg å være en slags blanding av Manuel fra Hotell i Særklasse og Onkel Skrue. Blant kveldens favoritt-triks i kategorien ”la oss spare en tier” var det følgende: Som vi har nevnt er vi jo 18 reisende og to sjåfører; 20 pers som trenger, i alle fall, vann (kan jo ikke drikke fra springen, vet du!), lokal-kompisen stilte med ca 24 halvliters flasker og syntes det var nok. Tur-manager Tonje påpekte at kontrakten tilsa minst 96 flasker, og Juan (vi kaller ham det) lovet å fikse det. Endelig skulle vi skjønne hvor uttrykket ”en spansk en” kommer fra. Juan ble fersket i å flytte de siste 12 flaskene mellom garderobene; et genialt konsept vi vil anbefale enhver norsk arrangør som vil spare litt penger. Ta en kasse vann fra garderobe 1 og gå inn i garderobe og rop ut ”her har jeg nytt vann til dere, karer!”. Så venter du fem minutt før du går tilbake og tar med deg nevnte vannkasse fra garderobe 1 til garderobe 2 og roper det samme (med samme vannkassen, altså). Genialt. Det vil si, genialt hvis begge garderober er fylt med folk på akutt syretripp. Hvis det finnes individer med IQ over 50 og promille under 4,0 (du dør rundt 3,0 tror jeg) så er faren stor for at du blir avslørt. Skjærer det seg er det bare å hyle og skrike om at du har helt enorm respekt i spansk metal-miljø og et eller annet om moren din. Vel, nok om det, endelig gikk turen ut av Spania. Men: don’t get me wrong! Publikum var blant det beste på hele turen, men resten av greiene? Å, du store all verden for et opplegg.

(Tran makes the man, foto: Torkjell Rød)

Så gikk turen til Italia, første jobb var i Milano. Vi kom frem kvelden før, og var tildelt en busslomme på andre siden av klubbens kvartal. Mange tok en rolig kveld, mens enkelte andre, la oss ikke nevne navn, men la oss bruke liksom-navn som Frode og Grutle, tok den helt ut. De fleste i ikke-snork-avdelingen våknet utover natten av overraskende høy lyd fra en bunk (bunk = seng på turnébuss). Undertegnede er kjent for å være ganske fintfølende, og syntes etter hvert å dra kjensel på duringen. Etter litt etterforskning viste det seg at selveste sjefs-bråkmaker Grutle hadde lagt nachspielet til Frode sin bunk (utrolig nok er Grutle sin bråkmaker-kollega Frode ikke-snorker) og kubbet der. Erfaring fra arbeidslivet før rock tok all tiden min har lært meg ett og annet om flytting av folk som ikke vil flyttes, og kort etter var det atter fred, ro og grillkyllingduft i ikke-snorkavdelingen. Etter å ha tilbrakt dagen i nok en rekord-kald backstage ble det konsert. Vel, Milano konserten ble ikke den mest minneverdige, men vi ga nå vårt beste (det gjør vi alltid!).
Neste dag gikk turen til Bologna, Italia. Her spilte vi forresten på Gods of Metal festivalen i sommer. Det var en classic rock-festival, med oss som det eneste bandet som hadde hørt Dark Throne noensinne, om det sier noe. Vi så en fantastisk Yngwie Malmsteen konsert, forresten. Fyren er gud, ferdig med den diskusjonen. Så, ok, vi var nervøse for konserten. Tror du ikke det ble bra oppmøte og et enormt fett gig? Fabuloso!!! For en aften. Lurer på om vi ble helt dritings, for å være ærlig. Igjen kom det fans med ”greier”; tre stykker kom med hjemmelaget mjød. Mycket bra mjød!

(Beautiful Vienna, foto: Torkjell Rød)

Så gikk turen til Wien; hvor Mozart og gutta hang ut back in the days. Dette var for sikkerhets skyld min bursdag. Det østerrikske bladet Slam! bydde på en av de kuleste tilnærmningene til journalistikk vi har opplevd så langt på turen. De tok med meg og Grutle fra Enslaved sammen med Kjetil Greve og Torkjell Rød fra Audrey Horne på sightseeing i Wien. Vi tok turen innom en god del historiske bygninger, men hovedfokus var å gå innom julemarkeder med diverse varianter av julegløgg. På siste stopp var vi innom en bod med noe de kalte ”Jagertee”; sort te med rom. Kort sagt; ved lydsjekk var jeg og Grutle klar for å synes at enhver lyd var det feteste vi hadde hørt noensinne. Noen timer med kaffe seinere var vi på scenen, og du verden! Vi var sikker på at Østerrike kom til å bli kjempetreigt, men der tok vi feil. Fett oppmøte og fett gig! Og så ble det jo så fin fest etterpå… Vi drakk og vi drakk på klubben etter giget; her var det julegløgg, sprit og øl. Så anbefalte noen av de lokale guttene en pub borti gata. Nå var ikke gutta vanskelige å be. Turen gikk i flokk. Puben ble drevet av Marion, en (minst) seksti år gammel dame i et slags sexy rockeantrekk. Teknikere Dahle og Hinkel fikk mye sønne-aktige følelser og tilbydde en drink til Marion for hver runde med Fernet de kjøpte, noe hun aksepterte med moderlig glød. Kort etter var hun såpass i støtet at hun avslørte at hun foretrakk å bli kalt ”Lady Marion” og spurte om folk var Robin Hood når de kjøpte drinker. Ikke verst, god stemning med andre ord. Men var det egentlig bare god stemning? Hmmm…

(Kos med gløgg, bilde: Torkjell Rød)

Én mann i lokalet var ikke glad. Ice Dale var hans navn. Ice Dale syntes nemlig at han hadde hørt om en nattklubb med gratis sprit og billige damer i samme nabolaget. Etter å ha prøvd å overbevise resten av følget om at denne teorien var verdt å forlate puben for, uten å få respons, begynte Ice Dale å bli noe bitter. Hvordan skulle han få med hele gjengen på denne klubben; med gratis sprit og billige damer? Eneste løsningen var at alle måtte bli kastet ut fra Lady Marion sin pub (crewet hadde på dette tidspunktet spandert en god del Fernet på the Lady). Hvordan skulle så Ice Dale få kastet ut alle fra denne idyllen? Jo. Ice Dale hoppet opp på et bord, glass og flasker smalt i gulvet, mens han spilte luftgitar det han var god for. Resultat? Lady Marion; la oss minne på at hun er liten og 60 år gammel, stormet resolutt bort, tok Ice Dale i nakkeskinnet og baklommen, og heiv legenden og mennesket ut i en imponerende bue. Slukøret ble han leiet av en vennlig sjel tilbake til bussen (man er ikke sikker på hvem som fulgte han, men takk!). Ellers ble lydmann Hinkel såpass sveiseblind at han ble båret tilbake til bussen, mens han prøvde å slåss med de som bar ham, noe som resulterte i at de mistet han i bakken – han har nå to stolte Hellboy-arr i pannen og nok en gang knekt nese. Lydmenn, altså.

Neste dag ble tilbrakt i Salzburg, der Mozart-sjokoladekulene kommer fra. Jeg har vært nede i sjokolade-kule-helvete før, så denne gangen ble dagen tilbrakt på klubben. Maten var helt utrolig uovertruffen og ble servert av en skikkelig østerriksk bestemor. O lykke. Konserten gikk enormt bra; fullt hus og sinnsyk stemning. Alle ble i kjempeslag, og så sovnet vi igjen… Og våknet i h*****e. Eller ved klubben i Maribo, Slovenia, for å være presis. Jeg begynte dagen som ensom medlem, men ved slutten av dagen var medlemstallet i L.S.T.Ø.E. øket drastisk (L.S.T.Ø.E. står for øvrig for Litt Skeptisk Til Øst-Europa). For en dag. Sørpe, en scene på 4 ganger 4 meter, og et så hinsides drita publikum at selv sør-Karmøy ville rødmet. Giget var riktignok knallbra, og la oss presisere at et beruset publikum er akkurat det Enslaved er på jakt etter. Det er bare noe med scenarioet rundt som gjør at det hele blir mørkere enn mørkest. Men denne dagen tok slutt, og så var turen på vei ut igjen. Hurra. Turen gikk mot München.

(foto: Nrk/Arne Kristian Gansmo)

Dagen i München ble en dag i lykkens tegn. Tysk orden, tysk renhet og tysk teknikk veide faktisk opp for et tysk søndags-publikum. De prøvde så godt de kunne, men det ble nok litt tamt etter de ville gigene vi hadde hatt frem til dette. Hele redaksjonen fra tyske Metal Hammer stilte opp, og så ble det forsyne meg fest igjen altså. Nå begynner det å bli slitsomt her hehe. Med sementhjelmen godt på plass kom vi frem til selve himmelen: klubb Z7 i Pratteln, Sveits. For en nydelig dag dette skulle bli. Full orden på alt på klubben, klesvask og tørketrommel og ikke minst; oppmøte av verdens beste fan igjen – Joel (dere husker han med picnic-kurven fra Lyon?). Middagen på klubben var himmelsk: ene retten var svinesteik og hjemmelagde potato-skins. Og aller best – rett nummer to; St. Peters-fisk. Dette er en sjelden sub-tropisk fisk som slo sterkt an. For å illustrere eksklusiviteten hadde verken Bekkis eller Grutle smakt denne fisken før. For en smak! Når en så trodde max var nådd kom perlen; Joel sin hjemmelagde oste-fondue. Her snakker vi gourmet-saker fra øverste hylle. Fondue basert på tre fine sveitser-oster, god hvitvin og hvitløk. Så en loffbit dyppet i osten, krydret med pepper og inntatt sammen med en pickle og/ eller minimais. Total victory! Giget ble bra nok til å være en mandag, men her var det hospitalitien som gikk av med seieren.

I dag har vi vært i Saarbrucken, Tyskland. Enda en dag med jubelrus over bra fasiliteter. Frokosten var bra; backstageområdet var helt enormt, og selve giget tok kaken: skammelig bra oppmøte på klubben ”Garage” og hvilken publik! At plassen og klubben var perfekt var enkelt nok å skjønne; tysk. Men at publikum var sånn i fyr og flamme var litt merkelig en tirsdags aften. Men så i tredje låten dro jeg kjensel på et par-tre tryner fra de første radene; jeg husket de som franske fans, ikke tyske. Så da Grutle ropte ”are you with me, Germany?” med litt laber respons, sneik jeg meg bort og hvisket ”og Frankrike?”. Når Grutle så kjørte ”are you with me, France” skjønte vi tegninga; her hadde vi funnet en lomme av fransk fan-skap i tysk logistikk. Kort fortalt: himmelen for en metal-band. Så naturlig nok ble det fest; cognacen er long gone. For sikkerhets skyld; bloggen du leser er skrevet i akutt champis-rus. Og enda er mange av gutta ute på lokal-puben vis-a-vis den lokale strip-jointen. Neste blogg blir vel fin den og, ja…

Tags: Enslaved