Glem julegløgg og Jesus. Mastodon spilte julen inn!

Fire karer fra Atlanta, 1800 glade nordmenn og 18 låter skviset inn på 75 minutter. Det er oppskriften på glede. Pyro har vært på Mastodon.

Norgesvennene Mastodon på Sentrum Scene midt i julestria? Det er bare å legge pakker, julegløgg og Jesus til sides, her skal det rockes i Leviathans navn! Vi var på konsert på tirsdag, her er en liten rapport fra en svett, vakker og intens affære sammen med 1800 andre dudes og dudettes.

1. Altså: For et band. Mastodon er den perfekte kraftkvartett, med fire briljante musikanter som bobler over av fete riff, overraskende arrangementer og de vakreste melodier. Rock og metal, prog og bråk i skjønn forening. Tenk bare en låt som åpneren Tread Lightly, som ofte kommer i skyggen av de mer profilerte Once More Round The Sun-låtene, men som i en eller annen variant kunne åpnet et hvilket som helst klassisk metalalbum fra de seneste 30 årene. For meg er disse fem minuttene så knusende, majestetiske og livsbejaende at det oppsummerer alt jeg elsker med metal. Brent Hinds flerrer ut sin blanding av åpne riff og soloaktige melodier, Troy Sanders kjører bredbent hulemannposering og massiv bassing, Bill Kelliher er gitarprofessor på siden, og Brann Dailor synger som en engel og trommer som en besatt perfeksjonist.

2. Det kler Mastodon Ã¥ kjøre kompromissløst gjennom setlisten. Fra starten med Tread Lightly til en knusende avslutning med Blood & Thunder kom de seg gjennom 18 lÃ¥ter pÃ¥ drøyt 75 minutter, med andre ord ikke mye tid til snikksnakk. NÃ¥r én lÃ¥t slutter, telles det opp til neste, og det er fÃ¥ band som gir deg følelsen av Ã¥ være i tørketrommelen pÃ¥ samme mÃ¥te. Som konsertnabo Herkules sa: “dette bandet gjør jo ikke feil”.

3. The Motherload er bandets største hit per dags dato, men det var High Road som ga den store, vuggende allsangen. Snakk om monsterriff og knyttnevene-i-været refreng. Den fungerte faktisk akkurat slik på festivaler i sommer også, snakk om samlende låt å ha i arsenalet.

4. High Road var kanskje det allsangvennlige høydepunktet, men om man skal peke på enkeltlåter på konserten er det andre låter fra Once More Round The Sun som skiller seg ut. Kanskje fordi jeg har hørt Blood & Thunder og Crystal Skull live så mange ganger, og det låter så friskt og flott med Aunt Lisa og Chimes At Midnight live fra en scene. Uansett stor highfive til Mastodon for å kjøre hele ni spor fra Once More Round The Sun.

5. Sentrum Scene er på mange måter en kul scene med galleri og amfifeeling som gjør at mange ser bra, men de må snart få gjort noe med de håpløse trappene. Salen er bygget for at det skal stå bord på de forskjellige nivåene, men når det er fullt hus er det håpløst å bevege seg til/fra bar eller toalett. For oss som liker å stå fremme på siden er det sjukt irriterende å pløye seg gjennom alle som plasserer seg i trappene, og for de som står i trappene er vi de mest plagsomme folkene på planeten. Før pleide det gå greit, men de siste gangene (Steel Panther, f.eks) har det vært knuffing og dårlig stemning. Er det fordi alt skjegget til Mastodon-fansen tar så mye plass? Har hipsterpølsene på Wurst eller burgeren på Illegal feitet opp metalfansen så mye at det blir færre ledige kvadratmeter å boltre seg på? Gi meg uansett utsolgt Rockefeller når som helst.

Takk til Klungtveit for bilde.

Tags: konsert, Mastodon, Sentrum Scene