Første reisebrev fra Enslaveds tokt i Europa 2012

Tradisjonen tro leverer Ivar Peersen fra Enslaved herlige rapporter fra turnélivet. Denne gangen er det Europa som blir truffet av banden som også går under navnet Enslaved.

Vi leverer ordet og tegnsettingen til Ivar Peersen fra Enslaved, som denne gangen plutselig har begynt å trene! Here goes:

Et sikkert tegn på at det er en av fire årstider er at det kommer ny turnéblog fra Enslaved. For det kan jo etter hvert sies at vi er en del ute og jobber en god del. Og om jeg kan få være så bråkjekk å bemerke at det er en slags utvikling også. Vi er heldige som har et apparat rundt oss som har gode planer og evnene til å utføre dem. Å bare fise rundt på de samme stedene der du allerede har fotfeste fører bare til at luften sniker seg ut av ballongen sakte men sikkert. Om det er sparepengene eller reisestøtte som ryker ut vinduet; det er temmelig poengløst i lengden, og tjener ikke til annet enn å sprenge et allerede overfylt marked.

En frisk vintermorgen for noen uker siden forlot sirkuset byen, og byen var Bergen. Forrige turné var ferdig i midten av oktober, og tiden siden har blitt brukt til nytt materiale, familieforøkelse og det vanlige blodslitet med å oppnå fullstendig verdensherredømme. Som vanlig føltes det utrolig bra å legge ut på veien; alle liker jo å drive med ting de føler de kan. Apropos ting vi kan; ni nanosekund etter sikkerhetssjekk og tax-free, var vi på plass med pils og quiz i kjent gamlis-på-tur-stil. Blodpris for halvdau Ringnes har en positiv effekt når du er på vei ut for en lengre periode. Som en slags siste lyn-vaksine mot hjemlengsel. Etter en pitstop i København og enda mer gamlis-ritualer (pølser og pils akkompagnert av knegging av dansk-engelsken til personalet), var det opphenting av buss og fast Euro-sjåfør Andy i Stuttgart. Vi har brukt samme selskapet (Coachservice) i alle år, og kommer til å fortsette med det. En noe høyere døgnpris for en sikker buss og et selskap som faktisk kan erstatte farkosten om det skulle oppstå et havari. Og havari oppstår oftere enn mange velger å tro. Å miste konserter og medfølgende inntekter tar fort luven av et kupp på en sliten buss eller en ditto van. Vel installerte i bussen gikk turen til Køln hvor turneåpningen skulle gå av stabelen. Det ble tid til en småseig biffmiddag nedi streeten, en visitt innom klubben, Underground, med litt Weissbier og en liten Jegershot før sementhjelmen kom deisende ned over ørene på oss.

(foto: Per Ole Hagen, Nrk)

Første showday begynte ikke helt optimalt. Jeg hadde aldri spist frokost pÃ¥ Burger King før, og tenkte den fatale tanken at “det kan ikke være sÃ¥ ille”. Makan til scam mÃ¥ du tilbake til Milli Vanilli for Ã¥ finne. “Egg & Bacon breakfast”: eggerøre-substitutt tilsvarende et pittelite egg, to smale og korte striper bacon (litt mindre mengde bacon enn det man fÃ¥r nÃ¥r man bestiller ekstra bacon pÃ¥ en Whopper) og selve druesteinen i pølsa; deres definisjon av “toast” er en slightly oppvarmet halvdel av et burgerbrød-sett. Jeg kikket panisk rundt meg etter en tysk toppadvokat som likte Enslaved sÃ¥pass godt at han kunne totalsaksøke kjeden der og da pro bono, men ingen hell i den avdelingen. Det ble heller et lokalt lite bakeri med pÃ¥smurt og kaffe.

En kjapp treningsøkt på et senter sørget for litt sosialstudier. Treningstyskere er faen meg harry. Her snakker vi army cut, bittebittesmå singleter og en sykelig hang til å snakke høyt i mobilen med en fot på treningsapparatet og den ledige armen i konstant pumpespenn. Av og til er det vanskelig å fatte at vi alle bebor samme planet. Middag på klubben besto av en wienerschnitzel av den ekte sorten; mørt og flatbanket kalvekjøtt panert. Dette var visstnok opprinnelig en riktig så fornem rett i Wien, som har degenerert til en slags bensinstasjonsschlager og fryseboks-fyller. Vel, det var på tide å få showet i gang, og knappe 300 metal-kølnere gjorde at relativt lille Underground var fylt til randen. Turnéåpningen var etablert som en pangsuksess. Litt drikking ble det jaggu meg tid til etterpå også. Det var blant annet veldig hyggelig å hilse på gutta i Ghost Brigade (very special guests på turneen). Noe såpass eksotisk som en gjeng lavmælte finner (!). Etter en del turneer og Syden-ferier hadde jeg inntrykk av at finnene hadde lagt bak seg både inne- og utestemmekonseptene, og lagt seg på konstant megafon-stemme. Men noen rebeller har altså valgt å legge seg på en roligere linje, og vi er veldig takknemlige for at akkurat disse ble med på turen vår.

(foto: Kim Erlandsen, Nrk)

Neste dag var vi i Dordrecht, Nederland. Vi er mye i Nederland. Byen Tilburg (hvor bl.a.  Roadburn-festivalen avholdes) er vel det nærmeste vi kommer et annet hjem borte fra Bergen. Men i Dordrecht hadde vi ikke vært før. Stedet var en ombygget kirke (jeg liker, som nevnt mange ganger før i bloggene, veldig godt dette gjenbruket av historisk sett lite konstruktivt anvendte bygninger), med ganske sÃ¥ oppegÃ¥ende tekniske fasiliteter. Det ble tid til en liten tur ut for litt vektlemping, heldigvis med betydelig lavere harry-faktor enn i Tyskland, og sÃ¥ en ganske elendig middag pÃ¥ klubben. Vi fikk gleden av Ã¥ treffe det lokale supportbandet Fenris (etter sigende oppkalt etter en gammel Enslaved-lÃ¥t). Vel, av og til er lokal support faktisk lokal support, men noen ganger oppleves de mer som lokale motstandsgrupper. Av en eller annen grunn er det viktig Ã¥ tøffe seg og gjøre mest mulig ut av seg av scenen. Om det er for Ã¥ bli husket, er det en alvorlig strategi pÃ¥ en god dag. Under nevnte begredelige middag prøvde vÃ¥r uber-joviale trommis Bekkis Ã¥ være litt hyggelig; og tok med noen ekstra glass Sprite fra baren og tilbød gutta. De sÃ¥ misbilligende pÃ¥ Bekkis og brusen før de brøt ut i “aaaah, only beer for us. HÃ¥hÃ¥hÃ¥!”. Live lÃ¥t det vel ca. sÃ¥nn som vi nÃ¥ kunne forvente. For sikkerhets skyld spilte de godt over tiden sin, og ga turnélederen vÃ¥r meldinger nÃ¥r hun prøvde Ã¥ stoppe dem. Jaja, konserten vÃ¥r gikk ærlig talt enormt bra, og nederlenderne var jaggu godt i gang med festen denne fredagskvelden. Vi slang oss med, og hadde det ganske festlig backstage. Selvsagt helt til venner av lokalsupporten kom og var store i kjeften og forsynte seg ivrig av kjølen. Det var bare Ã¥ sikte pÃ¥ bussen og hÃ¥pe det skulle gÃ¥ en stund før neste spillested skulle “hjelpe” oss med litt lokal support. Snøft.

Dermed var vi tilbake i Vosselaar, Belgia. Det er stort sett her vår type band spiller i dette landet. Ikke mye annet som skjer her, så det ble med en spasertur og henging arounding. Utpå kvelden fikk jeg besøk av gode venner fra Eindhoven; videokunstneren Jerome og kjæresten Jackie. De tok meg med på en lokal kneipe hvor vi testet ut noe belgierne er gode på, i tillegg til øl, nemlig pommes frites. Her snakker vi skikkelig Asterix-pottit, ikke noen pinglete Mix kiosk-striper. Når det hele skylles ned med Hoegarden på tapp blir det hele riktig så lekkert. Inspirert, og full av karbohydrater, var jeg klar som et genmodifisert egg for konsert. Det var ny oppmøterekord på Biebob for oss, noe som heller ikke la noen direkte demper på stemningen. Steinbra konsert! Etter litt henging med nederlandske venner var det tilbake til Nederland og Enschede; en by vi heller ikke hadde spilt i. Det vil si, vi spilte her i 1995, men det var det bare Grutle som husket. I samme bygning lå det en gay-sauna, komplett med champagne on display i vinduet og full utblåsning av damp rett ut på gaten. Spennende, men det ble tur på den lokale gymmen i stedet. Igjen var den nederlandske klubbmaten klinisk fri for smak, og igjen var konserten bra, men kanskje litt tammere enn de par foregående konsertene.

(foto: Kim Erlandsen, Nrk)

Turen var så kommet til den tyske hoveddelen av turneen, innledet med en fridag i Berlin. Berlin er en veldig fet by etter mine parametre, men på grunn av opphopet arbeidsmengde ble det å ta inn på hotell for å jobbe og å Skype med de hjemme. Litt luksus må man unne seg til arbeidet, så litt sushi ble det også. Rapporter kom inn telefonisk fra Grutle og Bekkis som var ved Alexanderplatz for å nyte tysk tradisjonsmat i form av Eisbein (svineknoke) og gjørs. Neste dag ble det tilbake til harrytyskere på McFit treningsstudio, hvor praten i telefonene gikk lett og ledig mens musklene spilte mot dype, egne blikk i speilet. En kjapp Chop Suey seinere, og det var tid for lydsjekk på legendariske SO36. Stedet er kjent for å være temmelig venstreorientert, men det var lite som minnet om klisjeer a la Blitz og Svartlamoen på 80-tallet. Her var det ekstremt velorganisert, rent og jæklig bra catering. Til og med det lokale supportbandet oppførte seg, og holdt tidene (smått kritikkverdig at jeg ikke husker navnet når det var noe positivt å melde). Nok en liten rekord ble slått, da vi aldri før har hatt så mye folk på konsert i Berlin. Herlich! Igjen ble det noen glass med våre finske venner i Ghost Brigade, før vi rullet videre til Munchen.

Stedet var Backstage, som ligger et stykke utenfor sentrum.  Med mange timer til soundcheck tok jeg, Grutle og tour-/merchmanager Vikky en tur downtown. Frokost ble en herlig tyrkisktysk døner-kebab før vi trÃ¥kket oss gjennom store deler av byen. Flott by! Tilbake pÃ¥ klubben ble det middag og etter hvert konsert. Munchen-publikummet har aldri vært det helt store for oss tidligere, men denne gangen leverte de virkelig varene. Fra nesten hundre publikummere forrige runde i 2008 var vi oppe i ca. 300 denne gangen. Det gÃ¥r rett vei, som brura sa. Og rett vei videre etter dette var til Rockfabrik i Ludwigsburg utenfor Stuttgart. Her snakker vi ordentlig rockefabrikk. I tillegg til konsertene hadde de ogsÃ¥ faste konseptdager pÃ¥ metaldiscoet i kjelleren. Dagens program var 80-talls heavy, sÃ¥ vi var spent pÃ¥ hvordan blandingen med oss i etasjen over skulle bli. Først avla noen av oss en visitt i Johnny M. sitt treningsstudio i kjelleren.  Og her snakker vi ultimat tysker-bonanza. Selve Johnny-en var en skikkelig fet sølvrev som overvÃ¥ket lokalet fra pulten sin midt i lokalet. PÃ¥ veggen hadde han klinket opp mottoet sitt: “GET SEXY” i store flotte gullbokstaver. Og igjen stavret musklene rundt foran speilene mens de murret barskt i de altfor smÃ¥ mobilen sine. Lydsjekk gikk som den skulle, og sÃ¥ var det tid for turens beste innomhus-catering.

Middagen bestod av blandt annet ytrefilet og svinebiff. Konserten ble en svett affære. Et stappfullt varmt lokale ga glatt scenegulv, sÃ¥ vi fÃ¥r være glad vi ikke er et løpe-og-hoppe-core-band. Kanongig! EtterpÃ¥ kunne vi registrere at metaldiscoet, med en kapasitet pÃ¥ over tusen personer hadde fem-sju besøkende, hvorav en til to banget og spilte luftgitar pÃ¥ det episk svære dansegulvet (med stadion-size PA) mens resten sÃ¥ pÃ¥, nippende til en brun en. NÃ¥r “Flight of Icarus” blastet ut pÃ¥ 400 Db mÃ¥tte den lokale heavy-sjefen (han hadde vært innom en del i backstage og understreket rangen) ut og vise hvordan det skulle gjøres pÃ¥ gulvet. De menige mÃ¥tte bare ta et steg tilbake og nyte perfeksjonen. Litt for oss ble det ogsÃ¥; kvelden ble avrundet med TNT og “10.000 Lovers”. Sweet!

Første stopp i Frankrike skulle bli Lyon og klubben CCO, en noe større klubb enn vi har spilt pÃ¥ tidligere i byen. Fransk catering leverte allerede til frokost, med paier, oster og skinke. Etter lydsjekk var jeg, Grutle og Vikky klar for mer kultur, og tok turen til Lyons gamle bydel, med borger og en haug med fete barer vi sørget for Ã¥ sjekke ut (vi fant for første gang i Frankrike en pub med Bulmers cider pÃ¥ tapp), før vi inntok en bedre middag. En slags Coq au vin satte stemningen, før det var pÃ¥ tide Ã¥ holde konsert. NÃ¥r de lokale heltene i Lodz syntes det var greit Ã¥ knigge et kvarter av Ghost Brigade sin settid, kjente jeg at det mÃ¥tte sies fra. Og det ble sagt fra. Og sÃ¥ ble turneens sÃ¥ langt beste konsert avholdt. For en stemning, for et oppmøte!!! Frankrike er fett, esse. NÃ¥ var vi pÃ¥ en rulle, og neste morgen i St. Nazaire (et nytt bekjentskap dette ogsÃ¥) reiste jeg ut med backlinetech Bjørnar (N), lydmann Kabel (NL) og trommetech Norbert (NL) pÃ¥ jakt etter solid brunch. Det ble en liten havnerestaurant med tunfisksalat, biff tartar og et glass rødvin. RÃ¥tt kjøtt til frokost mÃ¥ vel kunne kalles metal. Klubben var topp, og det fosset ut god mat og vin fra kjøkkenet dagen lang. Konserten var ok, men publikummet bar kanskje litt preg av Ã¥ ikke være helt vant med metal-gigs. Etter konserten fikk vi besøk av bryggeren som besøkte oss i Rennes sist i 2008. Denne gangen hadde han laget Red Ale, Brown Ale og Havrestout. Komplett med Enslaved-etiketter: “Axioma Cervesia Odini”.

 

Ukens siste konsert var i Poitiers, en liten by litt lengre inn i landet. Om helseproblemene som traff oss denne dagen skyldtes Enslaved-ølet, den litt suspekte lunch-kyllingen, eller en blanding, vites ikke. Men for meg og Grutle ble det en utfordrende dag preget av kvalme og verk i leddene. En eller annen forgiftning var det vel snakk om. Til å begynne gikk det verst utover Grutle, men han kom seg heldigvis utover i konserten, og gjorde en mildt sagt stor innsats. Selv hadde jeg en omvendt kurve i formen utover i konserten, og tilbrakte tiden mellom sett og ekstranummer i full Sphinx-stilling med hodet i en bøtte mens Bekkis fyrte av en trommesolo som heldigvis overdøvet elg-ropene, og fikk tiden til å gå (utrolig bittert at det ikke finnes bilder av den sekvesen). Men en bra konsert ble det, og overraskende bra med folk. Desverre utelukket formen noe særlig party, noe som var synd, med kompiser langveisfra backstage og det hele. Etter en ikke akkurat oppløftende dokumentar på bussen om det russiske fengselsvesenet (på den andre siden ble det jo temmelig greit tydeliggjort at jeg ikke hadde mye å klage på), ble det et par turer ut i den franske bondenatten for litt mer roping på en elg som ikke var der. Søvn fikser det meste, og i dag våknet jeg med en livsappetitt på størrelse med noe veldig stort noe.

Fridagen skulle tilbringes i Poitiers, da stort sett alt er fetere i Frankrike enn Paris. Jeg la ut med Bjørnar og galloperte til sentrum. Dagen Ã¥pnet med Pata Negra (spansk skinke), spansk omelett og et glass rosevin. Vi ble joinet av Grutle og Vikky og tok en runde i byen. Ganske fin liten by med mange flotte senmiddelalderske bygninger. En pub som annonserte tungt sitt utvalg av belgisk Leffe-øl pÃ¥ tapp vakte vÃ¥r interesse, og der ble vi sittende en stund, som de sier. De hadde Leffe Ruby pÃ¥ tapp, og dette er en favoritt jeg virkelig hÃ¥per Ã¥ se i Norge! Diskret fruktighet (av røde bær, som navnet tilsier), uten noensinne Ã¥ bli søtt eller klissete. Sulten gjorde etter hvert et comeback, og rundt hjørnet fant vi en kanon restaurant med italiensk tematikk. En enorm forrett i form av en tallerken diverse anti-pasti, fulgt av en nydelig kalvefilet surret i utrolig god røkt skinke, gjorde at tyngdepunktet begynte Ã¥ bli temmelig lavt. Etter en Cuba Libre tilbake pÃ¥ Leffe-puben mÃ¥tte jeg melde pass og traske tilbake til bussen. Og her sitter jeg, pÃ¥ den franske landeveien midt pÃ¥ natten og skriver for Pyro. I morgen er det Paris og siste dag med Ghost Brigade, og deretter er det over pÃ¥ Metal Hammer-sponsede “Destroyers of the Faith” i Storbritannia med Job For a Cowboy, Tryptikon og Cannibal Corpse.

Stay tuned, stay true.

Ivar Peersen.

Tags: Enslaved, Ivar Peersen, Pyro, reisebrev