Låt-for-låt Ozzy Osbournes Scream

Let us hear your scream, Ozzy! Eldste herr Osbourne gir ut plate i dag. Pyro har hørt på Scream i helgen.

Og her er mine tanker etter å ha hørt den nye Ozzy-platen en del ganger. Altså ikke en anmeldelse, det driver vi ikke med i Pyro. Kun tanker om musikken, så ikke dø av raseri eller fornøyelighet.

Først til albumcoveret. Som vanlig når det gjelder Ozzy, så er ikke coveret veldig fint. Eller tøft. Hva er det han peker på tro? Og er det sjøstøvler han har på seg? I innercoveret er Ozzy avbildet med et sverd. Manowar-messig. Bare ikke så vellykket. Han ser mer ut som Sherlock Holmes enn Conan. Men det er tross alt musikken som gjelder, så da kjører jeg på.

Let It Die:

Ozzman starter platen med en relativt lang lÃ¥t, og melder følgende pÃ¥ de første linjene; “I’m a rock star, I’m a servant, I’m a leader, I’m a saviour, I’m a sinner, I’m a killer”.  Noen av tingene er hvertfall riktig. Usikker pÃ¥ dette med morder dog. I sÃ¥ fall er det vel bare fjærkre det har gÃ¥tt ut over. Det er litt for mye elektronisk 90-talls-stakkato-feel pÃ¥ Ã¥pningslÃ¥ten, men mot slutten kommer det seg med et svært flott instrumental-parti, før Ozzy kjører refrenget pÃ¥ ny. Let It Die vokser for hver lytting, men kunne med fordel vært plassert et annet sted pÃ¥ platen. For Ã¥pningslÃ¥ten burde vært den neste som dukker opp pÃ¥ Scream.

Let Me Hear You Scream:

Første låten som ble sluppet fra platen, og en låt de fleste gjerne har hørt. En ganske så fin radio-låt med en Ozzy som messer om at alle må skrike. Noe som har ført mannen til alt fra vokskabinett til store baseball-stadion i USA for å skrike til folk eller for å få folk til å skrike. Let Me Hear You Scream blir da også et slags tittelkutt på platen. Drivende og god rocker, og et riktig valg til første radiosingel.

Soul Sucker:

Åpnes av et seigt og tungt riff spilt av den nye gitaristen Gus G (som høres veldig ut som Zakk Wylde som han erstattet, uten at jeg er noen gitarekspert). Definitivt et av de bedre sporene på Scream, og en låt som gir meg flashbacks til den gangen jeg så Ozzy i Drammenshallen på No Rest For The Wicked-turneen. Sikkert fordi Soul Sucker ikke hadde gjort seg bort på den platen. En sang det er lett å nikke hodet til. Anerkjennende nikk, må vite. Midt i låten brytes ting opp, og et parti som tar sangen et helt annet sted dukker opp. Prog-messig. Spennende saker. Ozzy tenker.

Life Won’t Wait:

Starter veldig rolig, før riffet starter og vi er i gang med rocken igjen. Så blir låten rolig igjen. Litt ballade, litt rocker. Funker det. Ikke overraskende at Ozzy roer tempoet. Han kan det der med rocke-ballader, selv om denne ikke når opp mot gode gamle herligheter som Close My Eyes Forever og So Tired. Ganske kjedelig mot slutten. Det betyr nok at sangen er litt for lang.

Diggin’ Me Down:

Akustisk åpning, før det igjen braker løs med et fint riff som nok en gang minner om Zakk Wylde (med sånne gitar-skrik, vet du). The Prince Of Motherfucking Darkness synger om Jesus og lurer på om han har tenkt å innfinne seg igjen snart. Litt religions-kritikk kanskje? Håper det. En rockelåt på det jevne. Men så lenge Ozzys stemme bombarderer trommehinnene mine med ny musikk, så klager jeg ikke på en rockelåt på det jevne. Kan ikke bli blasert heller. Litt lang denne også. Eller ble jeg plutselig blasert nå?

Crucify:

Nok en rocker pÃ¥ det jevne. Litt Ozzy pÃ¥ sparebluss. Eller pÃ¥ autopilot, om du vil. Men siden lÃ¥ten er kort, sÃ¥ er alt sÃ¥re vel. Kjenner at det er vanskelig Ã¥ kritisere Ozzy. Derfor prøver jeg Ã¥ ikke gjøre det…

Fearless:

Låt om krig. Stilig. Liten gitarsolo allerede før ett minutt har gått. Ivrig. Jeg tramper takten. Godt tegn. God låt. Muligens en veldig god låt. Håper det. Ozzy synger at han er uten frykt. Det vet vi at er feil.

Time:

Nok en låt som tikker inn på over 5 minutter. Starter med akustiske gitarer og nynning. Skepsisen kommer. Med rette, tror jeg. Her snakker vi om en ganske så sippete ballade. Time tar seg opp når refrenget kommer, men så faller den igjen på verset. For lite fengende som ballade denne, er jeg redd.

I Want It More:

Mystisk piano-åpning glir inn i nok et monster-riff fra Gus G. Tøft vers og ditto refreng. Det skumle pianoet (som høres ut som om det er tatt fra en skrekkfilm) dukker opp igjen midt i sangen. Nok et lite prog-triks, der altså. God låt.

Latimer’s Mercy:

Faith No More-messig åpning med pumpende bass og bankende trommer. Men så blir det en typisk Ozzy-låt. Som handler om Robert Latimer som tok livet av sin datter (mer om det her), og er passe tung til å omhandle et slikt mørkt tema. En herlig sang som burde avsluttet platen.

I Love You All:

Merkverdig slutt pÃ¥ platen. En “lÃ¥t” som varer i under minuttet, der Ozzy takker alle som har støttet ham gjennom livet.  Kunne han ikke bare brukt takkelisten i coveret i stedet?

Oppsummert etter noen gjennomhøringer: Ozzy leverer et bra album. Ikke hysterisk bra, men godt nok til at han viser at det er fullt av metal igjen i den gamle skrotten. Mange gode riff trekker opp, og om denne platen får en god del sjanser i spilleren ser jeg for meg at mange av disse sangene kan vokse seg store og sterke.

Og det viktigste av alt. Ozzy Osbourne lever fremdeles. Noe forskere er svært overrasket over, siden de visstnok skal studere blodet hans for å finne ut hvorfor han ikke har tatt kvelden for lenge siden.

Tags: album, Ozzy Osbourne, Pyro, Scream