Ny rapport fra Enslaved i USA

Tatoveringer, heavy metal og enorme mengder kjøtt. Grønt lys for nok en rapport fra Enslaved-Ivar.

TURNEDAGBOK 7:

Philadelphia, PA – America

The streets of Philadelphia… En kjempelåt av Bruce Springsteen, og i dag åsted for første konsert i siste helgen på Nord-Amerika-delen av denne turneen. Forrige gang avsluttet vi i Albuquerque hvor turens hittil sterkeste kjøttopplevelse fant sted. Da vi sto opp kom tre trillrunde sjåfører (vår, Dimmu sin og han som kjører utstyrs-lastebilen) tilbake fra tidenes lunch. De pekte oss i retning av en brasiliansk grillrestaurant. Vi oste av gårde, og for et konsept som møtte oss! Det var ikke menyer, og kun en pris, latterlig lave 13 dollars (80 norske). En særs hyggelig kelner (første super-homofile meksikaner-rockabilly-fyren jeg har truffet, full score for stilen) forklarte oss plottet. Først tar vi med tallerker bort i en helt sinnsyk salatbar, og her har de alt (!) fra sushi via grønnsaker til supper til alskens småpølser. Vel tilbake til bordet ble vi utstyrt med et slags trafikklys-system i form av en kubbe som var rød i ene enden og grønn i andre enden (gul i midten). Dealen var at så lenge grønn farge sto opp var vi klar for kjøtt, mens rødt betydde pause. En gjeng servitører gikk fra bord til bord med gigantiske grillspyd med ulike nygrillede delikatesser. Med grønt lys fikk du lesset på et solid stykke fra spydet. Her fikk vi tilapia (fisk), grillet ananas, indrefilet, kyllingvinger, svinekjøtt, ytrefilet, kalkun surret i bacon og minst fem ulike varianter til som jeg ikke kommer på. Det røde lyset måtte opp fra tid til annen for å la det synke slik at det ikke var over før alt var bønnhørlig prøvd ut. Dette er et konsept som skal prøves ut igjen og igjen!

Det ble vel for øvrig nevnt at vi var skeptiske til Albuqurque på grunnlag av litt seige tidligere erfaringer på turneer. Den skepsisen skulle vi få spise i oss, publikummerne var mange i tallet og særdeles positive til Enslaved, både under konserten og i merchutsalget etterpå. Med de lave besøkstallene vi har hatt i byen tidligere må det bety at vi både har fått nye fans forut for konserten, og ikke minst under konserten. Det hele ble feiret med noen frekke små brune før ferden gikk videre ut i natten.

Allerede når man våkner på bussen i Denver (vi var i en forstad som heter Englewood) merker man effekten av den tynne luften. Hele dagen foregår i en slags konstant småsvimmelhet (som om Enslaved-medlemmene ikke er svimle nok fra før). Tradisjonen tro dukket metal-mamma Bridget opp. Det vil si, hun heter egentlig Birigit, og er en tysk militærkone med stort hjerte og solide kjøkkenkunnskaper. Det ble Gulasj, hjemmebakt tysk brød, kaker og mer til på hele Enslaved, Dimmu Borgir og tilhørende crew. Så fantastisk å få servert hjemmelaget mat så langt ut i turen! Med velfylte buker var det ikke noe i veien med motivasjonen for kveldens konsert, som ble helt grei, selv om publikum kunne tatt i noe mer i følge vår smak.

(Dimmu Borgir- og Enslaved-crew i skjønn forening)

Nuvel, turen gikk videre i retning Dallas og Texas, med en kjøredag mellom. Denne dagen ble tilbrakt i Amarillo, hvor det ikke skjedde stort utover fortvilede forsøk på klesvask i hotellets ødelagte maskiner. Det ble frokost på Waffle House, en relativt døll affære, går ikke tilbake der om ikke det er helt nødvendig. Litt tasting på tastaturet og noen kvitteringer senere var det tid for middag og valget falt på Outback-kjeden. Dette er riktig bra saker med tanke på at det er en kjede! Det ble noen glass av texanske Shiner-ølet; en lys lager, og selvsagt en tur innom Sam Adams igjen. Forrett ble en high-end variant av løkringer (fritert i noe helt herlig brød-aktig noe) mens hovedrett ble en biff og tre hummerhaler. Dessert denne dagen ble husets margaritas, før vi vraltet godt fornøyde tilbake til bussen og satte kursen mot Dallas.

(The dudes på Elm Street Tattoo, foto: S. Farinelli)

Jeg hadde gledet meg som en hund til Dallas-dagen i flere uker. Ikke bare er det hjemstedet til en av tidenes feteste skurker J.R. Ewing, men dagen for ny tatovering var også kommet. Under Roadburn 2010 ble jeg kjent med Austin-tatovøren Tony Hundahl (sjekk han ut på nettet), og ble umiddelbart storfan av arbeidet hans. Det viste seg at han var storfan av Enslaved også, så vi har holdt kontakten siden. Da denne turneen nærmet seg hørte jeg med Tony om han hadde tenkt seg på en av konsertene våre under turneen (både Dallas og Houston skulle være noenlunde innen rekkevidde fra Austin). Det hadde han, så vi ble enige om å treffes i Dallas i dag.

Tony dukket opp og vi kjørte av gårde til Elm Street Tattoo ikke altfor langt unna House of Blues (dagens venue), hvor Tony har jobbet tidligere mens han bodde i Dallas. Han tegnet et utrolig Odin-portrett og tatoverte så blekket sprutet. Jeg ble levert tilbake på klubben til lydsjekk, og Tony plukket opp turnemanager Tonje for hennes tatoveringstime. Konserten ble bra, men det bar kanskje noe preg av at det var mandag. Etterpå ble det fest backstage og Tony tok en gjeng av oss med på strippeklubb, en for så vidt festlig opplevelse, spesielt da Tony kjøpte lap dance til en av damene i entouragen. Jeg hadde vel muligens blitt litt rød i toppen om det var meg som fikk en fyr i g-streng på fanget… Takk til Tony for en solid dag!

(Tonje og Tony, foto: S. Farinelli)

Neste morgen var vi i Houston på turneens siste House of Blues venue. Synd det egentlig, for dette er venuer av ypperste klasse! Som en slags avskjed ble det lunch med Grutle og Vikky bestående av en helt fantastisk klassisk House of Blues burger. Smatt. Konserten ble særdeles bra, dette publikummet lot seg ikke temme av at det var tidlig i uken. No sir! At klubben serverte oss en kanon taco-buffet økte stemning videre, og etter konserten var det lett og ledig party-stemning rundt i de forskjellige garderobene. Kvelden ble avsluttet på puben på hjørnet, hvor vi fikk servert habanero-vodka: en diger krukke fylt med særdeles hissige habaneros og Kettle One vodka. Det formelig sto flammer ut av munner og ører, dette var en skikkelig godbit.

Turen gikk videre i retning østover, med nok en kjøredag før neste spillested. De som husker fjorårets tur, husker at vi var på Graceland, Memphis, og vi bestemte oss like greit for å gjenta suksessen. Det ble mest shopping og eting denne gangen, bare de som ikke var med i fjor tok turen inn i selve huset, flyene og bilmuseet. Utpå kvelden tok en del av oss taxi ned til downtown Memphis, med første stopp på en tradisjonell Memphis-restaurant på Beal Street. Det ble BBQ-ribs og Catfish, skylt ned med… you guessed it: Sam Adams Winter Ale. Derfra gikk turen på blues-klubb, med et par kjappe Long Island Ice Teas og musikk fra scenen. Ok, nå er jeg ikke akkurat noen fan av blues, men live har det sin sjarm når folk kan sakene sine, noe den omfangsrike damen på scenen definitivt kunne denne kvelden.

Columbus, Ohio: kanskje ikke verdens mest glamorøse venue (vi har vært her før), men kult lell. Dagen gikk med til blant annet meksikansk mat, men mest henging i og rundt bussen, med en liten backstage på deling mellom tre band (oss pluss de to bandene før oss), hvorav det første bruker GWAR-lignende kostymer (de heter Dawn of Ashes, men vi kaller dem Chris & the Steak Jackets), var det ikke mange steder å gjøre av seg. Gig ble det uansett, og publikum var kjempebra, intet mindre. En god del mer Long Island Ice Tea ble det også, og plutselig var vi tilbake i bussen på vei videre mot Philadelphia. Plan for dagen: spise Philadelphia Steak Cheese Sandwich, som selvsagt er oppfunnet her. Vi raste av gårde ned mot sentrum og fant et særdeles imponerende matmarked. Det var en nedlagt togstasjon som var 100% fylt med fantastisk mat og drikke. Midt i hjertet var målet: Steak Cheese Sandwich! Og herregud så godt. Dette er en oppfinnelse noen må importere til Norge. Snakk om fett alternativ til kebaben og pappaktige pizzastykker! Masse folk var kommet til aftenens konsert, og det hele ble nok en knallsuksess.

Mens vi snakker om lokale spesialiteter; neste konsert var i upstate-New York, Buffalo. Det er vel ingen hemmelighet blant folk som kjenner meg at jeg er stor fan av Buffalo Wings. SÃ¥ dette var min store sjanse til Ã¥ gasse meg. Og det gjorde jeg til gangs. Saftige, dryppende og sterke Buffalo Wings. O’ lykke. Det ble en relativt rolig kveld i etterkant med mange hyggelige møter med fansen ute i merchen, før det var om bord pÃ¥ bussen og full gass i retning Canada. Hvor vi er nu. Dette er kanskje de tre konsertene vi har gledet oss mest til, dette blir stort. Neste brev kommer til Ã¥ starte her i Toronto! Til da: ha det pÃ¥ badet, din gamle kyllingvinge.

Tags: Dimmu Borgir, Enslaved, reisebrev, turnèblogg, USA