Monster Magnet i Oslo – rapport fra en fan

“Yo, Lars! Gidder du skrive fire-fem linjer fra Monster Magnet-konserten?”, spurte jeg Pyro-kompis Lars Junge. Dette er hva jeg fikk dagen etter.

(Uredigert e-post fra Lars Junge)

– Det er en revitalisert Dave Wyndorf som entrer scenen på Rockefeller i Oslo 14. november 2012. Det er et drøyt år og grovt regnet 40 kilo siden en turnémanager forrige gang skubbet ham foran et mikrofonstativ på norsk jord. Metamorfosen er komplett. De nye porselenstennene hans lyser blått i black lighten. Det nydusjede, ravnsvarte håret blåses lett bakover av en vifte under mikrofonen. Han hever to knyttenever opp under haken og henter opp et åpningsbrøl fra langt nede i pungen. Trommene starter opp, druknet i flanger. Pill Shovel fra debutalbumet Spine of God er i gang! Dette er et øyeblikk undertegnede har ventet på i 21 år.

Line-upen er den samme som på Dopes to Infinity-turneen, med unntak av Ed Mundell som er erstattet av Garrett Sweeny. Vi skulle gjerne hatt originalmedlem John McBain tilstede også, men det er han altså ikke. Men denne konstellasjonen leverer varene. De låter muligens mer presist og kontant enn originalbesetningen gjorde på plate. Monster Magnet låter MASSIVT på Rockefeller. Lyden er krisp og god. Dave Wyndorfs stemme skjærer gjennom veggen av fuzz og flanger som en motorsag. På de mer psykedeliske partiene står han og jobber med ekkoboksene.

Gjennomsnittsalderen på publikum er godt over tretti år. Halvparten står med øynene igjen og drømmer seg tilbake til 90- tallet, eller det lille av det de kan huske. Den andre halvparten
står og lurer på om de skal ta seg en Fernet til, selv om de vet at de skal på jobb i morgen tidlig.
Det er kanskje tiende gang Monster Magnet står på en norsk scene. De er for norgesvenner å regne. Og det er faktisk ganske merkelig i seg selv.

Hvordan kan et smalt, psykedelisk, Hawkwind-inspirert stonerrockband fra New Jersey opparbeide seg en slik hengiven fanskare i Norge? De bygget seg opp et solid publikum allerede før internet gjorde det enklere å oppdage band som dette. Før magasiner som Metal Hammer og Kerrang! begynte å skrive om dem. Det er ikke godt å si, men fakta er at i forhold til folketall så er Monstermagnet STORE i Norge.

I likhet med andre band i sjangeren, som Kyuss, Fu Manchu eller QOTSA, så er det ingen åpenbare krefter som har jobbet for at nettopp disse bandene skulle slå til i Norge, men det har de likevel gjort. Derfor kommer de heldigvis igjen og igjen. På denne turneen spilte Monster Magnet i Bergen, Haugesund (!) og Oslo.

Monster Magnets kommersielle gjennombrudd kom med Dopes to Infinity i 1995, men det var med Spine of God og Super Judge de etablerte uttrykket sitt. Spine of God er i utgangspunktet en introvert dopplate som de som ikke skjønner -– ikke skjønner. ”It´s a satanic drug thing, you wouldnt understand” sto det bakpå den europeiske versjonen av Spine of God som ble distribuert av tyske
Glitterhouse records. Den amerikanske utgaven hadde et mye straightere cover. Mindre psykedelisk, og uten denne halvkryptiske meldingen på baksiden.
 
Første gang undertegnede så Monster Magnet live, var på den originale Dopes to Infinity-turneen i 95. Da spilte de på Sentrum Scene i Oslo. Wyndorf var like stor stjerne den gang da som nå. Hvert sekund hvor høyrehånden ikke er nede og jobber på gitaren er den hevet over hodet for å aksentuere budskapet. Han er 55 år gammel, men rocker fremdeles huset hardere enn de fleste. I motsetning til forrige gang Wyndorf var i Norge, så snakker han mellom låtene denne gangen. Han er happy og i form.

Skinnjakken, gitaren og tennene er flunkende nye. Wyndorf leverer den mest genuine rockeopptredenen undertegnede har sett på mange år. Alle movsene/faktene er på plass. Ingen norske artister klarer komme unna med det der uten å få eplekinn. Wyndorf er myndig i rollen som frontfigur i Monster Magnet. Han VET at låtene er sterke. At de har tålt tidens tann.

Spine of God klokker inn på knappe 49 min og 48 sekunder. Det hadde i utgangspunktet blitt en kort konsert, men bandet supplerer med en rekke låter fra bandet første, selvtitulerte EP. Låter som Freakshop USA og Tractor. Sistnevnet kom i ny drakt på albumet Powertrip (1998). De funker som en kule. Det er helt greit at de holder det old school og ikke spiller hitsene fra de nyere platene.

Wyndorf spør publikum hva de vil høre, men sier at det er mest som en høflighetsfrase, på samme måte som man spør ”How are you?”. Men man vil jo selvsagt ikke vite hvordan vedkommende egentlig har det. Det er noe man sier. ”La meg forteller dere hva dere skal få høre”, sier han og setter i gang med Lord 13 fra EP´en Tab (1991). De følger opp med Murder fra den selvtitulerte debut-EP´en, Long Hair fra Tab, Tractor og Freakshop USA også fra deres første EP.

De som hadde håpet på nyere låter som Space Lord eller Power Trip kan se langt etter dem. Og det er like greit, for kveldens konsert handler om tidlig Monster Magnet. Låtene fra ”Spine of God” står seg godt, selv om det har gått 21 år. Det låter på ingen måte datert. Platen er i utgangspunktet veldig flytende og difus, men bandet klarer likevel å gjenskape magien fra den gang da. Nå er det bare å sette seg ned med hendene i fanget og vente på at de kommer tilbake for å spille Super Judge-albumet.

Tags: Monster Magnet, Rockefeller, Spine Of God