Enslaveds turnè-blogg episode 3

(foto: Kåre Ivar Skjørestad)

Pyro følger Enslaved på tur i Europa fra innsiden, og reisebrevene fra Ivar blir bare bedre og bedre.

PYRO-BLOG 3: 23. november – Barcelona, Spain

Bloggen skrives av Ivar Bjørnson (gitar i Enslaved) med ymse gjestebloggere fra turen.

Da var vi i Paris og hadde unnagjort en liten haug med intervjuer. Ahhh, fransk logistikk – dette er jo et utømmelig tema vi var innom i forrige blogg(stikkord: taxi). Ja intervjuene ja. Det er noe helt spesielt med franske intervjuer; ikke alle, men de fleste: de har skrevet opp spørsmålene til punkt og prikke på engelsk og har båndopptaker. De leser opp spørsmålet og så svarer du. Høres jo egentlig ganske normalt ut, det eneste litt sære er at de er komplett uinteressert i hva du svarer. Du vet, litt som japanske fototurister: det er ikke opplevelsen der og da som er greien, men bildene etterpå. På samme vis er den franske journalisten interessert i å høre hvordan samtalen foreløp i etterkant. Det er unektelig litt spesielt å komme halvveis i en lengre filosofisk utgreiing, og om du da tar en litt for lang puste-/ tenkepause så blir det bare avbrutt med (fransk aksent: )”yes, ok. Next question: how you feel on pagan?”.

Vel, så var det signing-session på den locale metalpuben. Bra med folk som møtte opp egentlig – med tanke på at vår herlige franske promomann hadde annonsert seansen en halvtime før i form av ett A4 ark på døren til venuen noen hundre meter unna. Logistikk som forventet altså. Hva trengs så til en signeringssession? Folkene var der, og de hadde med ting de ville ha signert. Så da skulle promo-Kjell altså fikse noe å signere med. Ikke sjans. Til tross for at vi fikk bekreftet det flerfoldige ganger i forveien, ble det litt i overkant å ordne fem tusj-penner en tirsdag ettermiddag i Paris. Vel, vi fikk tak i én tusj fra en passerende tekniker (må jo bare elske crewet vårt altså) og så kunne vi sette i gang. Det tok sin tid med den ene tusjen, men hell i uhell så var jo også de oppmøtte franske og dermed logistisk akklimatisert. God stemning. Turen gikk til en restaurant borti gata for Enslaved gutta. Sånn rett før biffen ankom Heavy-Bård; mannen og legenden. I tekstmeldingen forut hadde vi forklart vår lokasjon med at vi var ”på restauranten rett over gaten fra Sexodrome”. Altså ikke særlig vanskelig for Bård å finne frem.

Kveldens konsert gikk sinnsykt bra; det pleier å gå bra i Paris, men denne kvelden var magi. Ok, vi kunne tenkt oss litt flere folk – men ble fortalt at i løpet av disse to ukene var Paris besøkt av Cradle of Filth/Gorgoroth, Opeth, Satyricon, Morbid Angel, Slipknot, Slayer, Heidenfest (pagan-festivalen vi var innom i blog 1), Finnish Fire festivalen og altså oss. Etter konserten ble det party igjen, og Heavy-Bård bidro sterkt til å dra opp stemningen til nye høyder. Kveldens seigeste kommentar var det muligens undertegnede som kom med i introduksjonen av Heavy-Bård til en fransk venn; ”This is Heavy-Bård. His name is Bård and he likes Heavy, that’s why we call him Heavy-Bård”. Tipper Frenchie syntes vi virket som en ordentlig kul gjeng. Vel, kvelden måtte jo ta slutt, og vi vinket farvel til monsieur Heavy og durte videre i natten.

(Enslaved, Audrey Horne, Krakow, og Heavy-Bård!, foto: Marius Løbø Fimland)

Så var turen kommet til Rennes, også i Frankrike. Enhver regel har unntak, og Rennes var turens franske opptur. Godt organisert, god kaffe og helt på klokken. Middagen besto av grønnsakssuppe, så laks med grønnsaker, en frekk hvilerett i form av ostefat og så til slutt sjokolade-fondant til dessert. Slik er mitt Frankrike! Konserten var kanon-bra (igjen, skal si vi er i støtet) for alle tre bandene, og mottagelsen var kongelig. Dere ser vel hvor dette leder hen: fest! Cognacen flommet og forbrødringen med the locals gikk så det grein. En av de lokale hadde med en ganske så fet overraskelse. Han drev et organisk mikrobryggeri og hadde laget en mindre kolleksjon av spesial Enslaved ”Vertebrae” øl i form av en spesialkomponert Red Ale, komplett med Enslaved-etikett og alt. Det ble anbefalt å innta ølet med crepes (fransk tynn pannekake), noe kompisen hans (som var kokk, for sikkerhets skyld) hadde laget for anledningen. Nakne damer er jo en ting, men fans som mekker øl og pannekaker er ikke til å kimse av det heller. I tillegg går det jo faktisk an å blogge om det sistnevnte.

Nå gikk turen til Lyon, hvor vi sist var med Keep of Kalessin i oktober 2007. Vel, her var logistikken tilbake for fullt. Middagsserveringen er muligens det seigeste jeg har opplevd (det vil si, denne rekorden slås litt seinere i denne blog’en, så gled eder). Ok, så middag klokken 19.00.Flottings. Et lite rom fungerer som cafeteria. Alle sitter seg ned og er klar på slaget 19.00. Da begynner gutta å finne frem frossen lasagne og setter i mikroen som viser ”20:00” på nedtellings-apparaturet. I mellomtiden får vi 20 kose oss med fire tomater og en halv mozzarella. Det vil si, før vi rekker å slå oss ned alle sammen kommer lokale lyd- og lysarbeidere og tar stolene og salaten – for sikkerhets skyld er de ganske sure fordi de synes vi har tatt litt mye av tomatene deres. Nok detaljer, for å summere: en time og et kvarter seinere har nesten alle fått servering – med unntak av de som mistet besinnelsen før vi kom så langt. Vel, giget gikk nå greit og vår gode venn Joel fra Geneve i Sveits var på plass med et avsindig utvalg delikatesser til bussen. Igjen et enormt ekte metal-hode som stiller opp for kunsten. Lærdommen er at skal du spille i Lyon, så få cash og kjøp din egen mat. Vi freste videre til Toulouse for det fjerde og siste Frankrike-showet.

(foto: Kåre Ivar Skjørestad)

Vel, annen-hver-dag-er-fin-i-Frankrike-regelen funket igjen: dagen på Havana Cafe i Toulouse var helt wonderful: bra mat, masse folk, og en god del drekka. Etter konserten var venuen tilholdssted for et såkalt ”eksotisk party”, med usannsynlig umoderne hip-hop og relativt moderne unge mennesker. Backstagen måtte vi gi fra oss til stripperne som skulle opptre seinere (så aldri noe til de for øvrig), så det ble ut og blande seg klubben. Uten å nevne navn var det vel enkelte som erfarte at enormt drita metal-nordmenn med uvasket konsert-hår ikke var helt chic hos franske hip-hop berter. Kveldens vinner ble Ice Dale som prøvde å gjennomføre en samtale med en spansktalende publikummer ved hjelp av de fire ordene han kunne: ”mi casa, su casa”. Hadde han tatt med et ord til eller to hadde det kanskje gitt noe mening. Uansett hva som ble sagt svarte en knestående Ice Dale ”mi casa, su casa”. Ubetalelig. Herbrand Larsen (keyboards & vokal Enslaved) var den som glei best inn, men så er jo han eneste i stammen med bling-faktor over 0. Etter å ha klart å rive Ice Dale inn i bussen og lagt Frode var vi ferdig med Frankrike. Så da skulle resterende logistikk være en dans på roser. De av oss som har vært ute før visste at selve monsteret var next up; Spania. Ai caramba!

Første Spania stopp var i går, lørdag i Madrid. Først kommer vi til klubben og skal parkere. Bussen er 14 meter + stor henger og spanjolene har ordnet til 8 meter parkeringsplass. Når vi spør hvordan i ******* de har tenkt å få til det, viser de med nette håndbevegelser og mumling på spansk. Til slutt går de med på at det ikke er mulig, og etter at tourmanager i svært tydelige ordelag fikk forklart at bussen faktisk måtte parkeres for å kunne gjøre konsert klarte de motvillig å ordne noe greier i andre enden av byen. Så nå var ikke det noen mulighet til å henge på bussen denne dagen. Men, men – på den andre siden hadde vi jo verdens minste og kaldeste backstage for alle 18 mann å kose oss i de neste 12 timene. Forbannade tøyseland altså, slår ikke feil. Middag klokken 20.00. Joda, supert det. 21.45 kom den (et godt stykke uti Audrey Horne sitt sett). Har vel egentlig aldri sett en rider bli så utrolig lite oppfylt som denne dagen. Etter 12 timer med å jage rundt etter folk som lyger om hva som helst for å slippe å gå en ekstra meter, var de fleste klare til å bare gi opp, så det ble en ekstremt rolig kveld med film i begge etasjer. Kjetil Greve (trommer Audrey Horne) pådro seg for øvrig et stygt kutt i hånda under utlast, men det ser ut til at det går greit.

I skrivende stund står vi parkert i Barcelona. Det vil si, klubben har fucket opp parkeringen utenfor klubben. Selvfølgelig. Men publikum er bra her (glemte å nevne at de var mange og bra i går Madrid), og det er det som teller. Så selv om det er søndag, er dette slutten på denne ukas blogg. For i morgen er det hvile og fridag. For å komme gjennom siste dag i logistikkens dypeste avgrunner må nok et gammalt turne-skinn ty til en drink eller to. Og så må det jo feires at retningen er ”et annet sted” etter konserten. Så får vi håpe at jeg husker rett; at Italia er mer enn bare enormt god kaffe og skinke!
-Ivar

Tags: Enslaved, Heavy-Bård