Fantastisk helaften med In Flames i Spektrum

Pyro har stått på betonggulvet i Oslo Spektrum i fem timer. Vi oppsummerer kveldens konsert med In Flames og vennene deres.

Puh! Lang kveld uten sitteplass, gitt. Sverre og jeg ankom Oslo Spektrum rett etter de åpnet kl 18, og etter 20-25 minutter med kø kom vi inn til siste halvdel av Insense sitt korte sett. Derfra og ut gikk det slag i slag til kl 2255, da In Flames rundet av med Take This Life. Her er hvordan vi opplevde konserten:

Insense, kl 1815: Som sagt så vi bare halvparten av bandets tilmålte 25 minutter, men Tommy Hjelm og gjengen tok overraskende god kontroll på publikummet som flommet inn den ene inngangen Spektrum hadde orket å åpne for køen. De avsluttet med herlige Gasping For Air, som med DÉT riffet sikret bandet oppmerksomhet blant kids som kom for å se In Flames og ungguttene i Rise To Remain. Job well done.

Rise To Remain, kl 1850: Med Austin Dickinson i front har Rise To Remain – til tross for at de knapt er gamle nok til Ã¥ kjøpe alkohol i USA – opparbeidet seg solid erfaring som liveband. I Spektrum tar de tak med en gang, og viser at de er et band for bÃ¥de nÃ¥tid og fremtid. Power Through Fear (som de skal spille pÃ¥ Lydverket-innspilling i morgen, pÃ¥ TV torsdag, FUCK YEAH!) er høydepunktet sammen med Bridges Will Burn. Fem kjappe lÃ¥ter, men 25 minutter effektivt brukt til Ã¥ vise at de ikke bare gÃ¥r i fotsporene til Bullet For My Valentine, de kommer til Ã¥ bli et stort metalband med massivt med fans og et eget sound.

Ghost, kl 1925: Hvorfor i huleste selger ikke Ghost sånne pavehatter som merch? Har de ikke LYST å tjene penger? Min kompis Frode, som på dette tidspunktet har ankommet sammen med Ole Johan, hadde garantert kjøpt en slik og spradet rundt på Youngstorget med Ghost sin hattemote over sin fine Cumshots-tee. Jaja. Ghost sliter litt med lyden, og er definitivt the odd band out, og selv om Elizabeth og Rotual fungerer helt greit som rungende doom-møter-classic-rock anthems, blir det mer morsomt og artig enn atmosfærisk når munkekappemennene snur seg mot gitarteknikere og rister på hodet av manglende lyd.

Trivium, kl 2010: Rett pÃ¥ monsterlÃ¥ten In Waves (barnslig moro Ã¥ synge IN FLAAAAMES! pÃ¥ refrenget der), før de ruller gjennom en haug lÃ¥ter fra albumet av samme navn, og det blir etter hvert Ã¥penbart at det nye albumets korte, enkelt arrangerte lÃ¥ter blir litt for like. Det løsner bra med Pull Harder On The Strings Of Your Martyr, før en gigantisk Down From The Sky (“Denne er pÃ¥ playlisten min nÃ¥r jeg sykler”, sa Herkules, som nÃ¥ ogsÃ¥ har kommet, vi er snart fulltallig) viser hvor latterlig undervurdert Shogun-albumet er, og Throes Of Perdition fra samme plate gjør at Trivium forlater scenen i en slags triumf. Jeg traff forresten Guro fra Metal Hammer i sigarettkø, og hun utbasunerte at Trivium-konserten hadde Ã¥pnet et nytt kapittel i heavylivet hennes, sÃ¥ hughfive derfra, altsÃ¥.

in Flames, kl 2120: Setlisten fra de foregÃ¥ende showene viste at In Flames planla Ã¥ spille hele syv lÃ¥ter fra det briljante nye albumet Sounds Of A Playground Fading. Men da de i tillegg rullet ut en Ã¥ttende lÃ¥t, den vanvittig fete balladen Liberation, tenkte jeg som Ron Burgundy: I AM IN HEAVEN. Jada, jeg vet at mange synes In Flames er blitt soft og kommers og alt sÃ¥nt, men for meg er det omvendt: jeg elsker de tre siste platene til In Flames, sÃ¥ nÃ¥r de baserer settet rundt dem, er jeg sååå utrolig fornøyd. Det er tett, velspilt, storslagent og med et lysshow som Jean Michel Jarre hadde vært fornøyd med til Kairo-konsertene sine, og Anders Fridén leverer det ene majestetiske refrenget etter det andre. I løpet av 95 minutter er det ikke en eneste nedtur, og med noen semieldre spor av typen Cloud Connected, Swim og Only For The Weak, er setlisten alt jeg vil at den skal være. Kan til og med leve med at Pinball Map er tatt ut. Cheesy jokes om Donkeyboy funker til og med, og Fridén har publikum i faderlig nakkegrep fra start til slutt. Høydepunkter? Where The Dead Ships Dwell, Alias (kanskje den lÃ¥ten sistemann i gjengen, Rune, og jeg har spilt flest ganger pÃ¥ nachspiel de to siste Ã¥rene) og Come Clarity. Og Fear Is The Weakness. Og Ropes. Og…egentlig alt i hop.

Til slutt vil jeg gi en lett highfive til Live Nation eller hvem det var som var ansvarlig for at alt gikk supersmooth unna. Alle bandene begynte på minuttet når de skulle (seriøst, vi så på klokken på hvert band, snakker tysk presisjon på schedule), det var null åpning for å pull some Axl shit. På en mandag er det faktisk ekstremt befriende når man tilbringer fem timer på den sure betongen i Spektrum.

Neste er da Rise To Remain på Lydverket-innspilling tirsdag (fremdeles billetter om du er over 20, mail lydverketpublikum@nrk.no) og så snakker vi Rival Sons onsdag på Parkteatret. Fin uke.

PS: Her er videoen fra han duden som ble tatt opp på scenen og filmet med iPad-en til Anders Fridén.

.

.

Tags: Ghost, in flames, Insense, Rise To Remain, Trivium