Nok en herlig rapport fra Enslaved i Europa

(foto: Karoline M. Bruland)

Enslaved spiller fremdeles for Europa. Og dere får delta i herlighetene her. Kjør del 5.

PYRO-BLOG 5: 9. november – Berlin, Germany

Bloggen skrives av Ivar Bjørnson (gitar i Enslaved).

Mindre enn to uker igjen av turneen nå.. Det er ganske sinnsykt hva som skjer med tidsoppfattelsen (og for så vidt tits-oppfattelsen) på en turne på denne lengden. Jeg kan ikke si at jeg merket hvor vanvittig fort tiden gikk fra turneen var halvveis og frem hit vi er nå, en god uke før vi durer over grensen fra Sverige og lopper første og beste bensinstasjon for de tingene vi ellers tar for gitt; wienerpølsen, rekesalaten, Pondus (lurer på om jeg noensinne kunne blitt så desperat av hjemlengsel at jeg hadde kjøpt Nemi?, nei, det håper jeg ikke), norsk melk og aviser. Vel, nok dagdrømming.

Forrige kveld ble avsluttet i Saarbrucken med svært god stemning. Guttene tok en tur på puben, og til avveksling gikk det visst noenlunde greit for seg. Så gikk turen videre til Darmstadt. Det vil si, som så ofte på metal-turnè er det ikke i selve byen man spiller, gjerne noen kilometer utenfor. Her havnet vi midt i skauen. Frokosten var upåklagelig, med egg og greier. For ikke å glemme en ganske stilig kokke. Når session-basser Marius fra Audrey Horne (godt vant fyr) lurte på om det var kaviar på gang svarte hun ubesværet ”yes of course, if you are the Pope”. Det kan vi kalle comeback. Med andre ord ble middagen helt genial. Konserten ble ikke så verst den heller gitt. Et par absurde karakterer ble det også plass til. Indianeren var den kuleste; en tysk dude i 50-årene med åletrange hvite jeans, med komponistsveis og noe veldig lite diskré indiansk ørepynt. Han likte greiene, så vi var godt fornøyde. Så var det Lebowski-mannen. Ice Dale skulle gjøre et intervju med han tidligere på dagen. Av en eller psykedelisk grunn hadde denne fyren bestemt seg for at hele intervjuet skulle dreie seg om filmen ”The Big Lebowski”, uvisst hvorfor. Ice Dale har sett filmen en haug med ganger, men han husker jo stort sett ingenting utover riff. Så dette intervjuet ble vel ikke helt det store. Lebowski-journalisten stilte i første rad på konserten, og gjorde kvelden for oss. Han sto der og skrek ut med death-metal stemme at Ice Dale må se mer på Big Lebowski. Genialt, intet mindre. Deretter gikk turen videre ut i natten!

(foto: Monica Serafinska)

Neste dag var Köln. Vanligvis spiller vi på klubben Underground, men denne gangen skulle vi spille på Werkstatt, en noe større klubb rett over gaten. Trivelig. Dagen begynte med meg, Hinkel og Cato som tok turen til sentrum (som sagt, vi spiller ofte litt utenfor sentrum) for å handle på en av de største europeiske musikkbutikkene; Musicstore (sjekk ut på musicstore.de). Her fant vi skinn, pedaler, stikker, strenger og alt hva et musikerhjerte måtte begjære. Så var det konsert igjen (begynner å danne seg et mønster her), og det var en knallbra konsert! Tyskland har alltid vært litt røft territorium for oss; litt for mye 70-referanser og prog-flørt muligens. ”What is point of changing beat when you can go ”1-2-3-4”? Why is not pagan beat enough for you? Why you have more than 40 different words in lyrics for album? “Pagan” not good enough?” og så videre. Det ser ut til at vi muligens må spise litt av disse fordommene. Tyskland har aldri vært så bra for oss som på denne turen, rett og slett helt kanon. Er det oss? Er det Tyskland? Er de lei av kyniske wannabes som skreddersyr liksom-metal for å suge ut spenn av det tyske markedet? Uansett er vi ekstremt fornøyde med en kurve som peker dit den gjør! Det ble tid til litt party-party på bussen, mens den yngre garde (Krakow) og noen gamliser (Enslaved) tok turen på pub. I kategorien ”Jasså!? Du verden..” var det ung kvinne som gikk av med seieren: hun hadde med gave til Enslaved; to ryggvirvels-knokler (”Vertebrae”) som hun påsto var ekte. De ble bønnhørig skylt med sprit (det er det jo nok av på bussen) og skulle dermed være tilfredsstillende pestfrie. Neste gang skal vi kalle platen ”gull” (evt ”bacon”) og se om noen kommer og gir oss det sånn uten videre en søndag kveld etter konsert.

Det var blitt mandag 1. desember; folk sto opp svette og fæle som vanlig, med ulike dimensjoner på sement-pannebåndene fra kvelden før. Vi var kommet frem til Hamburg og åstedet var Markthalle, hvor tyske pølser til frokost sparket i gang dagen. Vår fantastiske bussjåfør Christoph, han er uten tvil den flinkeste og mest omgjengelige sjåføren vi har vært borti de siste 17 årene, fikk besøk av sin tyske familie. Konen til Christoph hadde like greit med 18 julekalendere; en til hver av oss på bussen, i tillegg til en god boks julekaker. Rett og slett knallfett, og vi håper det er innenfor metal-parametrene. Sjokolade er jo usunt, er det ikke? Konserten var den svakest besøkte av våre tyske show, men til gjengjeld var de tilstedeværende ekstremt med på leken, og det ble nok en festaften. Tyske Metal Hammer stilte like greit med 12 mann (og damer) fra redaksjonen. Klare for fest. Mye takket være en forsinket bursdagspresang i form av fin whiskey ble det haraball igjen. Det hele kuliminerte med at Metal Hammer redaksjonen sminket opp vår alles kjære Ice Dale. Not a pretty sight, men moro lell.

(foto: Monica Serafinska)

Turen gikk videre til Hellraiser i Leipzig, ex-DDR territorie. Her var vi sist i 1997, men riktignok med andre eiere. De nye eierne viste seg å være helt blåst på godt norsk- Her kommer vi nok aldri til å reise tilbake. Daglig leder var en for så vidt hyggelig ung kvinne, som dessverre var innehaver av noen litt vel saftige nevroser. Hun fortalte om livet sitt med sine to katter, og ikke noe særlig menneskelig kontakt utover det, noe som fikk de små røde lampene til å begynne å lyse i bakhodene. Hun var innehaver av minst to personligheter; den hyggelige damen som fikset og ordnet, og så den skrikende raseri-furien. Først kom hun med en tralle vi kunne flytte utstyret med. Så når Eyolf (session-keyboard Audrey Horne) kom trekkene på trallen ble det skriking og hyling om at flisene hennes ble ødelagt. Det ble spørsmål om vi kunne få litt mer å drikke enn 2 liter brus og en liter vann; det skulle hun ordne, og bare god stemning. Når hun så at vi enda ikke hadde drukket alle tre litrene før vi spurte, ble det skriking om hvorfor i ***** og ****** folk maste om drikke før det ble drukket opp. Nå skal vi ikke gå inn på for mange detaljer om det tekniske, men her hadde vår spaltede venninne en helt sær logikk. Vi sa ”vi må ha minst fire monitorer med fem mann i bandet, det må du skjønne”. Hennes svar: ”nå har ikke jeg peiling på teknikk i det hele tatt, men jeg syns tre monitorer er nok”. Ikke helt Arne Næss-nivå (filosofen, ja) på logikken, nei. Hun begynte etter hvert å nærme seg et slags kokepunkt, så da var det bare å gi opp. Vi tilbrakte resten av dagen med å prøve å unngå direkte kontakt, og brukte alle diplomatiske evner for å prøve å holde henne på matten; inkludert lav, monoton stemmebruk, styre unna sterke ord og ikke for mye øyekontakt. Litt som en dag på jobb i institusjonsomgivelser. Vel, vel, vi kom oss gjennom det, og igjen viste Tyskland seg fra en bra side; stinn brakke og høy stemning. Grutle kom seg mirakuløst gjennom en time med intens oljebasert scenerøyk- Heldigvis ikke mange kroker igjen som ikke har skiftet til vannbasert vokalvennlig røyk. Vi heiv oss i bussen og svei av gårde så langt vekk fra Leipzig som vi kunne. Hellraiser frarådes herved på det sterkeste, i alle fall i påvente av nye eiere!

Ukens siste konsert var i Zlin, Tsjekkoslovakia. Klubben, Masters of Rock, var rett og slett blodfet. Her hadde sjølvaste Jørn Lande spilt bare et par uker før. Utstyret var topp, personalet proffe og maten fin. Det hele ledet opp til en knallfet kveld. Og det ble det. Til slutt. Under Audrey Horne sitt gig klarte en enslig idiot å ødelegge mye av stemningen i en kjip blandingsrus av det som må ha vært sprit og amfetamin. Han syntes tydeligvis Torkjell (vokal, Audrey Horne) utgjorde en slags trussel mot sin egen selvtillit og viste sin antipati i tydelige former. Etter hvert prøvde han like greit å rive ned nevnte vokalist også. Og det er jo det som er herlig med øst-Europa; vaktene synes den slags er helt ok. Eller rettere sagt; å være vakt på klubb i øst-Europa krever at du er kjempefeig. Her har vi sett så mye rart bli gjort; fra nazi-hilsener, truing med Rambo-kniv, og nå altså forsøk på å rive ned folk av scenen. Det er ingenting som kan få en vakt i øst-Europa til å tenke ”nei, det syns jeg ikke”. Etter påtrykk fra lydmann Hinkel (som er en durkdreven veteran fra utelivsmiljøet i Oslo) gikk vaktene med på at han måtte ut av selve konsertsalen. De satte han like greit opp på vip-balkongen. Men, ikke helt uventet, startet han umiddelbart en slåsskamp med noen vip’er der oppe og da måtte til og med vaktene innrømme at han muligens måtte ut. L.S.T.Ø.E. (Litt Skeptisk Til Øst-Europa)-foreningen fikk muligens et par støttemedlemmer denne kvelden også. Så kom konserten til Enslaved, og det gikk enormt bra! For en publik! Helt gale-matias, helt klart en høydare. Takk Zlin! Vi pakket sakene og heiv oss i bussen for en ganske metal avskjed; folka sto utenfor klubben og skreik oss farvel mens bussen tutet seg ut i det tsjekkiske nattemørket.

Nå hadde vi gjort 13 gig på rappen uten fridag, faktisk det lengste i-ett-strekket vi har gjort noensinne. Skuldre, rygg, armer og ikke minst nakker var i ferd med å gå helt i dass, så fridagen kom ikke et sekund for tidlig. Neste spillejobb var i Berlin så frimandagen skulle tilbringes nettopp der. Vi parkerte om morgenen, jobbet noen timer og så gikk turen ut i Berlin. Først en etterlengtet tur på myntvaskeriet ved Alexanderplatz (her bodde søsteren min under sitt studieår i Berlin), så en vanvittig middag for to på Cafe Einstein på Unter den Linten. Hvitvin, østers, sauterte scampi, kveite og ikke minst juvelen: gåsebryst med tysk raspeball og rødkål. FOR en julestemning. Mette og glade ble det tilbake på bussen. Her ble det rødvin og Trivial Pursuit. Det begynte særdeles bra med lagseier til the Peersens (undertegnede og manager av Enslaved) over Bekkevold og Larsen (trommer og keyboards/vokal Enslaved). Deretter ble man nok kanskje litt ivrig på rødvinen, og dermed ble det feil på absolutt alle spørsmål, og til slutt glemte vi vel mer eller mindre å spille. Mens alt dette pågikk var ungsauene (Krakow) ute på pub i Berlin, noe som ble en interessant affære for ungdommen. De klarte å provosere (ved bare sitt blotte oppsyn, må det sies til deres forsvar) en lokal tyrkisk mafioso ved navn Ali. Da de stakk av fra puben hvor Ali ga dem det onde øyet til en annen pub, klarte de å havne på den andre puben i Berlin Ali eide (no kidding!). Midt i en noe ubehagelig og svært truende situasjon fikk Ali en telefon, og gutta benyttet sjansen til å løpe tilbake til bussen. Ungdommen, altså – må de alltid lære den harde veien? Tror nok det, ja.

Vel, da kommer jeg tilbake med mer blog neste uke. Da begynner vi med selve konserten i Berlin! Alle hilser til Norge. Nå er vi snart tilbake. På tide å låse inn døtrene og ikke minst osten, kjøttet og cognacen igjen!

Tags: Enslaved