Enslaveds tur-blogg fra USA (del 2)

Enslaved kjører løpet i Unaiten.

Ivar fra Enslaved gjentar suksessen fra fjoråret, og gir oss ekstensiv rapportering fra turnèlivets gleder. Denne gang er Enslaved i USA sammen med Opeth. Det gir mye god underholdning! Del 1 leser du her. Bring on del 2.

Blog 2
ENSLAVED på tur med Opeth i Nord-Amerika

Tuscon, Arizona

Det er noget sært at befinne seg i Arizona-ørkenen på sjølvaste 17. mai, det skal sies. Vi har vært online og sett bunader, pølser og opptog, og ringt hjem att til ho mor. Forrige blog sluttet med fridag etter Boulder, Colorado. Så gikk turen til Boise, Idaho.  Vi kom ganske seint fram, så det ble stort sett bare tid til trening på bussen. Igjen priset vi oss lykkelige (legg merke til at vi priser oss selv, og ikke metafysiske skjeggaper i verdensrommet) over god plass på bussen og aircondition. Vi var nå kommet langt nok sør til å merke varmen. Og så la vi merke til en herlig karakter ved parken hvor vi parkerte. En pick-up med påbygd hus på lasteplanet og en diger blå Davidsstjerne i jern påmontert fikk oss småinteressert. Det krøp så ut en fyr i full kamo-uniform , inkludert hatt og boots, i motsetning til øvrige representanter for menneskeheten i byen som max hadde shorts og singlet på. Han drev mye med lusking rundt i parken, som om han ventet på noe. Det ble slått fast at fyren måtte ha noe med kveldens konsert å gjøre. Og helt korrekt; fyren hadde rett og slett et lite utsalg inne på venuen, hvor han solgte hjorteskaller og andre stilige levninger. Hva er et metal-show uten en militant galning som selger knokler?

Så var det litt nord igjen til Portland, Oregon. Vi har spilt på Roseland Theatre før, men da i lille salen. Denne gangen rykket vi opp i storsalen. Det har forresten kommet voldsomt med tilbakemeldinger på bloggen. Takk for det! Det nærmeste vi har kommet kritikk er et par røster som har ønsket seg mer fokus på mat og drikke. Ingenting er bedre enn å kunne innfri (sa brura), så mer gourmet-relaterte skriblerier skal bli. Den første uken innebar en del arbeid for å få produksjons-detaljer på plass, så det ble ikke nok tid til ordentlig utforskning alle dagene. Et hederlig unntak var sushi-middagen i Boston, det skal være bilde av den et sted her i blogen. Så må inhouse-cateringen i Chicago (black-fried chicken) og Toronto (chicken wings, steak og pasta til frokost!) nevnes fra første uken. Tilbake til nåtiden og Portland!

Det ble noen øl på bussen etter gårsdagens konsert, så denne dagen våknet jeg med akutt kjøtthunger. Jeg fikk med meg tour-manager Tonje og merch selger Vikky, og snuste litt rundt i gatene. Ikke langt unna dukket det opp en hyggelig liten restaurant, så da ble det kald Chang (lyst Thai-øl), thai-fiskekaker og Thai BBQ-chicken. Farlig nære perfeksjon, for å være ærlig. Vi fant en ganske fet platesjappe der også. Jeg fant en helt strøken utgave av Tangerine Dream’s ”Stratosfear” (sjekk ut dette geniale 70-talls bandet om du er glad i stemning og lydtepper). Vel tilbake ble det lydsjekk og nok et fullstappet show og stormende jubel. Bonus i form av massasje etter giget ble det jammen også. Om noen er i Portland, så stikk innom Yvette på www.drdot.com for en time, det anbefales!

(Ivar med ansatte på deilig bryggeri, les under…)

Neste dag var første dag i California, nærmere bestemt Chico! Hvilken dag dette skulle bli, la oss si det sånn. Vikky, merch selgeren fra Brooklyn, har en far som er en stor fan av øl. Kort sagt en bra fyr. Når han hørte at datteren var i Chico var beskjeden klar: hun måtte ta en tur til Sierra Nevada-bryggeriet. Hvem andre enn undertegnede meldte seg på for å bli med? Vi fant nettsiden for bryggeriet og så at dagens eneste guidete tur gikk av stabelen 14.30. Klokken var 14.13 og turen skulle i følge Google Maps ta 29 minutt. Vi tok sjansen på at Google tok utgangspunkt i at noe korpulente amerikanere (jada: elefant, glasshus, etc) skulle bruke beregningene deres, og løp av gårde. Presis klokken 14.30 kom vi pesende inn i lobbyen, og fikk vite at vi akkurat rakk det. Vel, om vi ikke hadde kommet hadde det ikke blitt noen omvisning. Vi var de eneste som møtte opp… Omvisningen i bryggeriet besto av tre ansatte og oss to. Sierra Nevada er USAs tredje største bryggeri, er fullstendig familie-eid og smaker helt ærlig enomt (!) bra. Kan jeg få anbefale en å smake så er det Sierra Nevada Weissbier, eller Heferweissen. Turen tok oss gjennom alle steg i prosessen, vi så folk drysse urter i gigantiske kjeler og alt. Det feteste med stedet var at alle mennene som jobbet der var svære og hadde svære skjegg. La oss si at jeg kunne relatere til gutta. Etter turen satte vi oss i restauranten og smakte på godsakene. Etter et par runder med Weissbier lot jeg meg friste til å prøve den store sampleren deres. Dette besto av seksten half-pints (en halv halv-liter, det vil si totalt 8 fulle halvlitere på et fat), en av hver av alle ølsortene til Sierra Nevada. Til å gå med sampleren bestilte jeg en svær tallerk Chicken Wings traditional BBQ style med Blue Cheese og Ranch dressing, og en skål løkringer kokt i Pale Ale. 8 halvlitere, et berg kyllingbein og en del løk seinere var jeg muligens klodens mest fornøyde mann.

(Når man er på bryggeri er det uhøflig å ikke smake på alle sortene…)

Turen gikk tilbake til klubben, mer Weissbier (kjøpte med en hel kasse tilbake til begge bussene), og ny konsert – og det var en ganske så bra konsert; ikke av de helt beste på denne turen, men bra. Som dere sannsynligvis allerede skjønner, gled gårsdagen etter hvert over i en slags tåke. Vel, vi våknet da etter hvert i San Francisco; byen med alle bakkene og vinylbutikkene. Store deler av crewet, undertegnede og manager Tonje heiv oss i en taxi til Pier 33 hvor båten til Alcatraz går fra. Selv var jeg der i 1999, men da havnet turen midt i en formiddagsfest, så minnene var litt… fraværende. En ny tur virket som det eneste logiske. Bare reisen til og fra det historiske fengselet er verdt turen. Å se San Francisco fra havet er helt fantastisk. Vel fremme tok vi audio-turen. Du går med headset i en rute, hvor du får høre de innsatte og ansatte fortelle fengselets historie. Det som gjorde sterkest inntrykk var definitivt mannen som satt i isolat i seks år i en to kvadratmeter stor celle med en lasertynn lysstråle som kommer inn gjennom døren. Denne fyren fikk tiden til å gå i seks år (!) med å kaste knappen fra skjorten sin ut på gulvet i den mørke cellen, for deretter å finne knappen, kaste den ut i mørket, finne den igjen, ad infinitum. Etter seks år kom fyren ut igjen, frisk som en fisk. Å holde hjernen i en form for aktivitet lot ham beholde sinnet sitt. Imponerende.

Jada, turen gikk tilbake til byen, og signing-session hos Rasputin Record downtown i San Francisco. Svært trivelig, folk møtte opp, de ansatte ga oss kongelig behandling, og Thai-maten var helt genial (kylling i kokosnøtt- og kokossaus). Ta turen innom på neste ferietur, folkens! Konserten var helt avsindig bra, og vår venn Tommy spanderte dusj på oss etter konserten (i USA er det faktisk mulig for et band som Opeth å selge ut 2000 billetter uten å få dusj i backstage, tro det eller ei). Vår gode venn Chris Reifert fra legendene Autopsy tok også turen innom, med masse fet merchandise fra bandene sine (Autopsy, Abscess and Mirrorsnake). Topp fyr, topp band. Nok en kveld i triumfens tegn.

Så kom Pomona, California. Varmen og kvelden før førte til en laaaaang formiddag i bunken (buss-sengen), så her ble det mer eller mindre rett inn, soundcheck, en god del øl og så på scenen. Om formiddagen var litt sein, ble konserten HELT enorm. Kanskje turens beste konsert så langt. Venuen var vannvittig varm, publikum var helt ville og vi spilte en av våre beste konserter. Ahhh, å spille i band og reise rundt som dette er helt genialt. Så vi oste inn på nabopuben (klubben vi spilte på hadde en ingen-alkohol policy) og fortsatte festen. Særdeles hyggelig, og vi fikk tid til å bli bedre kjent med vårt amerikanske plateselskap Nuclear Blast. Geniale folk! Vi avtalte at de skulle hente oss neste morgen i L.A. ved bussen i ti-tiden, og tok kvelden. Og der var vi neste morgen; hele gjengen og Vikky på vei inn i East-L.A. til Manny’s restaurant. Virker et restaurantbesøk i East-L.A. klokken ti om morgenen en lørdag litt sært? Det er fordi denne restauranten har så vannvittig pågang at dette var den tiden på døgnet vi hadde sjanse til å komme inn. Der sto vi på fortauet, og selve Manny (80-år gammel meksikaner) kommer ut og lurer på hvor vi er fra. At vi var fra Norge begeistret han såpass at vi var nødt til å drikke to stykk tredoble Tequilas før vi slapp inn. Dette var første gangen jeg har satt meg til bords 10.30 allerede godt sjanglete. Maten var ut av en annen verden! Om noen tror de har spist meksikansk mat uten å ha vært her: glem det. Jeg bestilte kylling-tortilla, og Manny kom og tvang oss til å drikke to-tre meksikanske øl til maten. Etter ca en fjerdedel av maten kom kaldsvetten, men jeg klarte å holde formen gjennom måltidet.

(Frokost East-LA-style)

Nuclear Blast-gutta kjørte oss tilbake til bussen, hvor det var tid for en times søvn før vårt neste oppdrag. Og hvilket oppdrag. Vi ble kjørt til Titmouse Studios, hvor vi skulle legge våre fem stemmer til et par episoder av Metalocalypse. Vi hadde temmelig beskjedne roller, men du verden så moro. Brendon Small, skaperen av suksess-serien, var en fantastisk fyr, og vi hadde noen helt utrolige timer.

(Enslaved, nå også som dubbere)

Tilbake på klubben var det lydsjekk, og konsert. Nok en fantastisk kveld var i boks. Vi reiste rett fra venue til Rainbow-klubben på Sunset Boulevard. Vi så skuffende få kjendiser (vi traff Lemmy der en gang i tiden), men hadde en fin kveld. Det vil si… Bekkis fikk en finger i øyet. En L.A.-dude skulle gi Grutle en high five, bommet og traff Bekkis i øyet. Han er fortsatt rød på øyet, men det går visst helt fint nå. Det ble etter hvert 17. mai (etter midnatt), og vi sang ”ja vi elsker” det vi var gode for ut i natten. Alle, til og med Ice Dale, rakk buss-call 04.00, og vi dro av gårde fra L.A. Det betydde slutten på California, og neste stopp var Arizona. Om vi trodde det var varmt i California, lærte vi betydningen av ”kjempe-varmt” nå. Her var det mer eller mindre umulig å bevege seg utendørs. Siden det tross alt var 17. mai ble det champagne på hotellet rett over gaten, noe som minner meg på at det har vært altfor lite boblevann på denne turen, det skal jeg korrigere. Signingsessionen denne kvelden var helt enorm. Vi hadde faktisk en ”første-gang” når vi signerte en høygravid dame sin mage. Neste dag (nå) var fridag, så vi gjorde vårt beste for å bli småsvimle. Og det funket. Vi tok en burger på den lokale indie-dineren, men måtte flykte når et totalt katastrofalt tulle-band gikk på scenen midt i lokalet. Og nå er vi tidlig på fridagen vår i Austin – hva som skjedde her kommer i neste blog!

-Ivar

(God mat, dårlig lyd)

Tags: Enslaved, turnèblogg