Kiss Sonic Boom under fan-lupen

Sonic Boom er i butikkene i neste uke. Jeg prøver å være objektiv, men det er selvsagt nytteløst. Her er min opplevelse av platen etter en god del lytte-runder.

Det er vel ingen hemmelighet at Kiss og meg går way back. Helt siden tallet het noe med 70 har jeg vært blod-fan. Selvsagt ikke uten en viss skepsis her og der, ettersom orginalmedlemmer har blitt sparket og ansatt igjen. Og så sparket nok en gang. Kiss anno 2007 er ikke mitt Kiss. Men det er likevel Kiss. Og som fan er det umulig å ikke renne over av glede når nå bandet gjør comeback på plate. Noe jeg trodde aldri skulle skje. Jeg så mer for meg at Kiss skulle gå Las Vegas-veien, og pløye ut gamle hits for pensjonister til ingen lenger var interessert.

Nok sause-snakk. Er Sonic Boom fantastisk, bra, flau eller kjedelig? Kjør låt-for-låt opplevelses-karusell. Merk at dette er skrevet utfra et promo-eksemplar fra Roadrunner uten booklet. Tekst-hint er derfor tatt fra egne ører, jeg vet ikke hvem som har skrevet tekstene, og tracklisten kan være forandret på utgaven som kommer i neste uke (selv om jeg tviler på det).

Modern Day Delilah. Kiss kickstarter hele platen med et brak. Første sang som ble sluppet fra platen viser et Kiss i toppform. Riffet er pur classic rock-magi, og Paul Stanley løfter sangen til høyder som tilsier at dette kan bli en klassiker. Gene korer sangen enda bedre, og Paul kommer med sitt første “listen”. Ekte. Veldig ekte. Og veldig bra. “Just like the trigger on a loaded gun, you were the reason for the damage done”. Starchild-messig. Litt Lick It Up-æra i lyden. Ligner pÃ¥ Exciter fra den platen. Ligner veldig mye. Fint det.

Russian Roulette. Det er vanskelig Ã¥ følge opp lÃ¥t 1, som jo allerede er en favoritt blant fansen, men Gene prøver seg med Russian Roulette. Selvsagt en lÃ¥t om damer og slikt. BÃ¥de om damene som hater ham, og om de som elsker Demonen. Poenget er at alle liksom vil ligge med mannen… Simmons synger litt om stekepanner, sult og sex. “I know you want me, you got desire”. Ikke sÃ¥ tøff som Accepts lÃ¥t ved samme navn, men klarer med sine takt-skifter Ã¥ generere mer enn nok god stemning i sjelen. Minner meg litt om 80-talls Kiss. Ikke noe galt i det. Langt derfra. Ikke i klasse med Modern Day Delilah, men en fin fortsettelse. Gene er tilbake i form.

Never Enough. Nok et fint classic rock-riff starter enda en lÃ¥t fra Paul Stanley. Ã…pningen minner om Poisons Nuthin’ But A Good Time, men forandrer seg etter kort tid til et Rock And Roll Over-aktig spor. “Time for action gotta start the show, I’ll do my sleeping when I’m dead”. Danko Jones-messig. 70-talls riffing og fin vokal-innsats fra Paul styrer lÃ¥ten inn til mer enn godkjent. Tommy Thayer gjør Ace solo nesten bedre enn Ace selv. Singer er stødig bak trommene.

Yes I Know (Nobody’s Perfect). Starten minner først om High In Highschool av Madam X, men sÃ¥ drar Kiss frem nok et 70-talls riff, og vugger avgÃ¥rde med Gene pÃ¥ vokal. Kunne fort figurert pÃ¥ Dressed To Kill i hine hÃ¥rde Kiss-dager. Kiss gjenskaper lyden fra dengangda med kubjeller og myk rock. Jeg elsker det. Gene kjører sine “o-yeahs”, og tankene gÃ¥r av en eller annen grunn til lÃ¥ten Baby Driver fra Rock And Roll Over. Et soleklart høydepunkt pÃ¥ platen.

Stand. Vi har kommet til midten av Sonic Boom. Det hele virket solid. Kiss er ikke bare et tulleband i 2009. Hvertfall ikke sÃ¥ langt. Paul og Gene deler pÃ¥ vokal-prestasjonene pÃ¥ Stand, og vi fÃ¥r det sÃ¥ langt mykeste refrenget pÃ¥ platen. 80-talls-følelsen sniker seg tilbake. Igjen ikke en dum ting. 80-talls Kiss er deilig det ogsÃ¥. Ekstremt poppete refreng kan føre til at dette blir neste singel fra platen. Stanley gjør sin sedvanlige hyling av fraser mellom tekstlinjene. Lurer pÃ¥ om dette er platens svakeste sÃ¥ langt. Litt God Gave Rock N’ Roll To You-aktig, men ikke sÃ¥ bra. NÃ¥ er det jo umulig Ã¥ lage en sÃ¥ bra sang som God Gave Rock N’ Roll To You to ganger, sÃ¥ der er Kiss unnskyldt…

Hot And Cold. Varmt og kaldt. Gene sprer varmen hvertfall. Sangen starter med et “lookout!” og fortsetter ganske kjapt med “let me introduce you to pleasure, I will seduce you my treasure”. En vill blanding av Love ‘Em Leave ‘Em og All The Way (for Kiss-kjennere der altsÃ¥). Vi snakker nok en lÃ¥t med 70-talls-feel. Visstnok er dette egentlig en demo fra nevnte 70-tall som heter Rotten To The Core, som nÃ¥ dukker opp i 2009 i ny versjon (takk til Tarjei Strøm for det tipset). Veldig Ace-messig solo fra Thayer her. Tung og deilig lÃ¥t. Kiss overbeviser. Tro det eller ei.

All For The Glory. Første låt som ikke har vokal fra Paul eller Gene. Eric Singer høres litt ut som Peter Criss. Uvisst om det er med vilje, eller om Kiss bare har funnet en trommis til som har raspende stemme.  Her er vi nesten på 90-tallet med en låt som lett kunne vært på Psycho Circus. Singalong og gode greier. Corny men fin. Nok en Ace-imitasjon av Thayer. Det er nesten så jeg tror at Ace faktisk spiller på platen.

Danger Us. Rockeriff som først høres ut som Deuce, sÃ¥ som om det er tatt fra solo-platen til Ace fra 1978. Utvikler seg til Ã¥ bli en lÃ¥t som kunne vært pÃ¥ Revenge. Herlige tekst-linjer fra Paul. “Baby you and me, we’re like tnt”, og ikke minst “Danger you, danger me, dangerous”… Stanley fÃ¥r kanskje ikke Nobels litteratur-pris, men han fÃ¥r Pyros rocke-tekst-pris. Hver dag.

I’m An Animal. Tung og vuggende Gene-lÃ¥t. Creatures Of The Night-inspirert sak. Simmons pÃ¥ sitt beste. “I’m alive in the streets, made of fire, made of heat”. Soleklart høydepunkt. Gene er langt mer spiselig nÃ¥r han er demon og tøffing, og ikke kapitalistisk knullegutt. 70-talls solo igjen fra Thayer. Begynner Ã¥ bli en vane. En deilig vane.

When Lightning Strikes. Kubjelle. Verdens beste instrument? Er det i det hele tatt et instrument? Tommy Thayers eneste låt. Høres definitivt ikke ut som Ace, men mer som Kip Winger. En streit rocker, og et av platens svakeste spor. Men vi snakker jo Kiss her, så svakt betyr jo ikke svakt i en vanlig betydning. Det betyr jo bare litt mindre magisk enn annet på Sonic Boom. Skjønner?

Say Yeah. Si ja forteller Paul meg. Klart jeg sier ja til den karen. Riffet i starten er farlig nært Bruce Springsteens Radio Nowhere. Morsomt, siden Bruce stjal riffet pÃ¥ “I Was Made For Loving You” pÃ¥ sin nyeste (lÃ¥ten Outlaw Pete). Karma police. Avslutningen pÃ¥ Sonic Boom er ganske sÃ¥ bra, og inneholder det mest FM-rockete refrenget pÃ¥ hele platen. Blue Oyster Cült-vibb. Herlig frekt.

Objektiv journalistikk? Umulig.

Terningkast: Kiss. Altså svært høyt. Alle fans kan bare sette av penger med en eneste gang.

Tags: Kiss, Sonic Boom